Leghorn

Leghorn er en lett, aktiv høne som opprinnelig kommer fra Italia og i dag holdes over hele verden for eggproduksjon. Hønene er pålitelige verpere av store, hvite egg, og rasen utgjør det genetiske grunnlaget for de fleste kommersielle hviteeggslinjer. Fuglene er små og slanke, med tett fjærdrakt, oppreist kroppsholdning og en markert kam.

Leghorn er våken og full av energi. Den er i bevegelse store deler av dagen, skraper i jorda og leter etter mat, og brer gjerne om seg over store arealer når den får rom til det. Rasen tåler varme godt og blir sjelden rugelysten. Hønene fortsetter dermed å verpe i stedet for å sitte på egg.

Dette er en produksjonsrase, ikke en kosehøne. Den passer best for dyreeiere som vil ha jevn tilgang på hvite egg fra en hardfør, selvstendig fugl. Den som ønsker en rolig kjæledyrhøne som lar seg håndtere ofte, bør heller velge en tyngre kombinasjonsrase.

Hvem rasen passer for

Leghorn passer for dyreeiere som prioriterer eggmengde og lav fôrkostnad per egg. Rasen trives med god plass til å bevege seg og et sikkert hønsehus. Den egner seg mindre godt til trange, innelukkede utearealer eller for dem som vil ha en rolig fugl som håndteres ofte, siden leghorn er sky og helst holder avstand.

Leghorn har sin opprinnelse i Italia, der lette og produktive lokale hønseraser ble holdt i Toscana-området. Det engelske navnet «Leghorn» er en anglisert form av Livorno, havnebyen i Toscana som fuglene ble skipet ut fra.

Leghorn nådde Nord-Amerika på midten av 1800-tallet. De første fuglene kom til USA en gang mellom 1820- og 1850-årene, og rasen fikk raskt oppmerksomhet for sin verpeevne. Oppdrettere selekterte for eggproduksjon, og særlig den hvite varianten ble sentral i det kommersielle eggbruket.

Rasen reiste deretter videre til Storbritannia, hvor ytterligere seleksjon finpusset type og fargevarianter. I tiårene som fulgte, etablerte fjørfeholdere en rekke fjærdraktfarger, og den enkeltkammede hvite formen ble etter hvert den mest utbredte.

Gjennom det tjuende århundret ble leghorn ryggraden i den industrielle hviteeggsproduksjonen. Moderne kommersielle hviteeggsverpere stammer i stor grad fra leghorn-stammer, mens tradisjonelle linjer og utstillingslinjer fortsatt holdes av hobbyoppdrettere og bevaringsoppdrettere.

Leghorn har en lett, strømlinjeformet kropp på en oppreist, aktiv kroppsbygning. Ryggen skråner svakt ned mot en full hale som bæres i moderat vinkel. Hodet har en stor kam, som oftest er enkelkam, men i enkelte linjer også forekommer som rosekam. Ørepartiene er hvite, og bein og føtter er gule.

Både storfugl- og bantamvarianter finnes. Hanene er større og har høyere kam og lengre halefjær enn hønene, hvis kam ofte faller over til én side.

Fjærdrakt og farger

Fjærdrakten ligger tett inntil kroppen og gir fuglen et glatt omriss. Hvit er den dominerende og mest kjente fargen, og det er denne formen som brukes i kommersielle verpeflokker. Mange andre godkjente varianter finnes, blant annet lys brun, mørk brun, svart, gul (buff), sølv og rebbet. Uansett farge er de hvite ørepartiene og de gule beina faste kjennetegn for rasen.

Leghorn er nysgjerrig og energisk. Den er stadig i sving, beveger seg over store arealer og skraper etter mat, og er en dyktig fôrsanker som kan dekke mye av eget kosthold på godt beite. Rasen er våken og reagerer raskt, noe som gjør den flink til å oppdage rovdyr, men også nervøs ved plutselige bevegelser.

Overfor mennesker er leghorn selvstendig og unngår gjerne håndtering. Den er ikke aggressiv, men blir sjelden en tam kosefugl og trekker seg unna når noen nærmer seg. Innad i flokken er den som regel fredelig. Overfor andre kjæledyr holder den avstand og stoler på flukt fremfor konfrontasjon.

