Cochin

Cochin er en stor, mykfjørt høne som opprinnelig kommer fra Kina. Den er en av de mest gjenkjennelige prydrasene, med en rund kroppsform, rikelig med dun, og fjær som dekker beina helt ned til tærne. Voksne fugler ser langt tyngre ut enn de faktisk er, siden det meste av volumet består av fjær og ikke kropp.

Rasen kom til Storbritannia og USA på midten av 1800-tallet og bidro til å utløse en periode med sterk interesse for fjørfe, som gjerne kalles hønsefeberen. Cochin var blant fuglene som trakk store folkemengder til tidlige utstillinger, og rasen er fortsatt populær på utstillinger i dag.

Som hobbyhøne blir cochin verdsatt mer for sitt gemytt og utseende enn for produksjon. Hønene legger et beskjedent antall brune egg og er tålmodige, pålitelige rugehøner som ofte klekker og fostrer kyllinger for andre raser.

Hvem den passer for

Cochin passer for dem som vil ha en rolig, vennlig fugl framfor en høytytende verpehøne. Det rolige gemyttet er en fordel for familier med barn og for dem som holder høns for første gang. Den tunge fjærdrakten tåler kulde godt, men krever tørt underlag. Rasen trives derfor best i en ren, godt drenert luftegård og ikke i en gjørmete hage.

Cochin nedstammer fra store, fjørbeinte høns holdt i Kina. De første importerte fuglene gikk under flere navn, blant annet shanghai, før rasen fikk sin nåværende form gjennom vestlige oppdrettere.

Fugler av denne typen kom til Storbritannia på 1840-tallet. En gruppe ble knyttet til dronning Victoria, noe som vakte stor oppmerksomhet og bidro til rasens tidlige popularitet. Etterspørselen etter store, uvanlige asiatiske høns økte raskt i denne perioden.

Gjennom 1840- og 1850-tallet var cochin og lignende importfugler med på å drive fram det som kalles hønsefeberen, en periode da prisene på avlsdyr steg kraftig og utstillinger trakk store publikummer. Rasen nådde USA i samme tidsrom og ble et fast innslag på amerikanske utstillinger.

Med tiden avlet oppdretterne fram den runde formen og den kraftige fotfjæringen vi ser i dag. Cochin var blant de første rasene som ble tatt inn i tidlige rasestandarder, og den har siden i hovedsak blitt holdt til utstilling og som selskapshøne.

Cochin har en dyp, bred kropp og lav holdning som gir den et rundt, ballformet omriss. Fjærdrakten er myk og løs snarere enn tett, noe som får fuglen til å se større ut enn den egentlig er. Kort rygg, full bryst og en rikelig dunpute bak er typisk for rasen.

Det mest særegne trekket er fjæringen på beina og de ytre tærne. Kammen er enkel, av middels størrelse, med hakelapp og øreflipper i samme røde farge. Både normalstørrelse og en dvergutgave finnes.

Fjærdrakt og farger

Fjæringen er det som definerer rasen. Den er rikelig og dunete, noe som holder på varmen, men også fanger fukt og skitt rundt føttene. Buff er en av de mest kjente fargene, og rasen finnes også i svart, hvit, blå og rapphønstegning blant flere godkjente varianter. Fargen bør være jevn, og fotfjæringen full og ren, på utstillingsfugler.

Cochin er blant de roligste hønserasene som finnes. Fuglene er milde og saktmodige, tåler håndtering godt, og blir ofte tamme nok til å bli behandlet som kjæledyr. Dette lettvinte gemyttet er en hovedgrunn til at rasen anbefales til barnefamilier og nybegynnere.

Overfor mennesker er cochin tillitsfull og lite skvetten. Overfor andre høns havner den gjerne lavt i hakkeordenen fordi den er avslappet og lite pågående, og den blandes derfor som regel godt med andre rolige raser. Mer aktive eller påtrengende fugler kan dominere den ved fôrtrauet, noe det er verdt å følge med på i en blandet flokk.

Hønene er markant rugelystne og blir oppmerksomme, pålitelige mødre. De sitter ofte på egg fra andre høner og fostrer kyllingene som sine egne. Rasen er ikke spesielt bråkete, selv om hønene kunngjør egglegging slik de fleste høns gjør.

