Hamburg

Hamburghøna er en lett hønserase med røtter i Tyskland og Nederlandene. Der fikk den tilnavnet den nederlandske hverdagsverperen, fordi den la små hvite egg nesten hver dag gjennom de varme månedene. Fuglene er kompakte og beveger seg med en våken, oppreist holdning. En hane veier omtrent 2 til 2,5 kg, en høne rundt 1,6 til 2 kg, og rasen regnes dermed som liten og lett.

Rasen er mest kjent for sine flekkete og penslede fjørdrakter, der en ren hvit eller gyllen bunnfarge er tegnet med skarpe svarte flekker eller tverrstriper. Sammen med en nett rosekam, blågrå bein og hvite ørepiler har hamburghøna lenge vært et fast innslag på fjørfeutstillinger og på mindre gårdsbruk.

Hamburghøner er ivrige fôrsankere. De dekker store arealer, flyr godt og trives best med plass til å bevege seg fremfor trange innhegninger. De er ofte sky for håndtering og holder seg uavhengige snarere enn å søke menneskeselskap. Rasen passer derfor best for holdere som setter pris på selvstendighet og verping fremfor en kosekylling.

Hvem passer rasen for

Hamburghøna egner seg for holdere som kan tilby god plass til beite og en sikkert inngjerdet eller overdekket hønsegård, siden fuglene flyr lett og mistrives i trange rom. De som ønsker jevn tilgang på små hvite egg og en hardfør fugl med beskjedent fôrbehov, vil ha stor glede av rasen. Den passer dårligere for dem som vil ha en rolig, håndterlig høne eller en tobruksrase for kjøtt, ettersom slaktevekten er lav og temperamentet er lettskremt.

Nøyaktig hvor hamburghøna oppsto, er ikke fullt dokumentert, men rasen knyttes til området mellom Tyskland og Nederlandene, hvor små, produktive verpehøns ble holdt i århundrer. Navnet peker mot den tyske byen Hamburg, selv om flere av fargevariantene ble formet andre steder i Europa før de ble samlet under ett rasenavn.

I Nederlandene ble fuglene satt høyt som hverdagsverpere, og de forsynte husholdninger med små hvite egg nesten daglig. Ryktet fulgte rasen til England, hvor den ble populær i løpet av 1800-tallet. Britiske og tyske oppdrettere sto for mye av arbeidet med å feste de moderne fargemønstrene, særlig de penslede og flekkete typene.

Hamburghøna var blant rasene som ble anerkjent i den første utgaven av American Standard of Perfection, utgitt i 1874. Der er flere varianter oppført, blant dem sølvflekket, gullflekket, sølvpenslet, gullpenslet, hvit og svart. Denne tidlige anerkjennelsen viser hvor utbredt rasen var blitt mot slutten av 1800-tallet.

Gjennom 1900-tallet gikk hamburghøna fra å være en arbeidsom gårdsverper til å bli en utstillings- og hobbyrase, etter hvert som kommersielle hybrider tok over på ren eggmengde. I dag holdes den fortsatt av entusiaster for utseendet, hardførheten og den jevne verpingen.

Hamburghøna fremstår som en liten, harmonisk fugl med en lang, flytende hale som bæres i en selvsikker vinkel. Kroppen er kompakt og lett avrundet, og står på fine, blågrå bein uten fjær. Hodet bærer en nett rosekam som ender i en bakovervendt spiss, sammen med klarrøde kinnlapper og rene hvite ørepiler. Helhetsinntrykket er våkent og grasiøst snarere enn tungt.

Fjørdrakt og farger

De flekkete variantene har en hvit eller gyllen bunnfarge med en tydelig svart flekk på spissen av hver fjær, noe som gir et prikkete mønster over hele kroppen. De penslede variantene viser en hvit eller gyllen bunnfarge krysset av fine, jevne svarte tverrstriper på kroppsfjærene, mens nakke- og halefjær forblir mørkere. Den svarte varianten har en helsvart farge med et grønnlig skjær, og den hvite er rent hvit. Uansett mønster belønner standarden rene, skarpe tegninger og en hard, tettsittende fjørdrakt fremfor løs eller luftig fjærkledning.

Hamburghøna er en livlig, årvåken rase. Fuglene er stadig i bevegelse, skraper og leter etter mat over så mye grunn de kommer til, og de flyr godt nok til å komme over vanlige gjerder og sitte i trær om de får lov. Denne driften gjør dem dyktige til å finne egen mat, men den betyr også at de mistrives i trange innhegninger.

