Guernsey

Guernsey er en melkerase av storfe oppkalt etter Kanaløya Guernsey utenfor kysten av Normandie. Dyret er middels stort med en rødgul og hvit pels som varierer fra blekt gull til dyp rødfarget. Rasen holdes først og fremst for melkeproduksjon, og melken har en tydelig gylden farge som skyldes et høyt innhold av betakaroten.

Guernsey-ku er kjent for å utnytte grovfôr effektivt og gi mye melk i forhold til sin kroppsstørrelse, som er mindre enn hos mange andre melkeraser. En voksen ku veier vanligvis rundt 450 til 500 kg, altså lettere enn en Holstein, og rasen spiser derfor mindre samtidig som den gir et godt melkevolum med høyt innhold av fett og protein. Denne kombinasjonen har gjort rasen praktisk i beitebaserte melkebruk.

Rasen har også et rolig og godmodig lynne. Det gjør både håndtering og daglig melking enkel. Guernsey brukes på kommersielle melkebruk, på småbruk og i bevaringsbesetninger, og rasen vises fram på landbruksutstillinger der rasestandarden bedømmes.

Hvem passer rasen for

Guernsey passer for melkebønder som ønsker melk av høy kvalitet fra et middels stort og fôreffektivt dyr, framfor maksimalt volum fra en stor kropp. Det rolige lynnet gjør rasen håndterbar for mindre gårder og familiedrevne bruk. Eieren trenger beiteareal, fasiliteter for melking og vilje til den daglige rutinen som enhver melkeku krever.

Guernsey har sin opprinnelse på øya Guernsey i den engelske kanal, en av Kanaløyene som ligger nær den franske regionen Normandie. Rasen regnes for å nedstamme fra storfe som ble ført til øya fra det franske fastlandet, blant annet dyr med tilknytning til Normandie og Bretagne. Med tiden ble disse dyrene avlet fram på øya til én ensartet type.

Den geografiske isolasjonen spilte en stor rolle i utformingen av rasen. Import av levende storfe til Guernsey var strengt begrenset over lange perioder, og det holdt besetningen genetisk atskilt fra raser på fastlandet og andre steder. Denne lukkede besetningen lot den gylne rødfargen og melkeegenskapene feste seg i rasen.

Fra og med 1800-tallet ble guernsey-storfe eksportert i økende antall, blant annet til Nord-Amerika og andre deler av verden der melkebønder ønsket rasens fete melk. Raseforeninger ble opprettet for å føre stambøker og opprettholde rasestandarden i områdene der guernsey ble holdt.

Gjennom 1900-tallet forble guernsey en anerkjent kommersiell melkerase, selv om den konkurrerte med raser med høyere melkevolum, som Holstein. I dag holdes rasen både for kommersiell melkeproduksjon og som bevaringsrase, og raseorganisasjoner fører stambøker for å beskytte avstamningslinjene.

Guernsey har den kileformede, kantete kroppsbygningen som er typisk for melkeraser, med et velutviklet jur og fine bein framfor den tunge muskulaturen til en kjøttrase. Pelsen er rødgul, fra lyst gull til mørkere rødbrunt, brutt opp av hvite flekker på kropp, bein og ansikt. Huden har ofte et gult pigment, synlig ved mulen og rundt øynene.

Rasen er middels stor, mindre enn Holstein, men solid bygget for sin størrelse. Tradisjonelle dyr har horn som bøyer forover, men mange besetninger avhorner kalvene eller avler for det hornløse (kolla) anlegget for enklere håndtering.

Pels og farger

Det mest kjennetegnende ved guernsey er den rødgule og hvite fargen sammen med den gylne tonen i hud og melk. Rødgulfargen varierer fra dyr til dyr, fra en blek, nesten kremgul til en dyp rødbrun. Hvite flekker er vanlig på buk, bein og ansikt. Det gule pigmentet i huden speiler betakarotenet rasen bærer på, den samme forbindelsen som gir guernsey-melk sin gylne farge.

Guernsey er kjent for et mildt og jevnt lynne. Rasen er rolig, godmodig og lett å ha med å gjøre, og det gjør daglig håndtering, gjeting og melking mindre stressende for både dyr og eier. Rolige kyr av denne typen finner seg raskt til rette i en fast rutine og svarer godt på konsekvent, lavintensiv håndtering.

I besetningen er guernsey som regel fredelige og sosiale, og de danner det vanlige sosiale hierarkiet man ser hos storfe. Overfor kjente eiere er de gjerne tillitsfulle og lette å nærme seg. Som hos alt storfe varierer temperamentet fra individ til individ, og en ku med nyfødt kalv kan bli beskyttende, så vanlig forsiktighet rundt mordyr og ved kalving gjelder fortsatt.

