Dorking

Dorking er en middels stor tohensiktshøne fra England, avlet først og fremst for kjøttet, men den legger også et greit antall hvite egg. Den regnes som en av de eldste dokumenterte rasene i Storbritannia, med lange tradisjoner som bordfugl. Rasen kjennetegnes lett på de korte beina og den femte tåen på hver fot, en egenskap bare en håndfull hønseraser har.

Kroppen er bred og rektangulær, og sitter lavt over bakken. Slaktet gir en stor andel finfibret, hvitt kjøtt, og det er nettopp derfor rasen har vært ettertraktet til bordbruk i århundrer. Fuglene beveger seg avslappet og uten hastverk, og er som regel stillferdige i hagen.

Temperamentet er vennlig, rolig og medgjørlig. Dorking tåler håndtering godt og finner seg raskt til rette i en blandet flokk i hagen. Rasen passer godt for dem som ønsker en gammel kulturrase med jevnt gemytt, fremfor en høytytende kommersiell verpehøne.

Hvem passer rasen for

Dorking egner seg for dem som ønsker en rolig, tradisjonell bordrase og ikke er ute etter høy eggproduksjon. Det milde vesenet gjør fuglene lette å håndtere for familier og førstegangsholdere. Fordi beina er korte, trives dorking best på tørr, jevn mark, ikke i gjørmete eller bratte utearealer.

Dorking har fått navnet sitt fra byen Dorking i Surrey, sør i England, som lenge var et senter for handel med fin bordfjørfe. Rasen regnes som en av de eldste i Storbritannia og ble holdt til bordbruk lenge før moderne raseskildringer fantes.

Allerede under romertiden er det beskrevet femtåede høns av dorking-type i Storbritannia. Den romerske forfatteren Columella nevnte på det første århundret firkantede høns med fem tær, og disse fuglene regnes gjerne som forfedrene til dagens dorking. Rasen utviklet seg gjennom mange århundrer på engelske gårder.

På 1700- og 1800-tallet var dorking etablert som en av Englands fremste bordraser, og den forsynte markedene i London og Sør-England. Den hvite huden og det fine, hvite kjøttet gjorde den ettertraktet i bordfjørfehandelen.

Rasen var blant de første som ble anerkjent da de formelle rasestandardene ble utarbeidet på 1800-tallet. Flere fargevarianter ble utviklet, blant annet Silver Grey, Dark, Red, Cuckoo og White. I dag holdes dorking hovedsakelig av kulturraseoppdrettere, og den regnes som sjelden eller overvåket i flere land.

Dorking har en lang, bred og rektangulær kropp som sitter lavt over bakken på korte bein. Brystet er dypt og fyldig, noe som gjenspeiler rasens rolle som bordfugl. Det mest særpregede trekket er den femte tåen: hver fot har en ekstra baktå plassert over de fire vanlige. Bein og hud er hvite.

Kammen kan være enkel eller rosekam, avhengig av varianten. Enkeltkammen er stor og oppreist hos hanen, mens den ofte legger seg over hos hønen. Ørelappene er hvite, og hakelappene er godt utviklet.

Fjærdrakt og farger

Fjærdrakten er glatt og ligger tett inntil kroppen. Silver Grey er den mest kjente varianten, med sølvhvit hals og sal hos hanen og grå bryst. Dark-varianten har mørkere og mer intrikat fjærtegning. Andre anerkjente farger er Red, Cuckoo (stripet) og White. På tvers av alle variantene er de hvite beina, den hvite huden og de fem tærne konstante.

Dorking har et mildt og godlynt vesen. Fuglene er rolige og uhastige, sjelden lettskremte, og de tåler håndtering bedre enn mange andre raser. Dette gjør dem godt egnet for hagehold og for dem som ønsker fugler som er enkle å ha med å gjøre.

Overfor familiemedlemmer opptrer dorking tillitsfullt og tamt, særlig når de håndteres fra de er unge. Rasen er ikke aggressiv mot mennesker. Hønene er stillferdige mesteparten av året, med den vanlige økningen i lyd rundt verpeperioden.

I en blandet flokk havner dorking ofte lavt i rangordenen på grunn av det fredelige vesenet, og kan derfor bli mobbet av mer pågående raser. De kommer som regel godt overens med andre rolige fugler. Hønene blir ofte liggesyke og er oppmerksomme, pålitelige mødre, noe som er nyttig for dem som vil klekke fram kyllinger fra egen flokk.

Dorking er en robust kulturrase, men de korte beina og den lavtbygde kroppen gjør tørr og ren mark viktig. Våte eller gjørmete uteområder kan gi skitten fjærdrakt og fotproblemer. Rasen forager gjerne og trives med tid på gress.

