Australorp

Australorpen er en tobruks høne utviklet i Australia, og ble avlet frem først og fremst som en brun-egglegger. Hønene er jevnt produktive, og rasen bygget seg et rykte gjennom eggleggingskonkurranser tidlig på 1900-tallet. Navnet er en sammentrekning av "Australian Orpington", og peker mot den engelske opprinnelsen rasen stammer fra.

Fuglene er middels store og solid bygget, med rolig holdning og tett, blank fjærdrakt. Den vanligste varianten er helsvart med et tydelig grønt skjær i sollys, likt et billeskall. Haner veier gjerne rundt 3,6 til 3,9 kg, høner rundt 2,7 til 3,2 kg. De er kraftige, men ikke klumsete.

Lynnet er noe av det mange setter mest pris på hos rasen. Australorper er vennlige, fredelige og godmodige. De er lette å håndtere, og familier og nybegynnere velger ofte denne rasen nettopp av den grunn. De tåler innhegning godt, men trives også med å rote seg fram når de slippes fritt.

Hvem passer denne rasen for

Australorpen passer for hønseholdere som vil ha jevn tilgang på brune egg fra en rolig fugl uten mye oppstuss. Den fungerer godt i forstadshager der et mildt gemytt teller, og den tåler kulde bedre enn mange lettere eggleggere. De som er ute etter en flott utstillingsfugl eller en rase som vokser raskt til slakt, bør se andre steder, men på stabil egglegging og et lettstelt vesen er den vanskelig å slå.

Rasen har røtter i svarte orpington-høner som ble importert fra England til Australia på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Australske oppdrettere satte seg fore å forbedre eggleggingsevnen til denne flokken samtidig som de beholdt størrelse og hardførhet, og de avlet for produksjon fremfor utstillingspoeng.

På 1920-tallet fikk australorp-høner internasjonal oppmerksomhet i eggleggingskonkurranser. Rasen ble kjent for å produsere store mengder egg i løpet av et år, og disse resultatene befestet dens stilling som en ledende bruksrase for egg.

Navnet "australorp" kom i bruk for å skille den australske bruksstammen fra den opprinnelige engelske orpingtonen. Det leses vanligvis som en sammensmelting av "australian" og "orpington", og signaliserer både utviklingslandet og opphavsrasen.

Fra Australia spredte rasen seg til andre land, der den ble tatt opp i fjørfestandarder og holdt både som arbeidshøne og utstillingsfugl. Den svarte varianten er fortsatt mest kjent, selv om andre fargevarianter finnes enkelte steder.

Australorpen har en rund, dyp kropp på middels lange ben, og virker solid uten å bli tung i formen. Fjærdrakten er myk og tettsittende, ikke løs og luftig. Enkeltkammen, kjevelappene og ørelappene er røde, og kammen har tydelig markerte takker. Helhetsinntrykket er en rolig, robust bruksfugl.

Fjærdrakt og farger

Den klassiske australorpen er helsvart, og i direkte lys viser fjærdrakten et grønt billeskjær over rygg og sal. Huden og fotsålene er hvite, og nebbet er mørkt. Enkelte fjørfestandarder anerkjenner også en blå og en hvit variant, men svart er desidert mest utbredt. Bena er glatte, uten fjær, og mørkeskifer til svarte i fargen.

Australorper er godmodige og stillferdige. De hører til blant de mer fredelige hønserasene. Det er lett å plukke dem opp, undersøke dem, og ha dem rundt barn. Mange blir ekte tamme og kommer bort til hønseholderen, særlig når det er mat i sikte.

Overfor fremmede er rasen uanfektet snarere enn skvetten, og blant andre høner havner den gjerne midt i hakkeordenen uten å søke bråk. Blandede flokker tar som regel godt imot australorper, og de plager sjelden mindre fugler. Haner er stort sett rolige, men det enkelte individ varierer.

Rasen er ikke spesielt høylytt. Høner varsler som vanlig når de har lagt egg, men er ellers rolige, noe som er en fordel i tettbygde strøk. Australorper er aktive når de får rote seg fram i det fri, men slår seg raskt til ro i en luftegård eller et hønsehus når de er innelåst.

Australorper er hardføre og lite krevende. Stellet dreier seg om tørt, rent husvære, jevn tilgang på fôr og vann, og regelmessig sjekk for parasitter. Den tette fjærdrakten trenger ikke spesiell pleie, men fuglene setter pris på muligheten til å holde seg rene selv.