Den håndterlige størrelsen bidrar til rasens rykte som lettstelt. En rolig, middels stor ku er enklere å flytte gjennom porter, drivganger og melkestaller enn et større eller mer nervøst dyr, og det er én grunn til at rasen foretrekkes på mindre og familiedrevne gårder.

Guernsey er fôreffektivt storfe og trives i beitebaserte driftsformer der gress og grovfôr utgjør mesteparten av fôret. Den daglige driften dreier seg om melkerutinen, fôring og å holde dyrene friske og rene. En ku i laktasjon må melkes etter en fast plan, som oftest to ganger om dagen.

Pelsstell

• Børst jevnlig for å holde pelsen ren og for å sjekke huden for parasitter eller sår.
• Klipp og sjekk klauver etter en fast plan for å forebygge halthet.
• Hold juret rent før og etter melking for å redusere faren for jurbetennelse.
• Følg med på ytre parasitter som lus og fluer, og behandle ved behov.

Mosjon

• Gi dyrene daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for fri bevegelse.
• La kyrne beite gjennom dagen, som kombinerer fôring med naturlig mosjon.
• Unngå å holde kyr innestengt over lengre tid, da det kan påvirke klauver og hold.

Miljø

Guernsey takler tempererte klima godt og beiter utendørs store deler av året under milde forhold. Sørg for skygge og friskt vann i varmt vær, siden rasen kan bli varmestresset, og gi tørt ly eller innhusing i kalde, våte eller vindfulle perioder. Ren, godt drenert mark og tørr strø i fjøset bidrar til å forebygge klauv- og jurproblemer.

Guernsey utnytter grovfôr effektivt til melkeproduksjon, så fôringen bygger på godt beite i beitesesongen og konservert grovfôr som høy eller surfôr når graset tar slutt. Kyr i laktasjon har høyere behov for energi og protein og får som regel tilskudd av kraftfôr tilpasset melkeytelsen. Nøyaktige mengder avhenger av kroppsvekt, melkeytelse, beitekvalitet og laktasjonsstadium, og en fôringsrådgiver eller veterinær kan sette opp fôrplan for en gitt besetning.

Godbiter og tilskudd

Tilgang på mineraler og salt er viktig, særlig i laktasjonsperioden, og en fritt tilgjengelig mineralstein eller balansert mineralblanding dekker de vanlige behovene. Små mengder rotvekster eller godt høy kan brukes som godbiter og for å gjøre håndtering lettere. Rent, friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, siden en melkeku drikker en stor mengde vann hver dag.

Guernsey er en generelt hardfør og langlevd melkerase, med en typisk levetid på 12 til 15 år ved god stell, selv om den produktive arbeidsperioden på et kommersielt bruk ofte er kortere. Som melkedyr er de viktigste helserisikoene knyttet til laktasjon og kalving snarere enn til rasespesifikke defekter. God ernæring, rent fjøs og jevnlig veterinærtilsyn holder de fleste problemene i sjakk.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjons- og parasittprogram satt opp sammen med veterinær.
• Skjær og sjekk klauver etter en fast plan.
• Hold god melkehygiene for å redusere faren for jurbetennelse.
• Tilpass fôringen rundt kalving for å redusere faren for melkefeber og ketose.
• Sørg for balanserte mineraler og rent vann til enhver tid.

Guernsey-kviger blir vanligvis satt til kalving ved 13 til 15 måneders alder, tidsbestemt slik at de kalver ved om lag to års alder, selv om det nøyaktige tidspunktet avhenger av vekst og hold snarere enn alder alene. Bedekning skjer enten naturlig med okse eller, svært vanlig på melkebruk, ved kunstig inseminering, som gjør det mulig å bruke registrerte avlsokser og forbedre besetningen.

Drektigheten varer om lag ni måneder, nær 283 dager, og en ku føder normalt én kalv, med tvillinger som forekommer av og til. Kalving går som regel greit i denne rasen, men kyrne bør overvåkes når fødselen nærmer seg, og hjelpes bare når det trengs.

Nyfødte kalver må få råmelk kort tid etter fødselen for tidlig immunitet. Kalvene fôres deretter opp på melk eller morsmelkerstatning og får gradvis innføring i kraftfôr og grovfôr før avvenning, som vanligvis skjer ved to til tre måneders alder avhengig av driftsopplegget. Hunnkalver beholdes ofte som rekrutter til besetningen, mens håndteringen av hannkalver varierer fra gård til gård.