Cochin er lettstelt av gemytt, men den kraftige fotfjæringen krever oppmerksomhet. Hovedoppgavene i stellet dreier seg om å holde fuglen ren og tørr.

Fjærpleie

• Sjekk de fjørkledde føttene og beina jevnlig for gjørmeklumper, avføring og filtring
• Se etter kalkbein (skabbmidd), som lettere skjuler seg under fotfjæringen
• Klipp negler og sporer dersom de vokser seg for lange
• Sørg for et tørt sandbad som hjelper mot ytre parasitter

Mosjon

• Rasen er lite aktiv og trenger bare plass til å gå og rote i jorda
• En sikker luftegård med bevegelsesrom er nok, langdistanselufting er ikke nødvendig
• Hold vaglene lave, siden tunge fugler kan skade føttene når de hopper ned fra høyden

Miljø

Cochin tåler kulde godt takket være den tykke fjærdrakten, men den takler fuktig bakke og varme dårlig. Sørg for en ren, godt drenert luftegård, tørt strø, og skygge om sommeren. De fjørkledde føttene gjør gjørmete eller tilsølte innhegninger til et særlig problem.

Et komplett fjørfefôr bør utgjøre hoveddelen av kosten. Bruk kyllingfôr til unge fugler, ungfôr til halvvoksne, og verpefôr til høner i produksjon. Siden cochin er rolig og lite aktiv, legger den lett på seg, så porsjonskontroll betyr mer her enn hos mer aktive raser. Sørg for rent vann til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til omtrent en tidel av kosten, slik at de ikke forstyrrer fôrbalansen eller gir uønsket vektøkning. Gi uløselig grus dersom fuglene spiser noe annet enn komplett fôr, og sørg for en egen kalsiumkilde, som knust østersskall, til verpehøner. Bladgrønnsaker og små mengder korn passer som sjeldne godbiter.

Cochin er en robust rase med en typisk levetid på omtrent 8 til 10 år ved godt hold og fôring. De fleste problemene kan forebygges og henger sammen med fotfjæringen, en tendens til å legge på seg, og parasitter som er vanlige hos alt fjørfe. Godt dyrehold, en tørr luftegård, og jevnlig inspeksjon forebygger de fleste tilfellene.

Forebyggende stell

• Sjekk føtter, bein og kloakkåpning etter en fast rutine
• Hold huset tørt, rent og godt ventilert
• Sørg for et sandbadeområde for parasittkontroll
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Følg en lokal vaksinasjons- og ormekur i samråd med veterinær

Cochin er tunge, bakkeorienterte fugler, så innredningen bør holde dem tørre og redusere høyden de må klatre. Et solid hønsehus med god ventilasjon, men uten direkte trekk, passer rasen i de fleste klima. Siden fuglene flyr dårlig, holder lavt gjerde som regel til å holde dem inne, men en overbygd luftegård beskytter mot rovdyr og vær. Det viktigste er tørt, rent underlag som beskytter de fjørkledde føttene.

Innredningssjekkliste

• Tørt, trekkfritt hønsehus med tilstrekkelig ventilasjon
• Lave, brede vagler som er lette å hoppe opp på og ned fra
• Reirkasser med rent strø
• En overbygd, godt drenert luftegård
• Et sandbadeområde
• Rovdyrsikkert gjerde og trygg lukking om natten

Cochin-egg følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager. Den sterke rugelysten i rasen gjør at en høne ofte sitter på et kull og klekker det naturlig. Derfor brukes cochin ofte som naturlig rugemaskin for andre raser. Eggene kan også legges i en kunstig rugemaskin med vanlige innstillinger for høns. Slutt å vende eggene noen dager før klekkedato og la kyllingene komme ut på egen hånd.

Klekketrinn

1. Legg inn rene, uskadde egg og la dem nå rugemaskinens temperatur
2. Hold temperatur og luftfuktighet stabil og vend eggene daglig
3. Gjennomlys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen
4. Stopp vendingen rundt dag 18 og hev luftfuktigheten fram mot klekking
5. La klekkede kyllinger bli i rugemaskinen til de er tørre, og flytt dem så til en varm klekkeboks