Wensleydale

Wensleydale er en av de største britiske saueraser og holdes først og fremst for sin særegne langullspels og som krysningsvær. Rasen har opphav i distriktet Wensleydale i North Yorkshire i England. Fullvoksne værer kan veie godt over 130 kg, og rasen bærer en dyp, oppreist kropp på lange bein.

Det mest kjennetegnende trekket er pelsen. Den vokser i lange ringlokker som henger jevnt nedover begge sider av kroppen, tett sammensnodd og med sterk naturlig glans i fiberen. Huden i ansikt, ører og bein er mørkeblå, noe som skinner gjennom den korte hårveksten på hodet og har gitt rasen tilnavnet blåfjes.

Wensleydale holdes av håndspinnere og fiberprodusenter for den kempfrie ullen, og av kommersielle oppdrettere som bruker Wensleydale-værer på fjellsau for å tilføre størrelse, ullkvalitet og god melkeevne i krysningslammene.

Hvem rasen passer for

Rasen passer for saueeiere som ønsker et rolig og lett håndterlig dyr, og som setter pris på pelsen. Den lange ullen krever jevnlig stell og klipping for å holde seg ren og fri for filt, så Wensleydale egner seg best for dem som kan sette av tid til regelmessig stell, fremfor dem som ønsker en flokk med minimalt tilsyn. Rasen velges også av oppdrettere som produserer krysningslam, og av håndspinnere som selger eller bruker ullen selv.

Navnet Wensleydale kommer fra dalen Wensleydale i North Yorkshire i England, der rasen ble utviklet i løpet av 1800-tallet. I området hadde man lenge holdt lokale langullsauer og sauer av Teeswater-type, og oppdretterne arbeidet med å forbedre både pels og kroppsbygning.

Rasen kan spores tilbake til en enkelt vær født i 1839, ofte kalt "Bluecap" i kildene. Væren var et resultat av en krysning mellom en Dishley Leicester (en foredlet Leicester Longwool) og en lokal søye av Teeswater-type. Bluecap bar den mørkeblå hodehuden og en lang, glinsende pels, og han videreførte disse trekkene sterkt til avkommet sitt.

Oppdretterne brukte Bluecap og etterkommerne hans til å feste typen, og det blå ansiktet og krølleulla ble et gjennomgående trekk i linjen. Wensleydale Longwool Sheep Breeders' Association ble stiftet i 1890 for å registrere og fremme rasen.

Gjennom store deler av 1900-tallet ble Wensleydale brukt som krysningsvær for å forbedre fjellflokker, og antallet dyr sank etter hvert som landbruket endret seg. Rasen regnes i dag som en sjelden rase i Storbritannia, og den holdes av rasereine oppdrettere og fiberentusiaster som viderefører linjen.

Wensleydale er høyreist og dyp i kroppen, og står på lange, rene bein. Både værer og søyer er naturlig kollete, uten horn. Hodet er bredt og bæres høyt, og rasen har en våken og verdig fremtoning.

Det mest utpregede trekket er fargen på den bare huden. Ansikt, ører og nedre del av beina viser en dyp blågrå, nesten skifergrå farge gjennom den korte hårveksten. Denne pigmenteringen er et fast raseanlegg. Lam blir ofte født med et mørkere ansikt som lysner etter hvert som pelsen vokser fram.

Pels og farger

Pelsen er rasens varemerke. Den vokser lang, ofte 20-30 cm i løpet av et år, og faller i tydelige ringlokker langs rygg og sider. Fiberen er glinsende, fri for kemp, og ettertraktet blant håndspinnere. Standardpelsen er hvit, men det finnes også en anerkjent svart variant med samme blå hud og krøll. Ansiktet er normalt fritt for ull, og den lange pelsen starter like bak issen.

Wensleydale har et jevnt og mildt temperament. Dyr av denne rasen er som regel fredelige og tåler håndtering godt, noe som gjør rutineoppgaver som klipping, klauvstell og pelskontroll enklere enn med mer urolige raser. Rasen beskrives ofte som verdig, med hodet høyt hevet og rolige bevegelser.

Godt håndterte Wensleydale-sauer blir tillitsfulle og rolige overfor mennesker, og de finner seg raskt til rette i en fast rutine. Som flokkdyr foretrekker rasen selskap og trives best sammen med andre sauer fremfor alene. Værene er store og kraftige, så de krever respektfull håndtering og solide gjerder, men rasen er ikke kjent for aggressiv atferd.

