Shorthorn

Shorthorn er en stor storferase med opphav i det nordøstlige England. Den regnes som en av grunnrasene i moderne storfeavl og har preget utviklingen av mange andre raser. Voksne dyr er tunge og dypbygde, med pels i rødt, hvitt eller rødskimlet.

Rasen har historisk vært tosidig, med linjer avlet for kjøtt og andre for mjølk. I dag holdes de fleste shorthorn for kjøtt, men mjølkeshorthorn finnes fortsatt i bruk. Rasen er kjent for god fruktbarhet, lette kalvinger og evne til å omsette beite og grovfôr til vekt på svært ulik mark.

Shorthorn har jevnt gemytt og er lett å håndtere. Det er en fordel både på små gårder og i store driftsopplegg. Rolig vesen og en arbeidsom, tilpasningsdyktig kropp har holdt rasen i bruk i over to hundre år.

Hvem passer rasen for

Shorthorn passer for dyreholdere som ønsker et rolig, håndterbart dyr som yter godt på beite. Rasen egner seg for kjøttprodusenter som vil ha kyr med moderat rammestørrelse, god fruktbarhet og lette kalvinger, og for småbrukere som setter pris på et stille lynne. Mjølkeshorthornlinjer passer for dem som ønsker både kjøtt og en nyttig mjølkemengde fra samme besetning.

Shorthorn har røtter i dalen ved elven Tees, i grevskapene Durham, Northumberland og Yorkshire i det nordøstlige England. Lokalt teeswater- og durhamfe utgjorde grunnstammen. Utover slutten av 1700-tallet avlet oppdrettere disse dyrene fram for størrelse, kjøttkvalitet og mjølk.

Brødrene Charles og Robert Colling får vanligvis æren for å ha videreutviklet rasen på 1780- og 1790-tallet, med datidens avlsmetoder. En innflytelsesrik okse ved navn Hubback var en viktig avlsokse i dette arbeidet. Rasen ble først kalt durham eller teeswater, før navnet shorthorn ble tatt i alminnelig bruk.

Coates's Herd Book, som først ble utgitt i England i 1822, var et av de tidligste avlsregistrene i sitt slag og førte opp shorthornens stamtavler. Denne tidlige dokumentasjonen bidro til at rasen spredte seg med en pålitelig oversikt over avstamning.

Gjennom hele 1800-tallet ble shorthorn eksportert i stort omfang til mange land, der dyrene ble brukt både i rendyrket avl og til å forbedre lokalt fe. Etter hvert skilte oppdretterne ut kjøttlinjer og mjølkelinjer, og mjølkeshorthornen ble en anerkjent tosidig linje.

Shorthorn er et stort, firkantet dyr med bred rygg, dyp kropp og godt bemuskla bakpart. Rammen er middels til stor med kraftig beinbygning. Hodet er nokså kort og bredt, og rasenavnet viser til de korte, buede hornene, selv om mange moderne dyr er naturlig kollet.

Pels og farger

Det mest kjennetegnende fargetrekket hos shorthorn er rødskimmel, en jevn blanding av røde og hvite hår som rasen har bidratt til å gjøre kjent i storfehold. Helrøde og helhvite dyr forekommer også ofte, og fargemønsteret kan variere mye innenfor samme besetning. Pelsen er kort og glatt i varmt vær og fortykkes når det blir kaldt.

Shorthorn er kjent for et stille, stabilt lynne. Kyrne er oppmerksomme mødre og er som regel fredelige rundt folk. Det demper stress under rutinearbeid som flytting, veiing og veterinærbehandling. Oksene er store og kraftige og krever respekt, men rasen som helhet regnes som lettstelt sammenlignet med mer temperamentsfullt fe.

Shorthorn faller raskt til ro i flokk og venner seg lett til nytt beite og nye håndteringsrutiner. Det medgjørlige vesenet og arbeidsviljen har lenge gjort rasen populær på familiegårder, der dyrene håndteres ofte og på nært hold.

Pelsstell

• Jevnlig sjekk av pelsen for parasitter som lus, flått og fluer
• Klauvsjekk og beskjæring ved behov for å forebygge halthet
• Ren, tørr strø ved innefôring for å holde pels og hud sunn
• Ekstra stell og vask for utstillingsdyr

Mosjon

• Daglig tilgang til beite for gressing og naturlig bevegelse
• Rotasjonsbeite for å opprettholde gresskvaliteten og begrense parasittbelastning
• Nok plass ved fôring for å redusere konkurranse og stress

Miljø

Shorthorn tilpasser seg et bredt spekter av klima og tåler kulde godt med en fortykket vinterpels. Dyrene trenger ly for vind, kraftig regn og sterk varme, samt stadig tilgang på rent vann og skygge om sommeren. De trives best på godt drevet beite, men klarer seg også godt på konservert grovfôr om vinteren.

Shorthorn er et grovfôrbasert dyr som omsetter gress, høy og surfôr effektivt til vekt. Et balansert fôropplegg bygger på grovfôr av god kvalitet, med fri tilgang på rent vann og mineraler. Kraftfôr, som kornblandinger, tilføres for å støtte vekst hos ungdyr, mjølkeproduksjon hos kyr og sluttfôring av kjøttdyr. Holdet bør følges opp gjennom året, slik at kyrne verken er for tynne ved kalving eller overfôret.

Godbiter og tilskudd

Gi tilgang til en mineralslikkestein eller løs mineralblanding tilpasset lokal jord og grovfôr, med særlig vekt på kobber, selen og magnesium der mangel er vanlig. Salt bør være fritt tilgjengelig. Endringer i fôret bør gjøres gradvis over en til to uker for å skåne vomma.

Shorthorn er en robust rase med få rasespesifikke problemer, og en brukstid som ofte når 12 til 15 år, der avlskyr gjerne er produktive i mange sesonger. De fleste helseutfordringene er de samme som gjelder storfe generelt, og de håndteres gjennom god ernæring, hygiene og en helseplan for besetningen. Lette kalvinger er en kjent styrke ved rasen og reduserer en av de mer alvorlige risikoene i storfehold.

Forebyggende stell

• Årlig veterinærgjennomgang av besetningens helse og vaksinasjonsplan
• Rutinemessig avorming og parasittkontroll gjennom avføringsprøver
• Regelmessig klauvsjekk og beskjæring
• Holdvurdering på sentrale tidspunkt i avlssyklusen
• Rent vann, tørre liggeområder og god ventilasjon i fjøset

Shorthorn er en fruktbar rase med godt rykte for lette kalvinger og god morsomsorg. Kviger blir vanligvis satt i avl ved cirka 15 måneders alder, slik at de kalver rundt to års alder, avhengig av vekst og hold. Bedekning skjer ved naturlig parring med okse eller ved kunstig sædoverføring. Drektigheten varer om lag ni måneder, og kyrne får nesten alltid én kalv.

Kyrne kalver som regel uten hjelp, takket være moderat kalvestørrelse og god bekkenbygning i rasen. Nyfødte kalver bør die råmjølk i løpet av de første timene av livet. Kalvene avvennes typisk ved seks til åtte måneders alder. Rasens rolige lynne går i arv til avkommet, og kalver som vokser opp med jevnlig, rolig håndtering blir lettstelte voksne dyr.