Devon

Devon er en av de eldste kjøttferasene fra De britiske øyer. Navnet er hentet fra grevskapet Devon i sørvest-England, der rasen ble utviklet som et allsidig gårdsdyr lenge før moderne raser fikk fastsatte standarder. Den kjennetegnes ved en jevn, rød pels som varierer fra lys brunrødt til dyp rubinrødt. Denne fargen har gitt rasen kallenavnet "Ruby Red".

Voksne Devon-dyr er store. Fullvoksne okser veier vanligvis 900 til 1 100 kg, mens kyr veier 500 til 650 kg. Rasen har rykte på seg for å omdanne gress og grovfôr til kjøtt på en effektiv måte, noe som gjør den til et praktisk valg for beitebaserte og gressbaserte driftsformer. Devon tåler svært ulike klima og klarer både varme og kulde bedre enn mange raser av tilsvarende størrelse.

Lynnet er et av rasens mest fremtredende trekk. Devon er rolig, godmodig og lettstelt, egenskaper som gjør håndtering, gjerding og daglig drift enklere både for små og store bruk. Historisk ble rasen også brukt som trekkokser, en oppgave som krevde både styrke og et stabilt gemytt.

Hvem passer rasen for

Devon egner seg for produsenter som ønsker et hardført kjøttfe som yter godt på grovfôr med lite behov for kraftfôr. Det rolige gemyttet passer godt for driftere som håndterer dyrene direkte og setter pris på lite stressede besetninger. Rasen tiltrekker seg også småbrukere og bevaringsbeiteprosjekter, der rolige dyr og god beiteevne veier tyngre enn maksimal kroppsstørrelse.

Devon stammer fra grevskapet Devon i sørvest-England, og storfe av denne typen er dokumentert i området gjennom flere hundre år. I størstedelen av sin tidlige historie var rasen et trippelbruksdyr. Den ga kjøtt, melk og muskelkraft som trekkokse på gårder der ett og samme dyr måtte dekke mange behov.

Devon var blant de aller første europeiske storfeene som ble brakt til Nord-Amerika. Kilder beskriver at røde Devon-dyr ankom tidlig på 1600-tallet sammen med engelske nybyggere i kolonien ved Plymouth, i det som i dag er delstaten Massachusetts. Styrken og det jevne gemyttet gjorde dem verdifulle som trekkokser til rydding av mark og transport av last, og rasen spredte seg raskt i den tidlige kolonitidens jordbruksøkonomi.

Etter hvert som jordbruket ble mekanisert og melk- og kjøttproduksjonen spesialisert seg, delte Devon seg i to linjer. Den ene ble avlet for melk og fikk navnet Milking Devon, mens den andre ble utviklet hovedsakelig for kjøttproduksjon. Kjøttlinjen, som noen ganger kalles Red Ruby eller North Devon, er den linjen de fleste forbinder med rasen i dag.

Raseforeninger i England og senere i andre land har ført avlsregistre for å bevare rasen. Devon er eksportert til mange verdensdeler, blant annet Australia, New Zealand, Sør-Afrika og deler av Sør-Amerika, der varmetoleransen og beiteevnen har passet godt til ekstensive beitesystemer.

Devon er solid bygget, med en dyp og bred kropp og god lengde. Kroppsbygningen er muskuløs uten å være ekstrem, og ryggen ligger jevnt over en sterk overlinje. Hodet er middels stort med en bred panne. Tradisjonelle Devon-dyr har horn, men det er også utviklet kollede (naturlig hornløse) linjer. Beina er sterke og godt plassert, tilpasset gange og beiting på både slette og ujevnt terreng.

Det mest karakteristiske trekket er pelsen. Devon har en ensartet rød farge over hele kroppen, og det er nettopp denne fargen som har gitt rasen kallenavnet Ruby Red.

Pels og farger

Pelsfargen er ensartet i hele rasen og er en av de enkleste måtene å kjenne igjen en Devon på. Dyrene varierer fra en lysere kastanjebrun til en dyp, mørk rubinrød farge. Pelsen er kort i varmt vær og blir tykkere og litt krusete når det er kaldt, noe som bidrar til at rasen tåler svært ulike klima. Mule og hud er som regel lyse eller hudfargede, og halekvasten er vanligvis rød som resten av kroppen.

Devon er kjent for et rolig og jevnt gemytt. Rasen er rolig, godmodig og lettstelt, noe som gjør daglig håndtering, flytting mellom innhegninger og rutinemessig veterinærarbeid uproblematisk. Disse egenskapene var avgjørende i rasens historie som trekkokser, der et stabilt og samarbeidsvillig dyr var en forutsetning for trygt arbeid sammen med mennesker.

