Narragansett

Narragansettkalkunen er en arvefuglrase utviklet i USA. Den er en stor fugl med karakteristisk grå, svart og beige fjærdrakt som skiller den fra de helkvite kommersielle rasene som dominerer storskala produksjon. Rasen har navn etter Narragansett Bay i Rhode Island, området der den ble etablert.

Narragansettkalkunen verdsettes på småbruk og gårdsanlegg fordi den parer seg naturlig, beiter godt og tåler et bredt spekter av klima. Høner er godlynte og kjent for sterke morinstinkter, noe som gjør rasen til et praktisk valg for de som ønsker å klekke og oppdra egne kyllinger i stedet for å kjøpe dem hvert år.

Rasen er rolig og årvåken. Fuglene er generelt enkle å håndtere og mindre sky enn noen andre arvefuglraser, men de er aktive beitere som foretrekker plass til å bevege seg.

Hvem rasen passer for

Narragansettkalkunen passer for de som har plass til en beitende flokk og ønsker en arvefugl som formerer seg naturlig. Det rolige temperamentet og hardheten gjør den håndterbar for nye dyreholdere, mens den doble verdien for kjøtt og avl appellerer til småbrukere. Den er mindre egnet til trange, innendørs anlegg der den ikke kan streife fritt.

Narragansettkalkunen oppsto i Narragansett Bay-området i Rhode Island tidlig til midten av 1800-tallet. Den utviklet seg fra kryss mellom den innfødte østlige viltkalkunen og husdyrkalkun som europeiske kolonister hadde tatt med til New England. Denne blandede avstamningen ga rasen den karakteristiske grå fargen og den hardføre, selvstendige naturen.

I andre halvdel av 1800-tallet var narragansettkalkunen en grunnleggende fugl i kalkunindustrien i det sørlige New England. Flokker var vanlige over hele Rhode Island og i nabostater, der fuglene ble oppdratt for markedet og verdsatt for størrelse og kjøttkvalitet.

Narragansettkalkunen ble opptatt i American Poultry Associations Standard of Perfection i 1874, noe som formelt anerkjente den som en standardisert rase. Gjennom slutten av 1800-tallet var den en av de viktigere kommersielle kalkuntypene i regionen.

Ettersprøret falt gjennom 1900-tallet da den bredbrystede hvite kalkunen kom til å dominere kommersiell produksjon. Antallet narragansettkalkuner falt kraftig, og rasen ble sjelden. Fornyet interesse for arvefuglhold og småskala landbruk har siden bidratt til at antallet har tatt seg opp, men rasen er fortsatt mindre vanlig enn kommersielle stammer.

Narragansettkalkunen er en stor, velproporsjonert kalkun. Det mest gjenkjennelige kjennetegnet er den stålgrå til mattsvarte fjærdrakten, som dannes av svarte fjær med grå spiss. Vingene har brede hvite tverrstriper, og halen er grå med svarte bånd og en lysere kant. Hodet og den øvre delen av halsen er fjærfrie, med hud som skifter farge fra rød til blåhvitt avhengig av fuglens humør og årstid.

Drakt og farger

Den grå grunntonen er rasens kjennetegn og skyldes en fargemutasjon som virker på bronsmønsteret. Voksne haner har et svart skjegg på brystet. Bein og føtter er dypt lakserøde til brunlige. Fargeintensiteten kan variere mellom individer, men godt tegnede fugler viser rene grå bånd og skarpe hvite vingespeil.

Narragansettkalkunen er kjent for et rolig, jevnt temperament. Fuglene er godlynte og vanligvis enkle å håndtere, noe som er en del av grunnen til at rasen har holdt seg populær på småbruk. De er ikke så nervøse eller sky som noen andre arvefuglraser, men de er fortsatt aktive og årvåkne overfor omgivelsene.

Overfor røkteren er fuglene generelt tolerante og nysgjerrige. De er gjerne varsomme overfor fremmede og ukjente forstyrrelser, og årvåkenheten gjør dem raske til å gi varselrop. Innad i flokken etablerer de en tydelig rangorden, men er ikke uvanlig aggressive. Haner stiller ut og poserer i paringstiden, noe som er normalt.

Narragansettkalkuner er flinke beitere og foretrekker å streife over beite, der de jakter på insekter og spiser grønnsaker. Høner er merkbart oppmerksomme mødre, et trekk rasen særlig verdsettes for.

