Highland

Highland er en kjøttferase som opprinnelig kommer fra det skotske høylandet og Ytre Hebridene. Det er en av de eldste registrerte storferasene i verden, og dyrene kjennes lett igjen på de lange, buede hornene og den raggete dobbeltpelsen. Rasen er middels stor, kyrne er som regel lettere enn oksene, og pelsen og kroppsbygningen gjør at dyrene kan stå ute hele året i kulde, fuktighet og vind.

Highland avles først og fremst for kjøtt, som er magert og godt marmorert fordi rasen varmer seg med pelsen i stedet for et tykt lag ryggspekk. Dyrene brukes også mye til skjøtsel av naturområder, der de beiter grovt gress og buskas som andre raser lar stå, og på den måten holder beitemark, kratt og våtmark i hevd. Veksten er langsommere enn hos kommersielle kjøttferaser, men dyrene blir gamle og forblir produktive i mange år.

Sinnet er rolig og godmodig. Highland er lett å håndtere når dyrene er vant til folk, men hornene gjør at de som steller dem holder avstand og viser respekt i det daglige arbeidet. Rasen tåler karrig fôr og vanskelig terreng uten behov for intensiv drift.

Hvem passer rasen for

Highland passer for småbrukere, naturforvaltere og kjøttfeprodusenter som holder dyr ute på ulendt eller marginal mark. Den er et praktisk valg der vintrene er harde og det er lite le, siden rasen tåler vær som sliter på tynnere pelsede dyr. Den passer dårligere i raske, høyintensive driftsformer som krever rask tilvekst, for Highland vokser sakte og når slaktevekt seinere enn spesialiserte kjøttferaser.

Highland utviklet seg i det skotske høylandet og på øyene i Ytre Hebridene, et område med kalde vintre, mye nedbør og karrig fjellbeite. Storfe har blitt holdt i dette området svært lenge, og rasen fikk sin form gjennom generasjoner av dyr som overlevde på grovt fôr og værhard mark. Det var i stor grad det tøffe klimaet, ikke planlagt avl, som formet rasens tidlige egenskaper.

Tidligere fantes det to typer Highland. Mindre, svarte dyr kom fra øyene i vest, mens større, ofte rødlige dyr kom fra fastlandet. Med tiden ble disse forvaltet som én rase, og fargespekteret man ser i dag er et resultat av denne blandede bakgrunnen. Storfeet var viktig for livet på Høylandet og ga kjøtt, hud og trekkraft til bygder som livnærte seg av småbruk.

En raseforening ble stiftet i Skottland på slutten av 1800-tallet, og en stambok ble satt opp for å registrere avstamning. Dette ga rasen en formell standard og bidro til at ryktet spredte seg utover Skottland. Highland-storfe ble senere eksportert til andre land med kaldt eller værhardt klima, blant annet deler av Nord-Amerika, Europa og Australia/New Zealand.

I dag verdsettes rasen både for kjøttet og for rollen i naturforvaltning. Naturvernorganisasjoner bruker Highland til å beite naturreservater, hei og våtmark, fordi dyrene spiser grovt plantemateriale og tåler fuktig mark. Denne doble bruken, tradisjonelt kjøttfe og beiting for naturmangfold, har holdt etterspørselen etter rasen oppe selv om raskere voksende kommersielle raser dominerer hovedproduksjonen.

Highland er lett å kjenne igjen. Rasen har en lang, bølgete ytterpels over en myk, ullen underpels, en tykk pannelugg som faller over øynene, og lange horn som bøyer seg utover og oppover. Kroppen er kompakt og godt bygget for sin middels størrelse, satt på korte bein, med et bredt hode og et rolig blikk. Okser er tyngre og mer muskuløse enn kyr, og hornene har ulik form hos de to kjønnene: kuas horn har en tendens til å stige og krølle seg, mens oksens horn er kraftigere og vokser mer fremover.

Pels og farger

Dobbeltpelsen er rasens fremste kjennetegn og grunnen til at dyrene kan stå ute om vinteren. De lange ytterhårene leder bort regn, mens underpelsen holder på varmen. De fleste ser for seg rødt når de tenker på Highland, men rasen finnes også i gulbrunt, gult, svart, hvitt, brindlefarget og sølvgrått. Hornene er lyse med mørkere spisser og fortsetter å vokse gjennom hele dyrets liv. Fordi pelsen tar seg av isolasjonen, har Highland mindre ryggspekk enn mange andre kjøttferaser, noe som gir magrere kjøtt.

Highland har rykte på seg for et rolig og jevnt gemytt. Dyr som håndteres jevnlig, blir stille og lette å flytte, og de tåler rutinearbeid som klauvsjekk og pålessing bedre enn mange andre kjøttferaser. Rasen beskrives som godmodig og lettstelt, og trives godt i familiebruk eller på småbruk der folk er til stede daglig.

