Lincoln

Lincolnsau er en stor sau med dobbelt bruksområde, opprinnelig fra det østlige England. Voksne værer veier ofte godt over 250 pund, og rasen er blant de tyngste sauerasene i verden. Det mest særpregede trekket er ullen: lang og blank, hengende i tydelige krøller eller lokker, med lengre stapel enn hos noen annen rase.

Rasen holdes for ull, kjøtt og til bruk i krysningsavl. Håndspinnere og fiberkunstnere setter pris på glansen og lengden i ullen, mens den tunge kroppsbygningen gir godt kjøttutbytte. Lincolnsau er også brukt verden over til å tilføre størrelse og ullvekt til andre langullsraser og krysningsbesetninger.

Til gemytt er lincolnsauen rolig og avslappet. Dyrene beveger seg langsomt, er lette å håndtere og tåler menneskelig kontakt godt. Det passer dyreholdere som ønsker et fredelig dyr, ikke et lettskremt.

Hvem passer rasen for

Lincolnsau passer for dyreholdere med nok plass og fôr til en stor sau, og som ønsker en tung, høyverdig fleece. Det rolige temperamentet gjør rasen lett å håndtere for småbrukere og fiberentusiaster. Størrelsen og stellet av den lange ullen gjør den likevel mindre egnet for et nøysomt hold med lite oppfølging.

Navnet lincolnsau kommer fra grevskapet Lincolnshire i det østlige England, der langullete sauer hadde beitet på det fruktbare lavlandet i århundrer. Disse tidlige langullsauene var store, kraftig bygde dyr som ble verdsatt både for ullen og kjøttet.

Under jordbruksreformene på 1700-tallet arbeidet oppdrettere for å gjøre den gamle Lincolnshire-sauen mer ensartet. Innkryssing med Robert Bakewells forbedrede leicestersau bidro til å stramme opp kroppsbygningen og bedre kjøttkvaliteten, samtidig som den lange, tunge fleecen ble beholdt.

På 1800-tallet var lincolnsauen etablert som en anerkjent rase og ble en av de mest innflytelsesrike langullsrasene. Den ble eksportert i stort omfang til land som Argentina, Australia, New Zealand og USA, der den ble brukt til å øke rammestørrelse og ullvekt i lokale besetninger og til å skape nye krysningstyper.

Lincolnsau er fortsatt en relativt sjelden rase i dag og står på observasjonslisten hos bevaringsorganisasjoner, men rasen holdes videre av fiberprodusenter og stambokførte oppdrettere som viderefører langulltradisjonen.

Lincolnsau har en bred, rektangulær kropp som hviler på korte, kraftige bein. Hodet er markert med et bredt mule, og både værer og søyer er som regel hornløse. En karakteristisk ulldusk faller over pannen. Helhetsinntrykket er et tungt, lavtbygd dyr formet for å bære en stor fleece.

Ull og farger

Fleecen er rasens fremste kjennetegn. Ullen vokser i lange, bølgede lokker med sterk glans, og en årlig klipp kan veie fra 12 til 20 pund. Standardfargen er hvit, men fargede lincolnsauer, fra sølvgrå til nesten svart, avles frem for håndspinnere som ønsker naturlig pigmentert fiber. Ansikt og bein er normalt frie for ull, mens den tunge fleecen er konsentrert over kroppen.

Lincolnsau er kjent for et jevnt og godmodig gemytt. De beveger seg langsomt og uten hastverk, og de slår seg raskt til ro rundt mennesker. Det gjør daglig stell, klipping og helsekontroll enkelt å gjennomføre. Rasen er verken skvetten eller tilbøyelig til panikk slik enkelte fjellraser kan være.

I flokken er lincolnsauer sosiale og beiter rolig sammen. Overfor gjetere er de tolerante og lar seg lett lede med fôr. Overfor hunder og annet husdyr er de som regel fredelige, men som alle sauer er de avhengige av flokken for trygghet, og trives best i gruppe fremfor alene. Værer er store og bør håndteres med vanlig forsiktighet i brunstsesongen, men rasen som helhet regnes som en av de mer medgjørlige blant de store sauerasene.

Ullstell

• Klipp minst én gang i året; enkelte oppdrettere klipper to ganger for å holde den lange stapelen håndterlig.
• Sjekk fleecen jevnlig for filtdannelse, planterester og fuktighet, særlig over ryggen og bakparten.
• Skjær og oppbevar fleecer forsiktig ved salg til håndspinnere, siden ullen er rasens viktigste verdi.
• Klipp klauver etter en fast plan for å unngå overvekst og problemer med føttene.

Mosjon

• Sørg for rikelig beiteareal; lincolnsau er tunge dyr som trenger plass til å bevege seg og fôre seg.
• Rullér beitet for å opprettholde fôrkvaliteten og redusere parasittbelastningen.
• Gi daglig tilgang til åpent terreng fremfor tett innestengsel.

Miljø

Lincolnsau trives best på lavlandsgårder med godt gress og relativt tørr grunn. I Norge, med lange og kalde vintre, bør flokken ha tilgang til tett fjøs eller lignende innhus fra sen høst til vår, siden den tunge fleecen holder på fukt selv om den isolerer godt mot kulde. Rent, godt drenert underlag og tørt ly forebygger hud- og klauvproblemer. Gjerder må være sauetette for å holde et stort og sterkt dyr innenfor.

Som en stor beiterase henter lincolnsau det meste av næringen fra grovfôr. Godt beite i vekstsesongen og høy av god kvalitet gjennom vinteren utgjør grunnlaget i fôringen. Fordi dyrene er store og bærer tung ull, trenger de tilstrekkelig energi og protein for å holde hold uten å bli overvektige. Kraftfôr bør forbeholdes perioder med økt behov fremfor å gis rutinemessig.

Godbiter og tilskudd

Sørg for et sauetilpasset mineraltilskudd og rent vann til enhver tid. Selen og andre sporstoffer kan være nødvendig der lokal jord er mangelfull. Innfør korn eller frodig nytt beite gradvis for å unngå fordøyelsesproblemer og oppblåsthet.

Lincolnsau er en robust og langlevd rase med en typisk levetid på 10 til 12 år. De viktigste helseutfordringene henger sammen med den tunge fleecen og den store kroppen, ikke med arvelig svakhet. Jevnlig klipping, parasittkontroll og klauvstell holder de fleste lincolnsauer i god form.

Forebyggende stell

• Klipp årlig og skjær fleecen for å holde ullen ren.
• Klipp klauver jevnlig og undersøk føttene for tidlige tegn på fotråte.
• Følg en plan for ormekur og beiterotasjon basert på avføringsprøver.
• Vaksiner mot klostridiesykdommer etter lokale veterinære råd.
• Gi egnede mineraler, og unngå kobberoverskudd.

Lincolnsau når kjønnsmodenhet ved 7 til 12 måneders alder, men søyer settes vanligvis til værs først ved rundt 18 måneder, slik at den store kroppsrammen rekker å utvikle seg. Paringen er sesongbasert, som regel om høsten, slik at lammene kommer om våren. Drektigheten varer omtrent 145 til 150 dager.

Kullstørrelsen er vanligvis ett eller to lam; tvillinger er vanlig hos søyer i godt hold, mens trillinger forekommer sjeldnere. Lincolnlam er store ved fødsel, så søyene bør være i godt hold og følges tett under lamming. Søyene er som regel oppmerksomme mødre med tilstrekkelig melk, og lammene vokser raskt på mordyret og godt beite. På grunn av rasens størrelse bidrar nøye utvalg og kontroll av holdet til jevn lamming og vekst.