Overfor mennesker holder hamburghøna avstand. Fuglene er ikke aggressive, men de liker ikke å bli fanget eller holdt, og de blir sjelden tamme, så de virker fjerne sammenlignet med rolige hagehøns. Overfor fremmede forblir de årvåkne og raske til å spre seg. Innad i flokken lever de som regel fredelig sammen, selv om energinivået deres kan uroe svært rolige raser holdt på trangt rom. De ruger ikke pålitelig og oppdrar derfor sjelden egne kyllinger.

Hamburghøner er hardføre og krever lite stell så snart plassbehovet er dekket. Den største utfordringen er innhegning, siden fuglene flyr lett og vandrer langt om de får sjansen.

Pleie

• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene selv kan holde ytre parasitter i sjakk.
• Sjekk de blågrå beina og føttene for skjellmidd og fjørene for lus under vanlig håndtering.
• Hold rosekammen og ørepilene rene; den lave kammen tåler frost bedre enn en stor enkeltkam.

Mosjon

• Gi daglig frittgang eller en stor hønsegård; disse fuglene er bygget for å dekke terreng.
• Sett opp vagler og naturlig dekke, siden hamburghøner liker å fly opp og sitte høyt.
• Bytt fôringsområder når mulig, så bakken holdes frisk og fuglene har noe å gjøre.

Miljø

Hamburghøner tåler kulde godt takket være den tette fjørdrakten og den lave kammen, og de klarer varme rimelig bra gitt skygge og vann. Et rovdyrsikkert hus og en hønsegård med overdekket tak eller høyt gjerde er viktig, fordi flyveevnen deres overvinner lave sperringer.

Hamburghøna er en dyktig fôrsanker som supplerer kostholdet med insekter, frø og grønt, så behovet for ferdigfôr er beskjedent sammenlignet med tyngre raser. Likevel trenger verpehøns en balansert ration for å opprettholde nesten daglig eggproduksjon. Et komplett verpefôr med rundt 16 til 18 prosent protein danner grunnlaget for kostholdet til voksne høner.

Godbiter og tilskudd

Gi uløselig grus slik at fuglene kan male maten i kråsen, og tilby knust østerskall eller en annen kalsiumkilde fritt tilgjengelig for å holde eggeskallene sterke. Godbiter som bladgrønt, melbiller og små mengder korn er greit i moderate mengder, men bør holdes under omtrent ti prosent av dagsinntaket slik at de ikke fortynner den balanserte rationen. Rent vann må alltid være tilgjengelig.

Hamburghøna er en robust og lenge etablert rase uten utbredte raserelaterte lidelser. Med god innhusing og jevnlig stell lever fuglene typisk 6 til 8 år. De fleste helseproblemene er de vanlige fjørfeplagene som rammer enhver hobbyflokk, ikke noe som er unikt for rasen. Den lille rosekammen gir noe beskyttelse mot frostskader, noe som er en fordel i kalde strøk.

Forebyggende stell

• Hold innhusingen tørr, godt ventilert og ren for å begrense luftveissykdom.
• Sørg for sandbadeplasser og undersøk jevnlig for lus og midd.
• Følg en orme- og parasittplan tilpasset ditt område.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Hamburghøner trives der de har plass til å bevege seg og et hønsehus som holder rovdyr ute. Fordi fuglene flyr godt og liker å sitte høyt, bør innhusingen ha hevede vagler og en hønsegård som enten er overdekket eller inngjerdet høyt nok til å holde dem inne. God ventilasjon betyr noe i ethvert klima, og rasens kuldetoleranse gjør at trekkfri luftgjennomstrømning er viktigere enn oppvarming om vinteren.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikkert hønsehus med sikker dør og uten åpninger.
• Hevede, brede vagler til overnatting.
• Tørr strø og god ventilasjon uten trekk.
• Overdekket hønsegård eller høyt gjerde for å begrense flyging.
• Skyggefullt område, sandbadeplass og konstant tilgang på rent vann.

Hamburgegg følger den vanlige rugetiden for høns på rundt 21 dager. Rasen ruger ikke pålitelig, så hønene sitter sjelden på egg og oppdrar egne kyllinger. Holdere som ønsker å formere rasen, bruker som regel en rugemaskin eller en rugehøne av en annen rase til selve rugingen. Hamburgegg er små og hvite, så velg rene, velformede egg av jevn størrelse for best klekkeresultat.

Trinn for klekking

1. Samle rene egg av jevn størrelse og oppbevar dem med den spisse enden ned i høyst en uke før rugingen starter.
2. Varm opp rugemaskinen til stabil temperatur og luftfuktighet før eggene settes inn.
3. Vend eggene flere ganger daglig frem til dag 18, slik at embryoet utvikler seg jevnt.
4. Kikk eggene rundt dag 7 til 10 for å fjerne klare eller ikke-utviklede egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, øk luftfuktigheten, og la rugemaskinen forbli lukket under klekkingen.
6. La kyllingene tørke og fjørene ta form i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks.