Hereford

Hereford er en kjøttferase som stammer fra grevskapet Herefordshire i det vestlige England. Den er blant de mest utbredte kjøttferasene i verden og kjennes lett igjen på den dype røde kroppsfargen og det hvite ansiktet. Hvitt går også igjen langs buken, på nedre del av beina og på halespissen.

Hereford utnytter gress og grovfôr effektivt til kjøttproduksjon. Dyrene klarer seg i svært ulike klima, fra kalde høydedrag til varme beiteområder, og holder produksjonen oppe på beite som ville vært krevende for mer kravstore raser. Voksne kyr veier gjerne mellom 540 og 730 kg, mens okser ofte passerer 800 kg.

Rasen har et stabilt og forutsigbart lynne. God fruktbarhet og lettstelte dyr er blant grunnene til at Hereford ofte velges i besetninger og krysningsprogram, der det hvite ansiktet går tydelig igjen hos avkommet.

Hvem passer rasen for

Hereford passer for bønder og småbrukere som ønsker et lettstelt kjøttfe som trives på gress. Det rolige lynnet gjør dyrene håndterbare også for de med mindre erfaring, og hardførheten passer for drift i marginale eller skiftende forhold der omfattende tilskuddsfôring ikke er praktisk mulig.

Navnet Hereford kommer fra Herefordshire, et grevskap i det vestlige England nær grensen til Wales. Rasen ble utviklet på 1700-tallet av lokale bønder som ønsket fe som kunne gi god kjøttproduksjon basert på stedlig gress og grovfôr.

Benjamin Tomkins forbindes ofte med rasens tidlige utvikling. Han startet det målrettede avlsarbeidet på midten av 1700-tallet med et lite antall grunnlagsdyr. Oppdretterne prioriterte størrelse, tilvekst på beite og et ensartet utseende.

Herefords stambok ble opprettet i England på 1840-tallet, og formaliserte dermed avlsregistreringen for rasen. Utover på 1800-tallet hadde Hereford blitt en ledende kjøttferase i Storbritannia.

Eksport spredte rasen til store deler av verden. Hereford kom til Nord-Amerika tidlig på 1800-tallet, og ble senere etablert i Australia, Sør-Amerika og det sørlige Afrika, der rasens tilpasningsevne til beitebasert drift støttet opp om storskala kjøttproduksjon.

Hereford har en bred, dyp og muskuløs kropp som hviler på korte, kraftige bein. Det mest kjennetegnende trekket er det hvite ansiktet, som opptrer sammen med hvitt på halsens overside, doslappen, buken, underbeina og halespissen. Kroppsfargen varierer fra lys til dyp rød.

Rasen finnes i både hornet og kollet (naturlig hornløs) variant. Kollede Hereford ble avlet frem for å slippe avhorning, og denne varianten er nå vanlig i mange besetninger.

Pels og farger

Den røde fargen varierer i styrke mellom enkeltdyr og besetninger, men opptrer alltid sammen med de hvite tegningene som kjennetegner rasen. Pigmentering rundt øynene er ettertraktet i varme, solrike strøk, siden den reduserer risikoen for øyeproblemer knyttet til sollys på upigmentert hud.

Hereford er kjent for et rolig og godmodig lynne. Rasen regnes som en av de mest medgjørlige blant kjøttferasene, og dyrene beveger seg og lastes vanligvis uten mye stress når håndteringen er konsekvent.

Kyrne er oppmerksomme mødre og beskyttende overfor unge kalver, så det er lurt å gi ku og kalv ro og avstand de første dagene etter kalving. I lag med annet fe fungerer Hereford godt i blandede besetninger og krysningsgrupper. Det stabile lynnet reduserer risikoen for skader på både dyr og folk under rutinearbeid som veiing, vaksinering og flytting mellom kveer.

Pelsstell

• Rutinemessig stell er minimalt; den korte pelsen felles naturlig med årstidene
• Sjekk og trim klauver ved behov for å forebygge halthet
• Undersøk hud og øyne jevnlig, særlig i solrike strøk
• Hold ytre parasitter som fluer, lus og flått under kontroll

Mosjon

• Sørg for rikelig beiteareal til daglig beiting og bevegelse
• Rullér mellom kveer for å opprettholde fôrkvaliteten og begrense oppbygging av parasitter
• Sikre nok plass til at besetningen kan beite og hvile uten trengsel

Miljø

Hereford tåler både kulde og varme godt, men trenger likevel ly mot ekstremvær, vind og sterk sol. Gi skygge i varmt klima og le eller innhysing i streng kulde. Konstant tilgang på rent vann er avgjørende, og vannbehovet øker kraftig i varmt vær.

Hereford er et grovfôrbasert dyr som trives godt på beite av god kvalitet. Kjernen i fôringen er gress og annet grovfôr, supplert med høy eller surfôr når beitet er begrenset. Rasen er kjent for å holde godt hold på grovfôr av lavere kvalitet enn mange andre kjøttferaser krever.

Mineraltilskudd bidrar til å dekke det beitet mangler, særlig salt, kalsium, fosfor og sporstoffer. Juster fôringen etter produksjonsstadiet, med økt behov sent i drektigheten, i laktasjonsperioden og under sluttfôring.

Godbiter og tilskudd

Tilby fri tilgang på mineral- og saltblokker tilpasset lokale jordforhold. Innfør fôrendringer gradvis over flere dager for å beskytte vomhelsen, og sørg for at vann alltid er tilgjengelig ved siden av tørrfôret.

Hereford er som regel robust og tilpasser seg ulike klima godt. Med god drift kan dyrene leve i 15 til 20 år, selv om kommersielle dyr vanligvis holdes i en kortere produksjonssyklus. De fleste helsebehov dekkes gjennom forebyggende tiltak, god ernæring og parasittkontroll.

Rasens upigmenterte ansikt og hud rundt øynene kan øke risikoen for enkelte øye- og hudtilstander i solrike miljø.

Forebyggende helsearbeid

• Følg et vaksinasjonsprogram tilpasset lokalt smittepress
• Følg en fast plan for parasittkontroll
• Sjekk og trim klauver for å forebygge halthet
• Sørg for balanserte mineraler og rent vann hele året
• Følg med på holdet gjennom hele produksjonssyklusen

Hereford-kviger når vanligvis kjønnsmodenhet ved 12 til 15 måneders alder, og kalver gjerne første gang rundt to års alder ved god drift. Drektigheten varer omtrent 285 dager, om lag ni og en halv måned, og kyrne føder nesten alltid én enkelt kalv.

Rasen er ettertraktet for lette kalvinger, god fruktbarhet og melkeevne som er tilstrekkelig til å fø opp en sunn kalv. Kyrne er omsorgsfulle mødre, og kalvene avvennes som regel ved seks til åtte måneders alder. Det hvite ansiktet går sterkt igjen hos krysningsavkom, og dette er en av grunnene til at Hereford brukes mye både som morrase og som sluttrase i krysningsprogram.

Okser brukes både til naturlig bedekning og som sæddonorer til inseminering. Sunne klauver, fruktbarhet og temperament er sentrale utvalgskriterier for avlsdyr.