Japansk dverghøne

Japansk dverghøne, kjent som chabo i hjemlandet, er en av de eldste prydhønerasene som finnes. Den er en ekte dvergrase, noe som betyr at det ikke finnes noen større standardrase med samme navn og utseende. Hver eneste fugl av denne rasen er naturlig liten. Voksne dyr veier som regel godt under et kilo, og rasen plasseres derfor i den minste vektklassen blant hønseraser.

To trekk skiller rasen fra de fleste andre høns. Beina er svært korte, slik at kroppen sitter tett inntil bakken. Halen er stor, båret oppreist, og løftes ofte så høyt at den rekker over hodehøyde. Sammen gir disse trekkene fuglen en kompakt silhuett med en tydelig viftehale som er lett å kjenne igjen på avstand.

Rasen holdes nesten utelukkende for utseendets skyld og som selskapsdyr, ikke for kjøtt eller egg. Hønene legger små egg, og i beskjedent antall. De fleste som skaffer seg japansk dverghøne, gjør det fordi fuglene er rolige, tamme og passer godt i små hager.

Hvem rasen passer for

Japansk dverghøne passer for dem som vil ha en trivelig utstillingsfugl eller kjæledyr, ikke en høne til nyttebruk. Den lille størrelsen gjør at den trives i trange innhegninger og bygårder med liten hage. Fordi beina er så korte, klarer fuglen verken å rote seg gjennom ulendt terreng eller å fly over høye gjerder, og den er derfor enkel å holde innenfor et gitt område. Det rolige gemyttet gjør rasen til et fornuftig valg for familier med barn som håndterer fuglene skånsomt.

Det engelske navnet på rasen viser til Japan, der den har vært holdt i flere hundre år. Det japanske navnet, chabo, har lenge vært knyttet til små prydhøns. Rasen ble satt høyt i japanske hager og rundt boliger, verdsatt for utseendet snarere enn som mat.

De tidligste anene til chaboen føres tilbake til Sørøst-Asia. Man antar at små dvergfugler nådde Japan gjennom handelsruter, og japanske oppdrettere valgte deretter over mange generasjoner ut de svært korte beina og den høyt bårne halen som kjennetegner rasen i dag.

Fra 1600-tallet av førte kontakten mellom Japan og handelsfolk, blant dem nederlenderne, til at prydfjærfe ble ført videre utover. Japansk dverghøne nådde Europa og etablerte seg der som utstillingsrase. Den ble senere godkjent i fjørferasestandarder i Storbritannia og USA, hvor den fortsatt regnes som en anerkjent prydrase blant dverghøns.

Det korte beinet skyldes et gen som ikke arves på en enkel måte. Derfor har rasen alltid vært holdt i live av dedikerte hobbyoppdrettere som styrer parringene nøye, noe som har sørget for at rasen har blitt værende i utstillings- og hobbyverdenen fremfor i kommersielt fjørfehold.

Helhetsinntrykket av japansk dverghøne er kompakt og lavt over bakken. Kroppen er bred og fyldig, brystet bæres fremover, og de svært korte beina holder fuglen tett inntil jorda. Det mest slående trekket er halen, som er stor, oppreist og ofte båret så høyt at hovedfjærene hos hanen stikker opp over hodehøyde. Kammen er en enkeltkam, stor hos hanen og med tydelige takker.

Fjærdrakt og farger

Rasen finnes i mange godkjente fargevarianter. Svarthalet hvit, med hvit kropp og svart hale, er trolig den mest kjente. Ensfarget svart, ensfarget hvit, blå, grå og spraglet forekommer også. I tillegg til den vanlige glattfjærede fuglen finnes krøllfjærede individer, der fjærene bøyer seg utover, og silkefjærede individer med mykt, hårlignende fjærverk. Fargen og mønsteret på fjærdrakten endrer ikke rasens definerende trekk: de korte beina og den oppreiste halen.

Japansk dverghøne har rykte på seg for å være tam og lett å omgås. Fuglene venner seg raskt til folk og blir ofte trygge nok til å ete rett fra hånden. Rasen beskrives gjerne som vennlig, rolig, godlynt og våken.

Sammen med familier er de forsiktige og tåler nennsom håndtering, noe som gjør dem til et vanlig valg som kjæledyr og som fjørfe barn kan lære seg hønsehold på. Overfor fremmede er de avventende i starten, men ikke aggressive. I flokk med andre fugler er de stort sett fredelige, selv om det, som hos alle høns, dannes et rangsystem innad i flokken.