I møte med driftere godtar Devon som regel rutinemessig kontakt uten å bli unødig stresset, og dyrene reagerer godt på konsekvent og lavt press i håndteringen. Kyrne er oppmerksomme mødre og virker vanligvis rolige rundt kalvene sine. Overfor fremmede holder godt håndterte Devon-dyr seg som regel fattet i stedet for å reagere med uro. I flokken blandes de lett med andre storfe og er ikke kjent for aggresjon, selv om okser av enhver rase krever forsiktig håndtering. Det rolige gemyttet gjør rasen til et fornuftig valg også ved samdrift med andre husdyr på beite.

Devon er en hardfør rase som gjør det bra i beitebaserte driftsformer med begrensede innsatsfaktorer. Det meste av stellet dreier seg om å opprettholde godt beite, sørge for rent vann og følge et rutinemessig helseprogram for besetningen.

Pelsstell

• Pelsstellet er minimalt; den korte pelsen felles og fornyes med årstidene
• Sjekk for ytre parasitter som lus, fluer og flått, særlig i varme måneder
• Undersøk og trim klauver ved behov for å unngå halthet
• Hold øye med vekst og tilstand på hornene der de finnes

Mosjon

• Åpent beite gir den daglige bevegelsen rasen trenger
• Rotasjonsbeiting holder fôrkvaliteten høy og fordeler beitetrykket
• Sørg for at dyrene har plass til å gå til vann og skygge, slik at de beveger seg gjennom dagen

Miljø

Devon tåler både varme og kulde, men dyrene har likevel nytte av naturlig eller bygget le, som trær, le-gjerder eller et enkelt skur. Sørg for skygge i varmt klima og et tørt, trekkfritt område i kaldt eller vått vær. Solid gjerding og pålitelig vanntilgang er de viktigste behovene for infrastruktur.

Devon er kjent for å omdanne gress og grovfôr til kjøtt på en effektiv måte, og rasen kan fetes utelukkende på beite under gode forhold. Et fôr av godt beite i vekstsesongen, supplert med høy eller surfôr når graset er knapt, dekker behovet til de fleste dyr. Kraftfôr er valgfritt og brukes hovedsakelig for å opprettholde tilvekst eller fete dyr når grovfôrtilgangen er begrenset.

Godbiter og tilskudd

Gi fri tilgang på mineraler og salt tilpasset lokal jord og beite, siden mangeltilstander varierer fra sted til sted. Rent, friskt vann skal alltid være tilgjengelig. Enhver endring i fôrrasjonen bør gjøres gradvis over flere dager, slik at vombakteriene får tid til å tilpasse seg.

Devon er som regel en robust rase med god levetid. Mange kyr forblir produktive i mange år, og typisk levetid ligger på 12 til 15 år. De fleste helseutfordringene er vanlige tilstander hos beitedyr snarere enn feil som er spesifikke for rasen, og god ernæring, parasittkontroll og rutinemessig veterinærtilsyn holder problemene på et lavt nivå.

Forebyggende helsearbeid

• Følg et regionalt vaksinasjonsprogram i samråd med veterinær
• Hold et parasittkontrollprogram ved hjelp av beitestyring og avormingsmidler
• Gi balanserte mineraler for å forebygge mangelsykdommer
• Sjekk klauver og hold jevnlig
• Før journal over avl, kalving og behandlinger

Devon når kjønnsmodenhet i løpet av det første til andre leveåret, og kviger settes ofte til parring slik at de kalver ved rundt to års alder. Kyrne har rykte på seg for god fruktbarhet og jevn kalving, og rasen er generelt kjent for lette fødsler, noe som reduserer behovet for hjelp ved kalving.

Drektigheten varer i overkant av ni måneder, nærmere bestemt rundt 283 dager, og kyrne føder normalt én kalv i året. Tvillinger forekommer bare av og til. Kalvene blir som regel født uten komplikasjoner og er raske til å reise seg og die. Devon-kyr er oppmerksomme mødre med tilstrekkelig melkeproduksjon, og rasens rolige gemytt gjenspeiles også i roligheten rundt kalvene. Kalvene avvennes vanligvis ved seks til åtte måneders alder. Med god drift kan kyrne fortsette å avle og fostre kalver i mange år, noe som bidrar til rasens lange produktive liv.