Shropshire

Shropshire er en middels stor sau utviklet i det engelske Midlands-området. Rasen har to bruksområder: kjøttproduksjon og en tett ull av middels kvalitet. Den kjennes lett igjen på det mørke ansiktet og de mørke beina, som er dekket av mykt svart eller mørkebrunt hår i stedet for ull.

Både småbrukere og kommersielle besetninger setter pris på Shropshire. Rasen gir godt muskulerte lam med solid kjøttfylde, og søyene er oppmerksomme mødre som lammer uten store vansker. Shropshire tilpasser seg ulike beiteforhold og tåler det fuktige klimaet som preger store deler av Storbritannia.

Gemyttet er blant rasens tydeligste kjennetegn. Shropshire-sauer er rolige, godlynte og lette å håndtere, noe som passer eiere som ønsker et lettstelt dyr. Rasen har også fått en nisjerolle som beitedyr i frukthager og plantefelt, siden den lar bark og løv på etablerte trær være i fred.

Hvem rasen passer for

Shropshire passer for saueholdere som vil ha en rolig rase uten mye ekstra stell, og som gir både lam og en ull man faktisk kan bruke. Det milde gemyttet gjør at rasen egner seg godt for nybegynnere, og gode morsegenskaper letter arbeidet ved lamming. Eiere av frukthager eller ung skog bruker noen ganger rasen til å holde graset nede uten at etablerte trær tar skade.

Navnet har rasen fra grevskapet Shropshire i West Midlands i England, der den ble utviklet i første halvdel av 1800-tallet. Den stammer fra lokale hornete sauer med mørkt ansikt, holdt i grenseområdene mellom Shropshire og Staffordshire.

Oppdretterne forbedret disse stedegne sauene ved å krysse dem med etablerte Down-raser, blant annet Southdown, samt innslag av Cotswold og Leicester. Målet var en hornløs sau med bedre kjøttfylde og tettere ull, samtidig som man beholdt hardførheten fra den opprinnelige hjellsauen.

Shropshire ble anerkjent som egen rase midt på 1800-tallet, og det ble opprettet en stambok i England for å registrere avstamning. Mot slutten av 1800-tallet ble rasen eksportert i stort omfang, blant annet til Nord-Amerika, der den ble en populær besetningssau på gårdsbruk.

Bestanden gikk ned gjennom 1900-tallet fordi kommersielle produksjonssystemer favoriserte andre farraser, men Shropshire har beholdt en trofast tilhengerskare blant småbrukere og bevaringsinteresserte saueholdere. Den moderne bruken som beitedyr blant trær har gitt rasen fornyet interesse i enkelte regioner.

Shropshire har en kompakt, godt muskulert kropp som hviler på korte, kraftige bein. Både værer og søyer er hornløse. Helhetsinntrykket er en dyp, firkantet kropp som gjenspeiler rasens formål som kjøttsau.

Det mest gjenkjennelige trekket er hodet. Ansiktet og beina er dekket av mykt, mørkt hår i nyanser fra svart til dyp brunt, som står i kontrast til den hvite ullen på kroppen. Ullen strekker seg over issen og ned mot øynene, og ørene er myke og mørke.

Pels og farger

Ullen er hvit, tett og relativt fin for en middels ull, med en stapellengde som klippes én gang i året. Ullvekten ligger vanligvis mellom 3 og 5 kg. Ansiktet og beina er kledd i mørkt hår i stedet for ull, et trekk som ble fastsatt tidlig i rasens utvikling og som fortsatt er et sentralt punkt i rasestandarden.

Shropshire er kjent for et rolig og jevnt gemytt. Rasen er stillfarende og lettstelt, noe som gjør rutineoppgaver som klipping, klauvstell og håndtering mindre belastende både for dyret og for eieren. Sauer som håndteres jevnlig, blir vant til mennesker.

I flokken er rasen avbalansert og lite tilbøyelig til å bli skvetten. Søyene er godlynte, men også årvåkne mødre som forsvarer nyfødte lam mot forstyrrelser. Rasen tolererer som regel andre husdyr godt og har liten tendens til å teste gjerder, selv om et solid, saugjerdet gjerde likevel er nødvendig.