Pleie

• Sørg for et tørt sandbad; høner steller seg selv ved å sandbade, og det holder midd og lus i sjakk.
• Sjekk fjærene rundt kloakkåpningen og buken hver uke eller to for tegn på ytre parasitter.
• Klipp overgrodde negler eller nebb bare ved behov, noe som sjelden trengs hos aktive fôrsøkende fugler.
• Se over føtter og bein for skjellbeinmidd eller skader ved vanlig håndtering.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller tilsyn ved frittgående fôrsøk.
• Sikt mot minst 1 kvadratmeter luftegård per fugl, gjerne mer.
• Sett opp vagler i ulike høyder, slik at fuglene kan sitte og bevege seg naturlig.
• Strø ut fôr eller grønnsaker for å oppmuntre til naturlig skraping og bevegelse.

Miljø

Australorper tåler kulde godt takket være den tette fjærdrakten, men trenger skygge og luftig utemiljø når det er varmt. Hold hønsehuset tørt og trekkfritt, med god luftgjennomstrømning over vaglehøyde. Sett av et skjermet reirområde for egglegging, og beskytt flokken mot rovdyr med sikkert gjerde og et hønsehus som låses om natten.

Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre grunnlaget i kosten. Proteinnivået og sammensetningen endres med alderen: kyllinger trenger startfôr i krummer, ungfugler et vekstfôr, og verpehøner et legefôr tilsatt kalsium. Friskt vann må alltid være tilgjengelig, og uløselig singel hjelper fugler som fôrsøker med å fordøye planterester.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør holdes under omtrent 10 prosent av det totale fôrinntaket, slik at kostholdet ikke kommer i ubalanse. Aktuelle alternativer er bladgrønnsaker, grønnsaksrester og små mengder korn eller melmark. Gi knust østersskall eller en annen kalsiumkilde separat til verpehøner for å støtte sterke eggeskall, og sørg for singel der fuglene spiser noe annet enn komplett fôr.

Australorper er som regel friske og hardføre, med en typisk levetid på 6 til 10 år under god stell. De har ingen kjente raserelaterte defekter, og de fleste helseproblemer er de vanlige fjørfeplagene man ser i hobbyflokker generelt. Høy eggproduksjon gjennom hønas produktive år kan bidra til reproduksjonsproblemer hos eldre fugler.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset rent, tørt og godt ventilert.
• Sett av et sandbadeområde for å begrense ytre parasitter.
• Ta jevnlige parasittprøver og avorm etter veterinærs råd.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Gi balansert fôr og kalsium som støtte til verpehøner.

Australorper tilpasser seg de fleste hobbyoppsett så lenge husværet er tørt, sikkert og ventilert. De klarer kulde godt takket være den tette fjærdrakten, og i varmt vær trenger de skygge, luft og stadig tilgang på vann. Et rovdyrsikkert hønsehus som lukkes om natten er avgjørende, sammen med en luftegård eller frittgående areal for fôrsøk på dagtid.

Sjekkliste for oppsett

• Sikkert hønsehus med låsbar dør og rovdyrsikkert gjerde.
• Hevede vaglestenger plassert over reirene.
• Rene, tilstrødde reir i et roligere hjørne.
• Tørr strø på gulvet, skiftet jevnlig.
• Skygge og friskt vann i luftegården på varme dager.
• God ventilasjon i taket uten direkte trekk over vaglene.

Australorp-egg følger det vanlige klekkemønsteret for høns, og klekkes på omtrent 21 dager. Eggene kan legges under en liggesyk høne eller i en rugemaskin. Høner av denne rasen blir av og til liggesyke og gjør en god jobb som mødre, selv om liggesyken ikke er like sterk som hos enkelte tyngre raser. Klekking i rugemaskin krever jevn temperatur, kontrollert luftfuktighet og regelmessig vending frem til de siste dagene.

Fremgangsmåte for klekking

1. Velg rene, velformede egg, og lagre dem med spissen ned før rugingen starter.
2. Stabiliser temperatur og luftfuktighet i rugemaskinen før eggene legges inn.
3. Vend eggene minst tre ganger daglig frem til dag 18.
4. Kikk eggene med lys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen, og fjern klare egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, øk luftfuktigheten, og start klekkefasen.
6. La lokket være lukket under klekkingen, og la kyllingene tørke før de flyttes til en kyllingkasse.