Leicester Longwool

Leicester Longwool er en stor sauerase fra England, holdt først og fremst for den lange, glansfulle ullen og som et tosidig dyr som også gir kjøtt. Rasen hører til langullgruppen, en familie britiske sauer kjent for tunge pelser med lange, krøllete stapelfibre. Det rolige og godslidige vesenet gjør rasen lett å håndtere, enten man driver småbruk eller større gårdsdrift.

Voksne dyr er kraftig bygget og brede, med en pels som faller i tydelige krøller nedover kroppen. Ullen vokser raskt og når en lang stapellengde, en egenskap som har gitt rasen godt omdømme blant håndspinnere og gamle ullfabrikker. Søyer er oppmerksomme mødre, og værer er som regel fredelige tatt i betraktning størrelsen.

I dag regnes rasen som en bevaringsverdig eller sjelden rase i flere land. Den holdes av småbrukere, fiberprodusenter og bevaringsbesetninger som ønsker å ta vare på eldre blodslinjer. Det rolige lynnet og den nyttige pelsen gjør at den fortsatt etterspørres av dem som spinner, vever eller filter egen ull.

Hvem rasen passer for

Leicester Longwool passer for dem som setter pris på god ullkvalitet og et stabilt, lite dramatisk dyr. Størrelsen betyr at den trenger solide gjerder og håndteringsanlegg tilpasset en tung sau, så den egner seg best for folk med nok beite og husrom. Håndspinnere og små fiberbedrifter tiltrekkes av den lange, krøllete stapelen. Det rolige temperamentet gjør den også til et fornuftig valg for nybegynnere som kan følge opp stell og klipping av en tung pels.

Rasen har røtter i Leicestershire i det midtre England, der lokale langullsauer hadde vært holdt i århundrer. På 1700-tallet tok bonden Robert Bakewell fra Dishley Grange i bruk systematisk avl på disse dyrene, og valgte ut for raskere vekst, kraftigere bygning og en tung, jevn pels. De forbedrede dyrene ble kjent som Dishley- eller New Leicester-sauen, og de utgjør grunnlaget for dagens Leicester Longwool.

Bakewells metoder, blant annet avkomsgransking og praksisen med å leie ut værer for å teste avkommet deres, fikk innflytelse langt utover sauehold. Den forbedrede Leicester-sauen ble brukt til å heve kvaliteten på mange andre langull- og krysningsbesetninger i Storbritannia og andre land, og blodet dens finnes igjen i flere senere raser.

Rasen ble eksportert i stort omfang gjennom 1800-tallet, og nådde både Nord-Amerika og Australia. Den ble holdt på Mount Vernon, og George Washington skal ha vist interesse for typen, noe som er en av grunnene til at bevaringsbesetninger i USA har fremhevet rasens tilknytning til kolonitiden.

Da kommersielt sauehold på 1900-tallet dreide mot raser med kortere ull og raskere slaktemodning, sank tallet på Leicester Longwool kraftig, og rasen ble sjelden. Bevaringsorganisasjoner og engasjerte oppdrettere har siden holdt de gjenværende blodslinjene i live.

Leicester Longwool har en lang, dyp kropp med bred rygg og godt hvelvede ribbein. Både søyer og værer er naturlig kollede, det vil si at ingen av kjønnene bærer horn. Hode og bein er frie for tung ull, og ansiktet er som regel hvitt eller blågrått med et rolig uttrykk. Det mest slående trekket er pelsen, som vokser i lange, tydelige krøller og henger ned langs kroppens sider.

Pels og farger

Pelsen er rasens fremste kjennetegn. Den vokser raskt, har lang stapellengde og en høy glans som gir det spunnede garnet en skinnende finish. Ullen faller i tydelige ringer eller krøller i stedet for å ligge flatt, og ett års vekst gir en tung klipp. De fleste dyrene er hvite, noe som gjør at ullen kan farges fritt. Det finnes også naturfargede besetninger, fra sølvgrått til nesten svart, og disse mørkere pelsene er ettertraktet blant håndspinnere som ønsker ufarget farge. Det rene ansiktet og beina gjør klipping og kontroll enkelt, til tross for kroppspelsens omfang.

Rasen er kjent for et jevnt lynne. Dyrene er som regel stillferdige, trege til å få panikk, og enkle å flytte og håndtere, egenskaper som teller mye hos en sau av denne størrelsen. Søyene er godlynte og finner raskt sin plass i flokkens rutiner. Værene er vanligvis fredeligere enn hos mange andre raser, selv om en ukastrert vær alltid bør behandles med vanlig forsiktighet.

