Sau

Sau er tamme klovdyr i familien Bovidae. De er drøvtyggere, noe som betyr at de fordøyer planteføde i en mage med fire rom, og de bruker mesteparten av dagen på å beite gress og annet fôr. En enkelt sau holdes sjelden alene. De er flokkdyr som er avhengige av selskap fra andre sauer for å føle seg trygge, så saueeiere holder vanligvis minst tre sammen.

Som dyregruppe blir sauer verdsatt for flere produkter samtidig. Ullraser bærer en tett pels som klippes en eller to ganger i året. Kjøttraser fôres opp for lam og saukjøtt. Melkeraser blir melket, og melken blir ofte til ost. Enkelte hårraser feller naturlig og produserer ingen ull som må klippes. Dette spennet av bruksområder er en av grunnene til at sau finnes i det meste av den bebodde verden.

Sau er ikke kjæledyr i vanlig forstand. De trenger utearealer, sikre gjerder mot rovdyr og tilgang til friskt fôr eller høy. Med jevn håndtering blir de rolige rundt kjente mennesker, selv om de holder seg på vakt mot plutselige bevegelser. En saueeier som sørger for beite, ly, vann og fast helsestell, kan drive en liten flokk uten spesialutstyr.

Hvem sau passer for

Sau passer for folk som har jord, tid til daglig tilsyn og interesse for husdyrhold fremfor et kjæledyr som holdes innendørs. De egner seg godt for småbruk, hobbygårder og beiteprosjekter. De passer dårlig for den som mangler uteareal eller mulighet til å skaffe flere sauer som selskap.

Sauereaser varierer først og fremst etter hva de er avlet frem for å produsere. Finullsraser bærer myk, tett ull brukt til klær. Langullsraser bærer tung, blank ull med lang staple. Down- og kjøttraser er bygget for rask lammevekst og muskelfylde. Melkeraser gir høyere melkeytelse. Hårraser feller pelsen og trenger ingen klipping. Innenfor disse gruppene skiller rasene seg i størrelse, hardførhet og klimaet de takler best.

Utvalget under lister 16 av rundt 21 eksempelraser registrert for denne kategorien, med egenskapen hver rase er mest kjent for.

Slik grupperes rasene

Oppdrettere velger som regel rase etter klima og bruksområde. En ullprodusent i et kjølig, fuktig strøk velger kanskje en langullstype, mens en kjøttprodusent som vil ha enkelt stell, kan velge en hårrase som ikke trenger klipping. Mange flokker krysses, der en hardfør morrase pares med en raskt voksende kjøttvær for å kombinere egenskapene i lammene.

Sau er blant de tidligste dyrene mennesket temmet. Tamsauen stammer fra ville sauer, hovedsakelig den asiatiske muflonen, i området rundt den fruktbare halvmåne i dagens Iran, Irak og Tyrkia. Arkeologiske funn peker på temming for rundt 10 000 til 11 000 år siden, noe som plasserer sau sammen med geit blant de første husdyrene som ble holdt av bofaste samfunn.

De første sauene ble hovedsakelig holdt for kjøtt, melk og skinn. Pelsen deres var på det stadiet hårete snarere enn ullen. Målrettet avl over flere tusen år ga gradvis dyr med tettere, finere ull. Rundt 6 000 år siden hadde ullsau blitt vanlig, og ull vokste frem som en hovedgrunn til å holde dem.

Sau spredte seg sammen med jordbruksfolk. De nådde Europa, resten av Asia og Afrika i løpet av de påfølgende årtusenene og tilpasset seg et bredt spekter av klima. Egne regionale typer oppsto etter hvert som flokker ble avlet etter lokale forhold, noe som er opphavet til mye av dagens rasemangfold. Finullssau i Spania, langullssau i Storbritannia og hardføre fjellsauer i høylandet stammer alle fra denne lange prosessen med lokal seleksjon.

Fra kolonitiden og fremover ble sau fraktet til Amerika, det sørlige Afrika, Australia og New Zealand, hvor store beitenæringer vokste frem. Ull og kjøtt fra disse regionene formet verdenshandelen. Sau finnes nå på alle bebodde kontinenter og er blant de mest tallrike husdyrene.

Sau har en kompakt, firbeint kropp bygget for beiting og lange spaserturer på beite. De har klauver, et smalt mule med delt overleppe som hjelper dem å bite gress tett inntil bakken, og et fordøyelsessystem tilpasset fôr. De fleste har en ullpels, mens hårraser har en pels som feller av seg selv. Begge kjønn kan ha horn hos enkelte raser, mens det hos andre bare er værer som har horn, eller ingen av kjønnene.

Den mest synlige forskjellen på tvers av arten er pelsen. Finullsraser har tett, myk ull, langullsraser har tung ull med lang staple, og hårraser har en kort pels som ikke trenger klipping.

Slik varierer utseendet mellom raser

Variasjonen mellom raser er stor. Merinosau er kjent for svært fin ull, mens Lincoln og Wensleydale bærer lang, tung ull. Suffolk og Hampshire har mørke ansikter og bein med en muskuløs kjøttbygning. Texel er tydelig mager og muskuløs. Katahdin og Dorper er hårraser uten ull å klippe. Fargen spenner fra vanlig hvitt til svart, brunt og grått.

Sau er sterkt sosiale og lever i flokker. Å holde sammen er deres viktigste forsvar, siden en enslig sau er sårbar for rovdyr. De har en tendens til å bevege seg som en enhet og følger et ledende dyr, noe som er grunnlaget for flokkatferden som gjetere og gjeterhunder utnytter. Sauer som blir skilt fra flokken, blir urolige og kaller til de kommer tilbake.

