Brahma

Brahma er blant de aller største standardrasene innen høns. Hanene veier vanligvis 10 til 12 pund, hønene 8 til 10 pund, og fuglene har en høyreist holdning med en bred, dyp kropp. Beina, samt ytre og midtre tær, er tett dekket av fjær, noe som gir rasen dens kjennetegn: fjærkledde føtter. En liten ertekam og små hakelapper gjør den godt egnet for kalde vintre.

Rasen ble utviklet i USA på midten av 1800-tallet, fra store fjærbeinte høns importert via havnebyen Shanghai. I flere tiår var brahma den ledende kjøttrasen i USA, helt til raskere voksende industrikyllinger overtok markedet. I dag holdes den både som nyttehøne og utstillingsfugl, verdsatt for størrelsen og det jevne temperamentet.

Brahma modnes sent og legger et moderat antall brune egg. Mange høner fortsetter å legge gjennom vinteren, når lettere raser gjerne tar pause. Rasen finnes i flere godkjente fargevarianter, blant annet lys, mørk og buff.

Hvem den passer for

Brahma passer for hønseeiere som ønsker en stor, hardfør fugl med rolig temperament. Den tolererer håndtering godt, noe som gjør den til et praktisk valg for familier og nybegynnere. Rasen trenger mer fôr og plass enn mindre høns, og de fjærkledde føttene krever tørr bakke, så den egner seg best for eiere som kan tilby en ren og godt drenert utegård.

Brahma ble utviklet i USA i løpet av 1840- og 1850-årene. Rasen stammer fra svært store fjærbeinte fugler importert fra Kina, hvorav flere kom via havnebyen Shanghai. Amerikanske oppdrettere krysset og selekterte blant disse importerte dyrene, og typen ble gradvis renset frem til en egen, tung rase.

Navnet var lenge omstridt blant datidens oppdrettere, og fuglen ble kalt flere ulike navn før "brahma" ble det faste. Utover 1850-tallet spredte utstilling og salg av fuglene seg, og avlsdyr ble eksportert til England, hvor den mørke varianten ble videreutviklet.

Brahma kom med i den første amerikanske avlsstandarden, Standard of Perfection, i 1874, da lys og mørk variant ble godkjent. Buff-varianten kom til senere. Fra omtrent 1850-årene til 1930-årene var brahma den viktigste kjøttrasen i USA, høyt verdsatt for størrelsen og evnen til å tåle vinterkulde.

Fremveksten av hurtigvoksende kommersielle slaktekyllinger midt på 1900-tallet svekket rasens kommersielle betydning. Den overlevde takket være utstillingsoppdrettere og små besetninger, og er i dag fortsatt populær som hobbyhøne og utstillingsfugl.

Brahma har en stor, oppreist kropp med bred, dyp bringe og fyldig bryst. Hodet bærer en liten ertekam og små hakelapper, som reduserer faren for frostskader i kaldt vær. En markert brynkant gir øynene et lett hettelignende preg. Beina er tett dekket av fjær helt ned over ytre og midtre tær, og fjærdrakten er gjennomgående tett og myk.

Fjærdrakt og farger

De tre mest kjente variantene er lys, mørk og buff. Lys brahma er hvit med svart stripete tegning på nakkefjærene og svart hale. Mørk brahma har sølv-og-svart penselstripete tegning hos hønene og et svart-hvitt mønster hos hanene. Buff brahma har gyllenbrun kropp med svarte tegninger på nakke og hale. Ertekam, gul hud og fjærkledde føtter går igjen uansett farge. Kraftig fjær på føttene krever tørr bakke, for gjørme og våt strø kan filtre fjærene sammen og gi hudproblemer.

Brahma har et mildt, rolig temperament. Fuglene beveger seg langsomt og tåler håndtering godt, noe som gjør dem lette å ha med å gjøre og et vanlig valg der barn er med i stellet. De er stillere enn mange andre raser og havner gjerne lavt i hakkeordenen fremfor å være aggressive.

Overfor mennesker er rasen vennlig og stabil, og enkelthøner blir ofte ganske tamme. Overfor fremmede virker brahma uanfektet snarere enn sky. I en blandet flokk kan størrelsen gi dem en viss tyngde, men de er ikke naturlige bøller og kan fint bli skjøvet unna av mindre, mer pågående raser. Den tykke fjærdrakten begrenser flygeevnen, så vanlig gjerde holder dem lett innenfor.