Godt håndterte Leicester Longwool-dyr venner seg til jevnlig kontakt med mennesker og tåler den nære håndteringen som stell og klipping krever. Overfor fremmede er de som regel rolige snarere enn nervøse. De flokker seg lett sammen og lever fredelig med andre sauer og med blandet buskap som geiter eller storfe når introduksjonen skjer gradvis. Det milde vesenet er en av hovedgrunnene til at småbrukere og fiberinteresserte velger rasen.

Pelsstell

• Klipp minst én gang i året, noen holdere klipper to ganger for å holde stapellengden håndterlig for spinning.
• Skjør pelsen og hold den ren, siden lange krøller fanger opp plantemateriale, gjørme og rusk.
• Se etter tovet ull rundt bakpart og buk, og fjern skitten ull (dagging) ved behov av hygieniske grunner.
• Trim klauvene på fast tidsplan for å hindre overvekst og halthet.

Mosjon

• Sørg for rikelig beite til daglig gressing og bevegelse.
• Roter beiter der det er mulig, for å opprettholde forkvaliteten og redusere parasittbelastningen.
• Sørg for at flokken har plass til å bevege seg fritt, noe som holder en stor rase i god form.

Miljø

Rasen trives på godt gress i tempererte forhold. Norske vintre er lange og kalde, og en tung pels gir god beskyttelse mot kulde og nedbør, men sauene bør likevel ha tilgang til tørt, trekkfritt ly eller innefjøs i de tyngste vintermånedene, særlig ved lamming. Om sommeren er det snarere varme og fuktighet som er utfordringen, siden en lang pels kan gi varmestress før klipping. Gi skygge, rent vann til enhver tid, og tørt ly ved lamming og i hardt vær. Solide gjerder tilpasset en stor sau er viktig, sammen med et håndteringsanlegg som lar én person klippe, stelle klauver og utføre rutinebehandlinger trygt alene.

Rasen er en beitende drøvtygger, og grunnlaget i fôret bør være godt grovfôr. På godt beite i vekstsesongen kan voksne dyr dekke det meste av behovet fra gress alene. Høy erstatter beite gjennom vinteren, som i Norge ofte varer lenge, eller ved tørke. Kraftfôr legges til i perioder med høyere behov, som sen drektighet, diegiving og opptrapping før paring, samt til unge dyr i vekst. Konstant tilgang på rent vann er avgjørende, særlig for et tungt dyr og for søyer i mjølk.

Godbiter og tilskudd

Gi en saue-tilpasset løs mineralblanding eller mineralstein som dekker salt og sporstoffer, samtidig som kobberinnholdet holdes lavt. Der jordsmonnet er mangelfullt, kan selen og andre sporstoffer være nødvendig etter veterinærs anbefaling. Små mengder egnet grønnsaker eller frukt kan gis som godbiter, men hoveddelen av fôret bør fortsatt være grovfôr. Innfør alltid nytt fôr gradvis for å unngå fordøyelsesproblemer som acidose eller oppblåsthet.

Rasen er en robust, gammel type uten utbredte raserelaterte lidelser, med en typisk levetid på 10 til 12 år. Som hos alle sauer skyldes de fleste helseproblemer driftsforhold snarere enn genetikk. Den tunge pelsen krever ekstra oppmerksomhet rundt flueangrep og renslighet, og rasens størrelse gjør klauvhelse viktig.

Forebyggende stell

• Følg en parasittkontrollplan basert på eggtelling i avføring, ikke rutinemessig behandling av hele flokken.
• Trim og undersøk klauvene på fast tidsplan, og behandle klauvråte tidlig.
• Hold bakparten ren, og klipp eller dagg før høysesongen for flueangrep.
• Følg et vaksinasjonsprogram tilpasset regionen, som dekning mot klostridiesykdommer.
• Sørg for riktig ernæring gjennom sen drektighet for å forebygge stoffskiftesykdom.
• Sett nyankomne dyr i karantene før de slippes inn i flokken.

Rasen når paringsalder i løpet av det første leveåret, men mange holdere venter til søyene er godt utvokst før første paring. Paringen er sesongbasert, med søyer som kommer i brunst om høsten og lammer om våren etter cirka fem måneders drektighet. Værene settes sammen med søyeflokken i en avgrenset paringsperiode for å samle lammingen.

Kullstørrelsen er oftest ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos søyer i god hold. Søyene er oppmerksomme mødre med god mjølkeproduksjon, og lammene er livskraftige. Lammene avvennes som regel etter noen måneder, når de spiser grovfôr og kraftfôr sikkert. Fordi rasen er stor, bidrar god oppfølging av søyens hold gjennom drektigheten til lettere lamming og sterke lam. Bevaringsoppdrettere fører nøye stamtavler for å holde de begrensede blodslinjene til denne sjeldne rasen ved like.