Narragansettkalkunen er en harddfør, lite krevende kalkun som egner seg for utendørs, frittgående eller beitebasert hold. De viktigste behovene er sikkert hus, rent vann, rom til å beite og beskyttelse mot rovdyr.

Stell

• Kalkun holder fjærdrakten i orden selv; ingen klipping eller trimming er nødvendig
• Sørg for et tørt støvbadeområde for å holde ytre parasitter under kontroll
• Sjekk bein og føtter jevnlig for skjellmidd eller skader
• Hold strøet tørt for å forebygge tilgrisete fjær og fotproblemer

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller et stort uteareal for beiting
• Sørg for solide vagler i ulike høyder for natthvile
• Gi plass til at haner kan stille ut og flokken kan bevege seg fritt

Miljø

Rasen tåler både kulde og varme rimelig godt takket være den blandede avstamningen. Fuglene trenger likevel et trekkfritt, tørt nattely og skygge i varmt vær. Sikker innhegning og låst hønsehus om natten er nødvendig, siden kalkun er sårbar for rev, vaskebjørn og rovfugl.

Narragansettkalkuner gjør det best på et fôrprogram tilpasset livsstadiet. Kyllinger trenger et høyprotein startfôr for å støtte rask tidlig vekst, med gradvis reduksjon i proteinnivå etter hvert som fuglene modnes. Voksne avlsdyr holdes på et lavere-protein vedlikeholdsfôr. Fugler på beite vil supplere kostholdet med insekter, grønnsaker og frø, noe som reduserer fôrkostnader og forbedrer kondisjonen.

Godbiter og tilskudd

Gi fri tilgang til uoppløselig grus slik at fuglene kan kverne beite og korn. Tilby en separat kalsiumkilde som østersskall til eggleggende høner. Grønnsaker, melmark og knust korn er gode innimellom-godbiter, men bør ikke erstatte et balansert fôr. Rent, friskt vann må alltid være tilgjengelig.

Narragansettkalkunen regnes som en harddfør, sykdomsresistent rase og er generelt robust med rent hus og god forvaltning. Med godt stell lever fuglene ofte 5 til 10 år, lenger enn de bredbrystede kommersielle kalkuntypene, som ikke er avlet for lang levetid. De fleste helseproblemer kan spores tilbake til fuktige forhold, overfylte hus eller delt beite med høns.

Forebyggende stell

• Hold huset tørt, rent og godt ventilert
• Unngå å holde kalkun på samme jord som høns for å begrense svarthodestilstand
• Sørg for rent vann og roter beitet for å bryte parasittsykluser
• Karantene nye fugler før de tilføres flokken
• Overvåk kroppskondisjon og droppings regelmessig

Narragansettkalkunen er en beiterase som gjør det best med plass til å bevege seg. Et praktisk opplegg kombinerer et sikkert, tørt hønsehus for natthvile med et stort inngjerdet område eller åpent beite for dagtidsbeiting. Hønsehuset beskytter mot vær og rovdyr; beitet holder fuglene aktive og godt ernært.

Oppsettsjekkliste

• Tørt, godt ventilert hønsehus med dypt rent strø
• Solide vagelstenger over gulvet
• Rovdyrsikker innhegning og hønsehus som låses om natten
• Beite eller et stort uteareal for daglig beiting
• Skyggearealer og pålitelig vann i varmt vær
• Lunt, stille reirplass for høner

Narragansetthøner er pålitelige naturlige rugere og vil ofte klekke og oppdra egne kyllinger med liten hjelp. De som ønsker å kontrollere tidspunktet eller klekke større antall kan inkubere egg kunstig. Kalkueg tar omtrent 28 dager å klekke, lenger enn hønseegg, og trenger jevn temperatur, fuktighet og vending gjennom hele inkubasjonsperioden.

Klekkingstrinn

1. Samle rene, uskadte egg og lagre dem med spissen ned i maksimalt 7 til 10 dager
2. Varm inkubatoren til 37,5 °C og la den stabilisere seg før eggene settes inn
3. Sett eggene og vend dem flere ganger daglig til dag 25
4. Lys eggene ved ca. dag 10 og 25 for å sjekke utvikling og fjerne klare egg
5. Stopp vendingen ved dag 25, øk fuktigheten og la eggene hvile til klekking
6. La kyllingene bli i inkubatoren til de er tørre og fluffy, og flytt dem deretter til en varm brooder