Stell av fjær og føtter

• Sjekk føttene jevnlig, og vær spesielt oppmerksom på den femte tåen, som er utsatt for skader eller kalkbein.
• Undersøk fjærdrakten for midd og lus, særlig rundt kloakkåpningen.
• Klipp klør og ekstratåen dersom de blir lange eller krøller seg.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde ytre parasitter i sjakk selv.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til et utegjerde eller tilsyn med frittgang for foraging.
• Sørg for jevn mark, unngå bratte skråninger som belaster de korte beina.
• Bruk lave vagler slik at tunge fugler ikke hopper fra høyt opp.
• Strø ut korn eller grønt for å oppmuntre til naturlig skraping.

Miljø

Dorking tåler kulde relativt godt, men den store enkeltkammen hos enkelte varianter er utsatt for frostskader, så et trekkfritt og godt ventilert hønsehus er viktig om vinteren. Hold strøet tørt og gi skygge i varmt vær. Siden fuglene sitter lavt over bakken, har de godt av rene, veldrenerte uteområder.

Dorking trenger et balansert, komplett fjørfefôr tilpasset alder og formål. Kyllinger starter med kyllingfôr i smulform, ungfugl går over til oppdrettsfôr, og voksne fugler får verpefôr eller vedlikeholdsfôr. Fordi rasen er en saktevoksende bordtype, er jevn ernæring viktigere enn å presse fram rask vekst. Gi rent, friskt vann til enhver tid, og tilby uløselig grus slik at fuglene kan male maten, samt østersskall som kalsiumkilde for verpehøner.

Godbiter og tilskudd

Godbiter som bladgrønnsaker, grønnsaker og litt strøkorn er greit i små mengder, og bør holdes under omtrent 10 prosent av totalinntaket. Verpehøner har godt av fritt tilgjengelig østersskall for sterkere eggeskall. Grus trengs for alle fugler som spiser gress, matrester eller helt korn, slik at de kan male maten i kråsen.

Dorking er en jevnt over robust rase med en typisk levetid på 6 til 8 år. De fleste helseproblemene er de samme parasittene og plagene som går igjen i hønsehold flest, men noen punkter henger sammen med rasens kroppsbygning. De korte beina og den lave holdningen gjør at fot og benhelse fortjener tett oppfølging, og den store enkeltkammen hos enkelte varianter kan ta skade av frost.

Forebyggende stell

• Sørg for et tørt, trekkfritt og godt ventilert hønsehus.
• Sjekk føtter, den femte tåen og fotsålene ukentlig.
• Sett av et sandbad for å holde midd og lus i sjakk.
• Hold fôr- og vannautomater rene og beskyttet mot skadedyr.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Følg et fast opplegg for orme- og parasittbehandling i samråd med veterinær.

Dorking holdes som andre standardhøns, men kroppsbygningen krever noen tilpasninger. Fordi fuglene sitter lavt og har korte bein, bør vaglene være lave og uteområdet jevnt og godt drenert. Hønsehuset må være tørt, trekkfritt og godt ventilert for å beskytte mot luftveisproblemer og begrense frostskader på kammen i kaldt vær. Gi rikelig med gulv- og uteplass, siden rasen er middels stor til stor og forager aktivt.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt, jevnt og godt drenert uteområde.
• Lave, brede vagler som skåner tunge fugler og korte bein.
• Rent, tørt strø som skiftes jevnlig.
• Én reirkasse per tre til fire høner.
• Et skjermet sandbad.
• Rovdyrsikkert gjerde og trygg innhusing om natten.
• Skygge om sommeren og trekkfri vagleplass om vinteren.

Dorking-egg ruges i rundt 21 dager, akkurat som hos andre hønseraser. Rasen er kjent for å bli liggesyk lett, og hønene er oppmerksomme, pålitelige rugere og mødre, så naturlig ruging under en liggesyk høne er et praktisk alternativ. Ved kunstig ruging bør du holde temperatur og fuktighet på standardnivå, og vende eggene jevnlig fram til de siste dagene før klekking.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og lagre dem i høyst 7 dager, med den spisse enden ned.
2. Varm opp rugemaskinen til stabil temperatur og fuktighet før eggene settes inn.
3. Sett inn eggene og noter datoen, merk hver side dersom du vender for hånd.
4. Vend eggene minst 3 til 5 ganger daglig fram til dag 18.
5. Gjennomlys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen, og fjern klare egg.
6. På dag 18 stoppes vendingen, og fuktigheten heves fram mot klekking.
7. La kyllingene bli i rugemaskinen til de er tørre og lubne, og flytt dem deretter til en varm klekkeboks.