Rasen kan være høylytt til tider, og hønene varsler gjerne når de har lagt egg eller når noe uroer dem. Skyheten gjør god inngjerding eller vingeklipping nyttig, siden fuglene lett flyr over lave gjerder. Rolig, konsekvent håndtering fra ung alder bidrar til å dempe skvettenheten, men rasen forblir alltid mer tilbakeholden enn tyngre hagehøns.

Leghorn er en lite krevende fugl som klarer det meste av fôrsankingen selv når den får plass til det. Det daglige stellet dreier seg mer om et rent hønsehus, friskt vann og solid inngjerding enn om intensiv pleie.

Pleie

• Sjekk kloakkåpning og fjær for midd og lus med noen ukers mellomrom
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde seg rene selv
• Klipp overgrodde klør eller nebb bare ved behov
• Se over den store kammen om vinteren for tidlige tegn på frostskade

Mosjon

• Gi daglig tilgang til luftegård eller beite for fôrsanking
• La fuglene få skrape i jorda for å bruke opp rasens høye energinivå
• Bruk en høy eller overbygd luftegård, siden leghorn flyr godt
• Sett opp vagler og sandbad for å støtte naturlig aktivitet

Miljø

Leghorn tåler varme bedre enn mange andre raser, takket være den lette kroppen og den store kammen, som avgir varme. Kulde tåler den dårligere, og den store enkeltkammen er utsatt for frostskade i harde vintre. Sørg for et trekkfritt, godt ventilert hønsehus, tørr strø og le for vind. Solid, rovdyrsikker inngjerding er viktig fordi rasen beveger seg over store arealer og er årvåken, men liten.

Fordi leghornhøner verper ofte, må kosten dekke nok protein og kalsium til å opprettholde jevn eggproduksjon. Et komplett kommersielt fôr tilpasset fuglens livsfase utgjør grunnlaget i kosten, mens fôrsanking og grus fyller ut resten. Friskt vann bør alltid være tilgjengelig, siden verpende fugler drikker mye.

Godbiter og tilskudd

Gi godbiter som bladgrønnsaker, knuste korn og melmark i små mengder, og hold dem under om lag 10 prosent av totalkosten slik at de ikke fortrenger det balanserte fôret. Gi uløselig grus til fugler som fôrsanker, og en egen skål med knust østerskall slik at verpehønene kan supplere kalsium for sterke eggeskall.

Leghorn er som regel robust og tilpasser seg godt til varierte forhold. Med godt stell lever den typisk 4-6 år, selv om kravene ved høy eggproduksjon kan forkorte den produktive levetiden til høyt ytende høner. De to områdene som oftest krever oppmerksomhet, er den store kammen i kaldt vær og belastningen på forplantningssystemet ved hyppig egglegging.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset rent, tørt og godt ventilert
• Gi verpehøner fri tilgang på kalsium og friskt vann
• Undersøk fuglene jevnlig for parasitter og kamskader
• Sett nye fugler i karantene før de settes sammen med flokken
• Følg lokale råd om vaksinasjon og smittevern

Leghorn trives best med et tørt, rovdyrsikkert hønsehus og god plass utendørs. Den er aktiv og liker ikke trange forhold, så en større luftegård eller beite passer den langt bedre enn et lite, fast inngjerdet område. God ventilasjon er viktig hele året, og tørr strø beskytter mot både parasitter og luftveisproblemer.

Sjekkliste for innredning

• Sikkert hønsehus med dører som lukker godt mot rovdyr
• Hevede vaglestenger og rene redekasser med strø
• Høy eller nettet luftegård for å holde skvetne fugler inne
• Skyggefullt område og friskt vann i varmt vær
• Plass til sandbad og fôrsanking
• Tørr, absorberende strø som skiftes jevnlig

Leghornhøner blir sjelden rugelystne, en egenskap som holder dem i verping, men som betyr at de sjelden sitter på egg selv. Klekking av leghornkyllinger krever derfor som regel en rugemaskin eller en rugelysten høne av en annen rase. Under riktige forhold klekkes befruktede egg på cirka 21 dager, det samme som for høns generelt.

Klekketrinn

1. Legg kun rene, uskadde befruktede egg, og la dem få romtemperatur før innlegging
2. Stabiliser temperatur og luftfuktighet i rugemaskinen før eggene legges inn
3. Vend eggene flere ganger daglig frem til dag 18
4. Stopp vendingen på dag 18 og øk luftfuktigheten fram mot klekking
5. La klekte kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre og lodne
6. Flytt kyllingene til en varm klekkeboks med startfôr og vann