Som byttedyr er sau årvåkne og raske til å flykte fra plutselige bevegelser, høy lyd eller ukjente gjenstander. De har vidtstilte øyne som gir et bredt synsfelt for å holde øye med fare. Med rolig, jevn håndtering slår de seg til ro og kan bli ganske tamme, ettersom de lærer å kjenne igjen personen som fôrer dem, og å følge faste rutiner.

Sau kommuniserer hovedsakelig ved å breke. Søyer og lam kjenner igjen hverandre på stemme og lukt, og en flokk bruker ulike lyder for kontakt og nød. Kroppsholdning, som å stampe med en fot eller vende seg mot en trussel, signaliserer også alarm. Værer kan stange hodene sammen i parringssesongen mens de konkurrerer.

Daglig stell

• Sjekk flokken hver dag for tegn på sykdom, skade eller halthet
• Sørg for ferskt, rent vann til enhver tid
• Sikre tilgang til beite, eller gi høy når beitet er dårlig
• Sørg for at alle dyr er oppreist og kan bevege seg (en sau som har veltet på ryggen, trenger rask hjelp)
• Kontroller at gjerder og porter er hele og sikre mot rovdyr

Miljø

• Sikkert gjerde som holder sauene inne og rovdyr ute
• Tørt tilfluktsrom eller le mot regn, vind og sterk sol
• Beite forvaltet slik at overbeiting og parasittoppbygging unngås
• Rent, tørt strø i innendørs områder
• Plass for flokken til å beite og bevege seg fritt

Pelsstell og håndtering

Ullraser må klippes en eller to ganger i året for å hindre overoppheting og filtdannelse. Klauver bør sjekkes og skjæres jevnlig for å forebygge halthet. Sau trenger fast behandling mot indre og ytre parasitter etter en plan avtalt med veterinær. Håndter flokken rolig, og bruk en liten binge eller trange for oppgaver som tilsyn, klauvstell og medisinering.

Sau er drøvtyggende planteetere. Det naturlige kostholdet er gress og andre beiteplanter, som de gjærer i en mage med fire rom for å utvinne næringsstoffer. God beitekvalitet dekker det meste av en voksen saus behov gjennom vekstsesongen. Når gresset er kort, om vinteren eller under tørke, erstattes det av høy eller annet konservert fôr. Fast tilgang til rent vann er avgjørende, siden vomfunksjonen avhenger av det.

Næringsbehovet stiger sent i drektigheten, under diegiving og under vekst. På disse stadiene tilfører mange saueeiere kraftfôr eller bedre fôr. Mineraltilførsel har også betydning, fordi fôr i enkelte områder mangler visse sporstoffer.

Godbiter, tilskudd og vann

Små mengder trygge grønnsaker eller kratt kan tilbys, men mesteparten av kostholdet bør forbli fôrbasert for å holde vomma sunn. Løse mineraler eller en saueblokk med mineraler hjelper til med å dekke mangler på sporstoffer, og ethvert tilskudd bør være formulert for sau. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid, og inntaket øker markant under diegiving og i varmt vær.

Sau er hardføre dyr når de holdes på godt beite med solid stell, og de lever vanligvis omtrent 10-12 år, selv om enkelte når godt over dette. De fleste helseproblemer i en flokk kommer fra parasitter, klauvsykdom og stoffskiftestress rundt lamming heller enn fra arvelig sykdom. Daglig observasjon er det mest nyttige verktøyet, fordi sau skjuler tegn på sykdom, og et problem oppdaget tidlig er langt lettere å behandle.

Forebyggende stell

• Daglige helsesjekker av hele flokken
• Fast klauvskjæring og tørt underlag for å forebygge halthet
• En parasittkontrollplan avtalt med veterinær
• Vaksinering etter anbefaling for området
• Stussing eller klipping for å redusere risikoen for fluesyke
• God ernæring gjennom sen drektighet og diegiving

Sau når kjønnsmodenhet i løpet av det første leveåret, selv om mange oppdrettere venter til en søye er godt utvokst før den blir paret. Hos de fleste tempererte raser er parringssesongen sesongbetont og utløses av kortere dagslys om høsten, slik at lam kommer om våren. Enkelte raser, som Dorset, kan pares utenom sesong, noe som lar saueeiere spre lammingen utover året.

Etter paring varer drektigheten omtrent fem måneder (rundt 145 til 150 dager). En søye føder oftest ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos mange raser, mens enkeltlam er vanlig hos førstegangssøyer eller fjellsøyer. Nyfødte lam reiser seg og dier kort tid etter fødselen, og søyen kjenner igjen sine egne lam på lukt og stemme. Lam avvennes vanligvis i noen måneders alder når de går helt over på fôr.

Passer saueholdet for deg?

Før du skaffer sau, bør du vurdere jord, tid og kostnader. Sau trenger beite, sikkert rovdyrsikkert gjerde, ly og minst noen få flokkfeller, siden en enslig sau ikke trives alene. Daglig tilsyn er nødvendig, og oppgaver som klipping, klauvstell og parasittkontroll går igjen gjennom året. Forpliktelsen er langvarig: en sau kan leve 10-12 år eller mer, så flokken er et flerårig ansvar, ikke et sesongprosjekt. Kostnadene omfatter dyrene, gjerder, fôr og høy, klipping og veterinærhjelp.

Hvor du kan skaffe en

Sau kjøpes oftest fra etablerte oppdrettere eller på dyremarked, hvor du kan spørre om helsehistorikk, vaksinering og parasittstatus. Enkelte omplasseringsorganisasjoner og tilfluktssteder finner nye hjem til sauer som trenger det. Uansett hvor de kommer fra, bør du kjøpe fra en kilde som behandler dyrene godt, og velge sauer som er årvåkne, sunne på beina og i god stand.