Ancona

Ancona er en liten, lett middelhavshøne oppkalt etter havnebyen Ancona ved Italias Adriaterhavskyst. Det mest kjennetegnende trekket er den flekkete fjærdrakten: en blank, grønnskimrende sort bunnfarge brutt opp av hvite spisser, der omtrent hver tredje fjær har et hvitt punkt. Mønsteret blir tydeligere for hver fjærfelling, så eldre fugler har som regel mer hvitt enn unge.

Dette er en høne holdt for egg, ikke for kjøtt. En frisk Ancona legger et godt antall middels store hvite egg gjennom året og fortsetter gjerne å verpe i kaldt vær når tyngre raser bremser ned. Rasen blir sjelden liggesyk, så hønene holder seg i verping i stedet for å slutte for å ruge på et kull.

Anconaer er våkne, raske og trives best med plass til å streife omkring. De leter iherdig etter insekter og grønt, noe som senker fôrutgiftene for eiere som kan slippe dem ut. De er også dyktige flygere og vil gjerne bruke en vagle eller en lav gren, så inngjerding og hus må ta høyde for det.

Hvem rasen passer for

Ancona passer for eiere som vil ha pålitelig egglegging og kan gi fuglene rom til å streife. Rasen belønner frittgående hold eller store luftegårder og holder seg produktiv i kjølig klima. Den passer dårlig for noen som ønsker en rolig fanghøne eller en fugl som trives i et lite, lukket hønsehus, for Anconaer er lettskremte, raske og ivrige flygere. De fungerer godt i blandede flokker, men holder på sitt eget og er ikke rasen for en eier som ser etter et stille, medgjørlig kjæledyr.

Rasen ble utviklet i Marche-regionen i Midt-Italia, rundt havnebyen Ancona ved Adriaterhavet, ut fra lokale landraser. Disse fuglene delte opphav med den bredere middelhavsgruppen som også ga oss Leghorn, og i begynnelsen ble de to ikke alltid holdt atskilt. Det som skilte Ancona fra mengden, var den flekkete sort-hvite fjærdrakten fremfor de ensfargede variantene som var vanlige i beslektede stammer.

Anconaer ble brakt til England på midten av 1800-tallet, med import registrert fra rundt 1850-årene og fremover. Britiske oppdrettere finpusset typen og flekkmønsteret, og mye av dagens standard kan spores tilbake til dette arbeidet. Rasen ble tatt opp i de britiske fjørferasestandardene senere på 1800-tallet.

Fra England og Italia nådde Ancona USA. Den ble godkjent i American Poultry Association sin Standard of Perfection, der enkeltkam-varianten ble anerkjent i 1898 og rosekam-varianten kom til senere. Begge kamtyper holdes fortsatt i dag.

Gjennom 1900-tallet ble Ancona verdsatt som en hardfør gårdsverpehøne, særlig der fuglene måtte finne mat selv og tåle kulde. Etter hvert som kommersiell eggproduksjon gikk over til spesialiserte hybridstammer, sank antallet Anconaer, og rasen holdes nå hovedsakelig av småbrukere, utstillere og folk som tar vare på tradisjonelt fjørfe.

Ancona har den slanke, aktive silhuetten til en middelhavsverpehøne. Kroppen er ganske kompakt og bæres med brystet fremover og halen godt hevet. Ansikt, kam og kjaker er sterkt røde, og ørene er hvite. Rasen finnes med to kamtyper: enkeltkam, som står oppreist hos hanene og ofte faller til én side hos hønene, og rosekam, som ligger lavt og flatt.

Det mest kjennetegnende trekket er fjærdrakten. Hver fjær er sort med et grønt skjær og ender i en hvit spiss formet som en V. Målet med mønsteret er jevn flekking over hele fuglen, ikke flekker med ensfarget dekning. Den hvite spissingen øker for hver fjærfelling, så samme fugl ser mørkere ut som unghøne og lysere med årene.

Fjærdrakt og farger

Flekket sort-hvitt er den godkjente fargen. En god fugl har rene hvite ører, en lang, flytende hale hos hanen, og gule bein og nebb, der noe sort flekking på beina er vanlig. Det finnes dvergvarianter av Ancona, og de følger samme mønster i mindre format. Ujevn flekking, helhvite fjær eller manglende grønt skjær regnes som feil etter standarden.

Ancona er nysgjerrig, energisk og stadig i bevegelse. Fuglene bruker dagen til aktiv fôrsanking og dekker mye bakke når de får streife fritt. De er årvåkne overfor trusler ovenfra og raske til å søke dekning, noe som hjelper dem å unngå rovfugler bedre enn tregere raser.