Som alle sauer er Shropshire et flokkdyr som trives best sammen med artsfrender. Enkeltdyr som holdes isolert, blir stresset. Arbeidsbakgrunnen viser også igjen i roen: rasen beskrives som en flittig beiter som beveger seg rolig over beitet.

Shropshire er en hardfør rase som takler det fuktige, tempererte klimaet i hjemlandet godt. Den daglige oppfølgingen følger vanlig praksis for en middels ullsau, med fokus på ull, klauver og parasittkontroll.

Pelsstell

• Klipp én gang i året, som regel sent på våren eller tidlig på sommeren.
• Sjekk og stell klauvene flere ganger i året for å unngå overvekst og klauvproblemer.
• Hold ullen bak ren (crutching) for å redusere risikoen for flueangrep i varme måneder.
• Se etter tegn til parasitter eller hudirritasjon i ullen ved håndtering.

Mosjon

• Gi tilgang til beite; rasen får mosjonen sin gjennom beiting.
• Rullér beitene der det er mulig, for å holde grasveksten god og redusere ormesmitte.
• La flokken få bevege seg fritt, siden rasen er en rolig, men aktiv beiter.

Miljø

Shropshire trenger sikkert, saugjerdet innhegning, tilgang på rent vann og ly for ekstremvær og sterk sol. Godt drenert beite reduserer klauv- og parasittproblemer. I norske forhold, med lange, kalde vintre og snødekket mark store deler av året, må flokken som regel innom fjøs eller annet vinterhus fra sen høst til vår, med tørt strø og god ventilasjon. Fordi rasen lar barken på etablerte trær være i fred, egner den seg til beiting i frukthager og unge plantefelt, men unge trær eller trær med tynn bark bør likevel beskyttes.

Shropshire er først og fremst et beitedyr og klarer seg godt på godt beite store deler av året. Gras og grovfôr utgjør grunnlaget i fôringen. Som drøvtygger trenger sauen jevn tilgang på fiber og rent vann, sammen med mineraler tilpasset sau.

Fôrbehovet øker på bestemte tidspunkt i året. Søyer sent i drektigheten og under diegiving trenger mer energi og protein, og lam i vekst trenger godt grovfôr og av og til kraftfôr for å nå slaktemodenhet. Om vinteren, når graset er kort eller snødekket, erstattes ferskt beite med høy eller surfôr.

Godbiter og tilskudd

Gi et mineraltilskudd beregnet for sau, særlig i områder med kjent mangel i jorda, som lavt selen- eller koboltinnhold. Enhver endring i kraftfôrmengden bør skje gradvis over flere dager for å unngå fordøyelsesproblemer og acidose. Salt og rent vann skal alltid være tilgjengelig.

Shropshire er en robust rase uten utbredte raserelaterte lidelser. Med god drift lever den vanligvis 10-12 år, selv om avlssøyer ofte tas ut tidligere når produktiviteten avtar. De fleste helseproblemene er de samme generelle utfordringene som rammer beitesau flest, ikke problemer som er unike for rasen.

Forebyggende stell

• Følg en plan for ormekontroll basert på beiterotasjon og avføringsprøver.
• Stell klauvene jevnlig og behandle halthet raskt.
• Vaksiner mot klostridiesykdommer etter lokale veterinærråd.
• Utfør crutching og klipp i god tid for å redusere risikoen for flueangrep.
• Fôr søyene riktig gjennom sen drektighet for å forebygge stoffskiftesykdom.

Shropshire regnes som en god morrase. Søyene blir kjønnsmodne i løpet av første leveår, og mange bedekkes første gang rundt 18 måneders alder, selv om praksisen varierer fra besetning til besetning. Rasen er sesongbrunstig, og de fleste bedekninger skjer om høsten, med lamming om våren.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nær 147 dager. Lamminger går som regel greit, hjulpet av moderat lammestørrelse og søyenes gode bekkenbygning. Søyene er årvåkne og melkerike, noe som styrker overlevelse og jevn tidlig vekst hos lammene.

Vanlig kullstørrelse er ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos godt drevne søyer. Lammene er livskraftige og vokser godt på morsmelk og beite. Værer brukes som far- eller morrasedyr avhengig av driftsopplegg, og det rolige gemyttet går igjen hos lammene, som dermed er lette å håndtere.