Pleie

• Sjekk de fjærkledde føttene ukentlig for gjørme, filtret fjær og kalkbeinmidd
• Hold strøet tørt for å forebygge fot- og hudproblemer
• Klipp kraftig tilgriset fotfjær hvis den kaker seg med gjørme
• Se over fjærdrakten under myting, og fjern skitten fjær rundt kloakken

Mosjon

• Gi tilgang til en trygg utegård med plass til å gå og lete etter mat
• Tillat overvåket frigang der plassen tillater det
• Forvent rolig aktivitet på bakken fremfor flyging eller raske bevegelser
• Gi ekstra plass for å redusere kjedsomhet i en innesperret flokk

Miljø

Brahma tåler kulde godt takket være den tette fjærdrakten og den lave ertekammen, men klarer varme dårlig og trenger skygge og friskt vann om sommeren. Utegården må drenere godt og holdes tørr, for våt bakke skader de fjærkledde føttene. Sittepinner bør være lave og solide, slik at de tåler fuglens vekt og reduserer faren for skade ved landing.

Som en kjemperase spiser brahma mer fôr enn lettere høns og vokser langsomt frem mot full størrelse. Kyllinger og ungfugl trenger et proteinrikt kyllingfôr og oppalsfôr for å støtte en jevn utvikling. Verpehøner trenger et komplett verpefôr tilsatt kalsium for god skallkvalitet. Fugler som holdes til utstilling eller som kjæledyr, klarer seg fint på et vedlikeholdsfôr uten overflødig fett. Rent vann må være tilgjengelig hele tiden, og fugler på ikke-pelletert fôr eller med frigang trenger uløselig grus for å fordøye maten.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter under omtrent 10 prosent av kosten, slik at de ikke fortrenger det balanserte fôret. Passende tilskudd er bladgrønnsaker, grønnsaksrester og små mengder korn eller melmark. Server knuste østersskall fritt tilgjengelig for verpehøner, og gi grus separat til fugler som spiser hele korn eller leter etter mat selv.

Brahma er en robust rase med en typisk levetid på 5 til 8 år. De fleste helseproblemene skyldes de fysiske egenskapene fremfor arvelig sykdom. De fjærkledde føttene er utsatt for gjørmeklumping og kalkbeinmidd, og den store kroppen gjør rasen sårbar for varme samt ben- og fotskader. Jevnlig flokkstell, parasittkontroll og et tørt miljø forebygger de fleste plagene.

Forebyggende stell

• Hold strø og utegård tørr og godt drenert
• Sjekk ben og føtter ukentlig for midd og filtring
• Sørg for skygge, ventilasjon og kjølig vann i varmt vær
• Bruk lave sittepinner og godt underlag for å forebygge ballebetennelse
• Følg et fast program for parasitt- og ormekur

Fordi brahma er en kjemperase, trenger den mer plass i hus og utegård enn gjennomsnittshøns. Trengsel øker faren for fotproblemer, skitten fjærdrakt og stress. Hønsehuset må holdes tørt og godt ventilert, med dypt, rent strø som beskytter de fjærkledde føttene. Reirkasser og luker bør tilpasses den store kroppen. Rasen flyr sjelden, så gjerdet trenger ikke være høyt, men det må være sikkert mot rovdyr.

Sjekkliste for innredning

• Tørr, godt drenert utegård uten stillestående gjørme
• God ventilasjon uten trekk ved vaglehøyde
• Lave, solide sittepinner tilpasset tunge fugler
• Store reirkasser med rent, tørt strø
• Skygge og flere vannposter i varmt vær
• Rovdyrsikkert gjerde og solid lukkede luker

Brahma-egg klekkes etter omtrent 21 dager, akkurat som hos andre hønseraser. Eggene er brune og store. Høner kan bli klukkete og er oppmerksomme mødre, og størrelsen gjør at en klukkhøne kan dekke et godt antall egg. Egg kan også legges under en klukkende høne av en annen rase eller i en rugemaskin. Brahma-kyllinger vokser langsomt og fjærkler seg gradvis, så de trenger en lengre periode med varm oppal enn hurtigvoksende raser.

Slik klekker du

1. Velg rene, velformede egg, og lagre dem høyst 7 dager
2. Start rugemaskinen, og la temperatur og luftfuktighet stabilisere seg
3. Rug ved 99,5 F, og vend eggene flere ganger daglig
4. Stopp vendingen på dag 18, og hev luftfuktigheten til cirka 65% frem mot klekking
5. La kyllingene klekkes og tørke i rugemaskinen før de flyttes
6. Hold cirka 95 F i oppalskassen første uke, og senk temperaturen 5 F hver uke