Hanene kan gale og forsvarer hønene sine, men rasen er ikke kjent for å være spesielt bråkete eller kranglete sammenlignet med mange andre. Fordi fuglene er små og korte i beina, holder de seg nær hjemmet og er enkle å styre i en avgrenset løpegård.

Den daglige stellet av japansk dverghøne er i seg selv enkelt, men de korte beina og den store halen krever noen særskilte vaner.

Pleie

• Sjekk de lange halefjærene jevnlig, og hold strøet rent slik at de ikke skitnes til eller brekker.
• Se ofte etter under buken og rundt kloakkåpningen, siden den lave kroppen sitter tett inntil bakken.
• Klipp klørne bare hvis de blir overgrodde.
• Hos krøllfjærede og silkefjærede individer bør du følge ekstra med på filt og parasitter i det myke fjærverket.

Mosjon

• Sørg for en trygg løpegård der fuglene kan gå, rote og sandbade.
• Hold bakken tørr og jevn, for korte bein takler dyp gjørme eller høyt, vått gress dårlig.
• Et sandbad med tørr jord eller sand hjelper fuglene å holde fjærdrakten ren og fri for parasitter.

Miljø

Rasen trives best i et tørt hønsehus uten trekk. Fordi kroppen sitter lavt, blir fuglen fort nedkjølt på fuktig eller gjørmete bakke, så god drenering og tørt strø betyr mer for denne rasen enn for høyere høns. I kalde eller våte klima trenger fuglene ekstra ly.

Japansk dverghøne spiser i grunnen samme kost som andre høns, bare tilpasset den lille størrelsen. Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre hoveddelen av kosten, sammen med tilgang på rent vann til enhver tid. Fordi fuglene er bitte små, spiser de langt mindre enn standardhøns, og det er lett å overfôre med godbiter.

Godbiter og tilskudd

Gi uoppløselig grus slik at fuglene kan male maten sin, og tilby knust østersskall eller en annen kalsiumkilde til verpehøner. Godbiter som bladgrønnsaker, melbiller eller litt korn bør holdes under omtrent ti prosent av det daglige inntaket. Siden japansk dverghøne er miniatyrstor, utgjør selv en liten håndfull matrester en stor andel av kosten, så hold godbitene beskjedne.

Japansk dverghøne er ganske hardfør når den holdes tørr og i le, og en frisk fugl lever ofte 6 til 8 år. Svakhetene følger av kroppsbygningen. Den lave kroppen og den lange halen gjør fuglene sårbare for kulde, fukt og gjørmete bakke, og rasen tåler strenge vintre dårligere enn høyere, hardførere høns.

Forebyggende stell

• Hold husværet tørt, rent og fritt for trekk.
• Sørg for et sandbad som hjelper mot midd og lus.
• Sjekk føtter, kloakkåpning og halefjær ukentlig.
• Gi balansert fôr og konstant tilgang på rent vann.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Fordi fuglene er miniatyrstore og holder seg nær hjemmet, tilpasser japansk dverghøne seg godt til små innhegninger, også i bygårder. Hovedhensynet ved innhusing er å holde fuglene tørre, i le og trygge for rovdyr. Et hevet, godt drenert hus med tørt strø passer rasen langt bedre enn en fuktig eller åpen innhegning.

Sjekkliste for innredning

• Tørt hønsehus uten trekk, hevet over fuktig grunn.
• Lave vagler som de kortbeinte fuglene når uten problemer.
• Rent, oppsugende strø som skiftes jevnlig.
• Et sandbad med tørr jord eller sand.
• Solid gjerde og overbygd løpegård mot rovdyr.
• Skygge om sommeren og ekstra ly i kaldt eller vått vær.

Egg fra japansk dverghøne ruges etter samme tidsskjema som andre hønseegg, og klekkes etter omtrent 21 dager. Eggene er små, i tråd med rasens størrelse. Den store forskjellen ligger i klekkeraten. Genet som gir de korte beina, er letalt i dobbelt dose, så en del fostre dør i egget. Erfarne oppdrettere regner med lavere klekkerate enn hos de fleste andre raser, og planlegger parringene deretter.

Trinn for klekking

1. Legg inn rene, uskadde egg, og la dem hvile med den spisse enden ned et par timer før innlegging.
2. Hold temperaturen nær 37,5 C og fuktigheten rundt 45 til 50 prosent.
3. Vend eggene flere ganger daglig fram til dag 18.
4. Kikk eggene ved lys omkring dag 7 til 10 for å fjerne klare eller ikke-utviklende egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, og øk fuktigheten til omtrent 65 til 70 prosent for siste fase.
6. La klekte kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks.