St. Croix

St. Croix er en hårsau, det vil si at den har et pelslag av hår istedenfor ull. Pelsen felles naturlig hvert år, så rasen trenger verken klipping, stussing av bakpartiet eller kupering av hale. Sammen med det rolige lynnet er dette en av grunnene til at St. Croix passer godt for småbruk og førstegangsholdere av sau.

Rasen har navn etter øya St. Croix i De amerikanske Jomfruøyene, der forfedrene utviklet seg gjennom generasjoner i et varmt og fuktig klima. Voksne dyr er små til middels store. Søyer veier vanligvis 120 til 150 pund, værer 165 til 200 pund. De fleste individer er ensfarget hvite, men det forekommer også individer i gulbrunt, brunt og hvitt-og-brunt.

St. Croix er mest kjent for motstand mot innvollsparasitter, særlig den blodsugende arten Haemonchus contortus. Dyr med sterk motstandskraft trenger mindre kjemisk ormekur, og dette er en av grunnene til at rasen brukes i krysningsprogrammer med sikte på hardførhet. Rasen tåler også varme godt og kan pare seg store deler av året istedenfor i en kort, avgrenset sesong.

Hvem passer rasen for

St. Croix passer for dyreholdere som vil ha kjøttsau uten arbeidet med ull. Siden pelsen felles av seg selv, slipper man kostnaden og arbeidet med klipping, og parasittresistensen reduserer behovet for ormekur i varme, fuktige strøk. Det rolige lynnet gir enkel håndtering for familier og nybegynnere. Rasen egner seg dårligere for drift rettet mot ull eller fiber, siden den ikke gir noen brukbar ull.

Røttene til St. Croix ligger i vestafrikansk hårsau som ble brakt til Karibia i kolonitidens handelsera, fra og med 1600-tallet. På øya St. Croix i Jomfruøyene tilpasset sauene seg gjennom mange generasjoner til et varmt og fuktig klima med sterkt parasittrykk. Dyr som ikke tålte forholdene, fikk ikke avkom, og resultatet ble en bestand med sterk naturlig hardførhet.

Sauene på øya ble til tider kalt Virgin Island White, etter den ensfargede hvite pelsen som var vanlig i bestanden. Gjennom det meste av historien ble de holdt av lokale bønder som en praktisk kjøttkilde, ikke som en standardisert utstillingsrase.

I 1975 ble en gruppe St. Croix-sauer importert til USA, og mye av det tidlige arbeidet var knyttet til forskning ved Utah State University. Forskerne studerte rasens motstand mot innvollsparasitter og evnen til å pare seg utenfor en enkelt fast sesong. Disse egenskapene vakte interesse hos produsenter som ønsket kjøttsau med lave driftskostnader.

Fra dette grunnlaget spredte St. Croix seg videre i Nord-Amerika og ble tatt inn i krysningsprogrammer, blant annet i utviklingen av sammensatte hårsaulinjer. Et raselag ble senere opprettet i USA for å føre stamtavler og fremme rasen.

St. Croix har en velproporsjonert kropp av middels lengde, rene ben og en våken holdning. Hodet bæres høyt, ansiktet er åpent og uten ull, og ørene er middels store og stikker ut til siden. Både søyer og værer er som regel kollet, altså uten horn, selv om enkelte værer kan ha små løse hornansatser. Det mest kjennetegnende trekket er pelsen: hår istedenfor ull, glatt i de varme månedene og med et kort underlag om vinteren som felles igjen om våren.

Pels og farger

Pelsen er rasens mest særpregede trekk. Om våren og sommeren har dyret et kort, glatt hårlag. Når temperaturen synker, vokser det fram et tettere underlag som isolerer, og dette felles naturlig igjen når dagene blir lengre. Fordi pelsen består av hår og ikke ull, trengs ingen klipping, og den tover seg ikke slik ull kan gjøre.

De aller fleste registrerte St. Croix-sauer er ensfarget hvite. Gulbrune, brune og blandede hvitt-og-brune pelser forekommer også og gjenspeiler rasens varierte karibiske opphav. Pigmentert hud rundt øyne, nese og klover er vanlig og regnes som normalt.

St. Croix er kjent for et jevnt, stabilt gemytt. Rasen lar seg håndtere rolig, beveger seg fint i flokk og tilpasser seg vanlig stell uten mye stress. Søyer er oppmerksomme mødre og er som regel enkle å følge opp under lamming.

I møte med mennesker er sauene godmodige og venner seg til en kjent gjeter, men de er fortsatt byttedyr og liker ikke å bli trengt opp i et hjørne eller jaget. Overfor fremmede er de forsiktige i starten og søker trygghet i flokken, så rolige, forutsigbare bevegelser fungerer best. Sammen med andre husdyr beiter de fredelig og trives godt i blandede beitesystemer.

Værer er som regel grei å håndtere, men bør møtes med vanlig forsiktighet i brunstsesongen, når enhver vær kan bli mer pågående. Rasens hardførhet gjenspeiles også i atferden ute på beite: sauene leter aktivt etter fôr, benytter seg av tilgjengelig ly, og tester sjelden gjerder når beitet gir nok å spise.

Det daglige stellet av St. Croix er enklere enn for ullraser, fordi pelsen felles av seg selv. Det viktigste rutinearbeidet er klovstell, parasittovervåking og generell helsekontroll av flokken.

Pelsstell

• Verken klipping, stussing av bakpartiet eller kupering av hale er nødvendig; pelsen felles hver vår
• Følg med på at fellingen er jevn og fullstendig; løsne fastsittende flekker for hånd om nødvendig
• Klipp klauver omtrent hver 6. til 10. uke, eller etter behov
• Undersøk huden under fellingsperioden for kutt, parasitter eller irritasjon

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite for gress og bevegelse
• Roter beiteområdene der det er mulig, for å holde graset sunt og redusere oppbygging av parasitter
• Sørg for nok plass til at flokken kan bevege seg samlet, siden sau beiter i bevegelse

Miljø og ly

Rasen tåler varme og fuktighet godt, en egenskap den har arvet fra sitt karibiske opphav. Den tynne hårpelsen gir likevel mindre isolasjon enn ull, og under norske forhold, med lange og kalde vintre, blir godt vinterly langt viktigere enn skygge om sommeren. Et tett, trekkfritt fjøs eller tilsvarende innendørs husrom er nødvendig gjennom vinterhalvåret, som beskyttelse mot vind, regn og kulde. Sikre gjerder holder flokken samlet og rovdyr ute. Rent vann og en salt- eller mineralkilde bør være tilgjengelig til enhver tid.

St. Croix er flink til å finne fôr selv og trives på en diett bygget rundt gress og høy av god kvalitet. Rasen omsetter beite til vekst og melk effektivt, så de fleste dyrene trenger lite eller ingen kraftfôr utenom perioder med høyt behov. Brå fôrskifter bør unngås, siden vomfunksjonen er avhengig av en stabil diett. Ferskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, sammen med et løst mineraltilskudd som er trygt for sau.

Godbiter og tilskudd

Gi et løst mineraltilskudd laget spesielt for sau, som holder kobberinnholdet lavt og tilfører selen der lokal jord har lite av dette. Små mengder trygg frukt og grønnsaker kan gis av og til, men dietten bør fortsatt være grovfôrbasert. Øk fôrmengden gradvis sent i drektigheten og under diegiving, ikke alt på én gang.

St. Croix er en av de mer robuste sauerasene, blant annet fordi forfedrene overlevde et hardt parasitt- og klimapress i Karibia. De fleste dyr lever 10 til 12 år med god oppfølging. Rasens fremste helseegenskap er motstand mot innvollsparasitter, særlig den blodsugende arten Haemonchus contortus. Dette senker behovet for kjemisk ormekur. Likevel er ingen sau immun, og grunnleggende forebyggende stell er fortsatt nødvendig.

Forebyggende stell

• Vaksiner mot clostridiesykdommer og stivkrampe (ofte kalt CDT-vaksine)
• Ta eggtelling i avføringen og bruk målrettet ormekur fremfor faste rutinebehandlinger
• Sjekk og klipp klauver etter en fast plan
• Gi mineraltilskudd beregnet på sau, med selen der jordsmonnet lokalt har lite av dette
• Hold lyet tørt og godt ventilert for å begrense luftveissykdom

St. Croix når kjønnsmodning tidligere enn mange ullraser, og velutviklede søyelam kan enkelte ganger bli drektige allerede i løpet av det første leveåret. En viktig fordel er redusert sesongbinding: rasen kan pare seg store deler av året istedenfor bare om høsten, og dette åpner for fremskyndede lammeprogram i enkelte flokker.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nær 147 dager. Lamming går som regel lett, med få fødselskomplikasjoner, og søyene er oppmerksomme mødre med god melkeproduksjon. Tvillinger er vanlig, og enkelte erfarne søyer klarer å fø opp trillinger. Lammene er livskraftige ved fødselen og vokser jevnt på morsmelk og beite.

Lam avvennes som regel i alderen to til tre måneder, avhengig av driftsopplegget. Værlam vokser godt til kjøttproduksjon, mens de beste søye- og værlammene beholdes til avl, ofte valgt ut fra parasittresistens, vekst og morsegenskaper.