Overfor andre husdyr er Wensleydale rolig og fungerer godt i blandet beiting. Størrelsen og det stillferdige vesenet gjør at rasen sjelden utfordrer gjerder eller andre dyr, men gode gjerder er likevel nødvendig for enhver stor sau.

Det daglige stellet følger vanlig saueskjøtsel, men den lange pelsen krever ekstra innsats. Ullen må holdes ren og fri for filt, og den vokser raskt, så rasen trenger pålitelig klipping og jevnlig kontroll.

Pelsstell

• Klipp minst én gang i året; enkelte saueeiere klipper to ganger for å holde tritt med den raskt voksende pelsen
• Sjekk pelsen jevnlig for filt, vegetasjon og tegn på flueangrep, særlig i varme måneder
• Hold ull rundt bak og buk ren for å redusere gjødseldott og risiko for flueangrep
• Klipp klauvene etter en fast plan for å forebygge halthet

Mosjon

• Sørg for rikelig beiteareal til daglig beiting og bevegelse
• Roter beitene for å opprettholde fôrkvaliteten og begrense parasittbelastningen
• Gi et storvokst dyr nok plass til å bevege seg og legge seg ned komfortabelt

Miljø

Wensleydale trenger godt beite, rent vann og tørt ly mot kraftig regn og varme. Den tette, lange pelsen holder på fuktighet, så tørt liggeunderlag og godt ventilert husrom er viktig. I kalde, lange vintre trenger flokken innendørs vinterfôring i tett fjøs eller sauehus, siden en våt eller nedsnødd pels lett fryser og gir dyrene kuldestress. Gjerdene må være solide og tilpasset en stor sau. Sørg for skygge om sommeren, siden en tung pels øker varmebelastningen.

Wensleydale er en beitende drøvtygger og trives best på godt beite og grovfôr. Store deler av året dekker et velstelt beite mesteparten av behovet. Høy eller surfôr dekker vinteren og perioder med lite gress. Kraftfôr gis i begrenset mengde når behovet er høyt, som hos søyer sent i drektigheten og under diing, eller hos lam i vekst. Brå fôrskifter bør unngås av hensyn til vomhelsen. Rent vann og tilgang til egnede mineraler skal alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Gi en mineralblanding eller et tilskudd laget for sau, tilpasset det lokale jordsmonnet, og vær spesielt oppmerksom på selen og kobolt der jorda er fattig på dette. Små mengder rotgrønnsaker kan gis om vinteren. Godbiter bør bare utgjøre en liten del av et fôr som i hovedsak består av grovfôr.

Wensleydale er en robust rase med en typisk levetid på 10 til 12 år ved godt stell. De fleste helseproblemene er felles for sau generelt, men den lange, tette pelsen øker risikoen for flueangrep og hudproblemer dersom klipping og pelsstell blir forsømt. Et planlagt program for parasittkontroll, klauvstell og vaksinering holder flokken frisk.

Forebyggende stell

• Klipp i tide og sjekk pelsen ned til huden jevnlig
• Følg et vaksinasjonsprogram i samråd med veterinær (for eksempel mot klostridiesykdommer)
• Klipp og sjekk klauvene etter en fast plan
• Bruk avføringsprøver som grunnlag for målrettet orming
• Gi riktige mineraler tilpasset lokal jord, og hold-vurder flokken jevnlig

Wensleydale når kjønnsmodenhet i løpet av det første leveåret, men søyer bedekkes vanligvis først ved om lag 18 måneders alder, når de er godt utvokst. Paringen følger den naturlige høstbrunsten, der værene settes til søyene slik at lammene kommer om våren. Drektigheten varer om lag 145-150 dager, altså rundt fem måneder.

Søyene får som regel ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos dyr i godt hold. Rasen er kjent for god melkeevne og gode morsegenskaper, og søyene passer stort sett lammene sine godt. Lammene er store ved fødsel, noe som gjenspeiler rasens størrelse, så søyene bør holdes i riktig hold og følges nøye under lamming.

Wensleydale er høyt verdsatt som krysningsvær. Værene settes til fjell- og heisøyer for å produsere krysningshunndyr, der krysningen tilfører størrelse, ullkvalitet og melk til avkommet. I renrasa avl sikrer nøye seleksjon at det blå ansiktet, krøllen i pelsen og kroppsbygningen som kjennetegner rasen, blir bevart.