Overfor mennesker holder Anconaer seg gjerne på avstand. De er ikke aggressive, men liker ikke å bli fanget og håndtert, og de vil løpe eller fly heller enn å bli tatt opp. Jevnlig, forsiktig kontakt fra ung alder kan gjøre enkeltfugler tammere, men rasen som helhet forblir lettskremt. Overfor andre høns er de som regel fredelige i en flokk med nok plass, selv om farten og energien deres kan uroe svært rolige raser.

Rasen er en dyktig flyger og vil gjerne sitte høyt om den får sjansen. Eiere bør regne med at fuglene tar seg over lave gjerder, så luftegårder kan trenge overdekning eller høyere grenser.

Anconaer er lite krevende fugler for eiere som kan dekke aktivitetsbehovet deres. Den tette fjærdrakten avviser regn og tåler kulde, så hovedbehovene er plass, sikkerhet og vanlig flokkstell.

Fjærstell

• Sjekk kloakkåpningen og fjærene rundt for renslighet, særlig i vått vær.
• Undersøk bein og føtter for leggmidd og behandle tidlig ved funn.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene selv kan holde ytre parasitter i sjakk.
• Klipp en vinge om nødvendig for å begrense flyging, selv om dette svekker evnen deres til å unnslippe rovdyr.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til fri beiting eller en stor luftegård; Ancona egner seg dårlig for trang innesperring.
• Tilby vagler og variert bakke slik at fuglene kan lete etter mat og fly.
• Strø ut fôr eller grønt for å stimulere naturlig fôrsanking.

Miljø

Rasen tåler kulde godt takket være det lille kamarealet hos rosekam-varianten og den tette fjærdrakten, men enkeltkammede fugler kan få frostskader på kamtippen ved hard frost. Sørg for et trekkfritt, godt ventilert hønsehus og tørr strø. I varmt klima må skygge og fritt tilgjengelig vann finnes til enhver tid, siden middelhavsraser som regel takler varme rimelig godt.

Som en aktiv verpehøne trenger Ancona et balansert fjørfefôr tilpasset livsfasen. Fugler som får streife fritt, henter en betydelig del av maten selv som insekter og grønt, noe som kan redusere mengden ferdigfôr som trengs, men et sammensatt fôr bør fortsatt være grunnlaget i kostholdet for å holde eggleggingen i gang.

Godbiter og tilskudd

Gi uoppløselig grus fritt tilgjengelig slik at fuglene kan male maten, siden ivrige fôrsankere spiser grovt materiale. Tilby knust østersskall eller en annen kalsiumkilde separat til verpehønene for å støtte skallkvaliteten. Hold godbiter som grønt, melmark og korn til omtrent en tiendedel av kostholdet slik at de ikke fortynner det balanserte fôret. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Ancona er en robust rase med en typisk levetid på 5 til 8 år. Den lille størrelsen, det aktive vesenet og den tette fjærdrakten gjør rasen jevnt over frisk og godt i stand til å finne mat selv og unngå rovdyr. Rasen har ingen utbredte arvelige lidelser, så de fleste helseproblemene er de vanlige som rammer alle hobbyhøns.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert for å begrense luftveissykdom.
• Sørg for et sandbadeområde og sjekk fuglene jevnlig for midd og lus.
• Rullér eller la beitearealet hvile for å redusere ormebelastningen.
• Gi fritt tilgjengelig kalsium og grus for å støtte eggleggingshelsen.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Fordi Anconaer er aktive, raske og dyktige flygere, må hønsehuset gi dem rom samtidig som det holder dem inne. Et vanlig hønsehus med reirkasser og vagler fungerer godt, men luftegården må være større og sikrere enn for en rolig, tung rase. Fugler som holdes i trang innesperring blir stresset og kan begynne å fjærplukke, så tilgang til beite eller en romslig luftegård er viktig.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og en overdekket eller høy luftegård.
• Høye vagler plassert over reirkassene, tilpasset rasens sitteatferd.
• Tørr, dyp strø og god ventilasjon uten trekk i gulvhøyde.
• Skygge og et sandbadeområde i luftegården.
• Konstant tilgang på ferskvann og fritt tilgjengelig grus og kalsium.

Anconaer ruger sjelden selv, så klekking betyr som regel rugemaskin eller egg lagt under en liggesyk høne av en annen rase. Rasens egg er hvite og middels store og følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager. Sett rene, ferske egg og hold forholdene stabile for best mulig klekkeresultat.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede, ferske egg og oppbevar dem med spissen ned under 18 C frem til innsetting.
2. Kjør rugemaskinen tom en dag for å sikre stabil temperatur og luftfuktighet.
3. Sett inn eggene og start vendingen, merk hver side for å holde styr på vendingene.
4. Kikk eggene rundt dag 7 til 10 og fjern eventuelle klare eller ikke-utviklede egg.
5. På dag 18 stopper du vendingen, hever luftfuktigheten og går over til klekkefase.
6. La kyllingene klekkes og tørke i rugemaskinen før de flyttes til en varm kyllingboks.