Overfor fremmede er dyrene som regel avslappet snarere enn nervøse, men på grunn av de lange hornene holder de som steller dem avstand og unngår å trenge seg inn på dyrene. Kyr kan bli beskyttende rundt nyfødte kalver, og en ku med kalv ved siden bør møtes med samme forsiktighet som annet kjøttfe med avkom. Highland etablerer en klar rangorden i flokken og lever som regel fredelig sammen når den ordenen er på plass. De trives godt sammen med annet husdyr på felles beite.

Highland er blant de minst krevende storferasene å holde, men dyrene trenger likevel grunnleggende stell, oppfølging av pelsen i varmt vær, og trygg håndtering rundt hornene.

Pelsstell

• Sjekk pelsen for gjørme, borrer og filt, særlig bak beina og under buken.
• Regn med kraftig pelsfelling på seinvåren når vinterunderpelsen felles; børsting hjelper med å fjerne løst hår.
• Hold panneluggen kort nok til at dyret ser.
• Se etter sprekker eller skader på hornene, og pass på at de ikke vokser mot øynene.

Mosjon

• Sørg for nok beite til at flokken kan gresse og bevege seg fritt; bevegelse holder klauver og hold i god stand.
• Roter beitet slik at dyrene får variert mark å gå på, noe som passer rasens vane med å beite grovt.
• La klauvene slites naturlig gjennom gange på fast mark; sjekk klauvene jevnlig på myk, våt mark.

Miljø

Rasen er skapt for kaldt, vått og vindfullt klima og trives best utendørs. Den trenger tilgang til rent vann, godt fôr og le mot vind, for eksempel en hekk, skogkant eller et åpent skur. Highland har større problemer med varme enn med kulde, så i varme strøk trenger dyrene skygge, rikelig med vann og skjerming mot stikkende insekter. Gjerder må ta høyde for hornene, og driftegangene bør være brede nok til at hornete dyr kommer gjennom.

Highland er et beitedyr som klarer seg godt på beite, høy og grovt fôr som andre storfe lar ligge. Rasen omdanner fôr av dårlig kvalitet til hold på en effektiv måte, og trenger derfor sjelden kraftfôret som brukes i intensiv kjøttfeproduksjon. Målet er jevnt hold framfor rask tilvekst, og for rikt fôr kan gjøre dyrene overvektige.

Godbiter og tilskudd

Gi fri tilgang på en mineralblokk eller løse mineraler tilpasset lokal jord, siden mangeltilstander varierer fra sted til sted. Rent vann må alltid være tilgjengelig. Godbiter er ikke nødvendig, men litt høy eller trygg beiteplante kan brukes til å gjøre håndtering lettere. Enhver fôrendring, også overgangen fra sommergress til vinterfôr, bør skje over flere dager.

Highland er kjent for hardførhet og lang levetid, og godt stelte kyr kan leve og formere seg opp mot 20-årsalderen, med en typisk levetid på 15 til 20 år. Rasen har få spesifikke arvelige lidelser, og de viktigste helsebehovene er de samme rutinene som gjelder alt storfe på beite: parasittkontroll, klauvstell og beskyttelse mot vanlige smittsomme sykdommer. Kalving går som regel greit, noe som passer flokker med lite oppfølging.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjons- og avormingsprogram avtalt med veterinær, tilpasset ditt område.
• Sjekk klauvene og trim ved behov, særlig på fuktig mark.
• Gi mineraler for å forebygge lokale mangeltilstander.
• Hold beitet godt drenert for å redusere parasitt- og klauvproblemer.
• Følg med på hold gjennom årstidene og juster fôringen deretter.

Highland modnes seinere enn kommersielle kjøttferaser, og kviger settes ofte til avl seinere slik at de rekker å bli store nok før første kalving. Kyrne er gode, omsorgsfulle mødre med rikelig melk til én kalv, og naturlig paring i flokk er vanlig. Drektigheten varer om lag ni måneder, og de fleste kyr kalver uten hjelp, noe som er en av grunnene til at rasen passer godt for flokker med lite oppfølging og naturforvaltning.

En nyfødt kalv er liten og aktiv, og kua slikker og dier den vanligvis uten at noen griper inn. Kalvene holder seg hos kua og vokser på gress og melk, og avvennes naturlig eller når eieren velger det. Rasens hardførhet vises tidlig, ettersom kalver født utendørs tåler kulde så lenge kua har le og godt hold. Det mest slående ved Highland-avl er levetiden: kyr forblir ofte fruktbare og fortsetter å få kalver opp i tenårene, noe som gir mange produktive år per dyr.