Lacaune

Lacaune er en tamsau utviklet i Sør-Frankrike, der rasen ble hovedrasen bak roquefortost. Det er et middels stort dyr som først og fremst holdes for melk, selv om det også er avlet fram en egen kjøttlinje opp gjennom årene. Blant melkesauraser er lacaune blant de mest tallrike i verden, og de fleste søyene i Roquefort-produksjonsområdet tilhører denne rasen.

Rasen har to hovedtyper. Melketypen (lait) avles for høy melkeytelse og leverer råvarer til osteindustrien. Kjøttypen (viande) avles for tilvekst og slaktekvalitet. Begge typene har samme grunnpreg: hvitt, stort sett ullfritt hode og bein, med ull konsentrert over kroppen. Rasen er kollet hos begge kjønn.

Lacaune er verdsatt for hardførheten sin og evnen til å beite karrig mark i et varmt, tørt klima. Søyene er gode mødre og melker godt, og rasen fungerer både i ekstensive beitesystemer og i moderne melkeproduksjon. For norske saueeiere er rasen tilpasset et helt annet klima enn det norske: vinterhold og innefôring krever egne tilpasninger i kalde, snørike strøk.

Hvem den passer for

Rasen egner seg for saueeiere som satser på melkeproduksjon, særlig med tanke på ysting, og for gårder i varmt, tørt klima med gode beitearealer. Søyene er rolige og lar seg håndtere og melke to ganger daglig uten mye styr. Kjøttlinjen passer produsenter som vil ha et hardført lam som beiter godt selv på karrig mark. Rasen er mindre aktuell for dem som ønsker en hornet rase eller en rase med tykk ullfell.

Rasen har navn etter byen og åsene Lacaune i departementet Tarn i Sør-Frankrike. I denne delen av Massif Central har det vært holdt sau i århundrer, med beiting på kalksteinsplatåer og høyereliggende mark. Lokale flokker leverte melk til grottene i Roquefort-sur-Soulzon, der osten ble lagret og modnet, og denne handelen ga sauene i regionen et klart kommersielt formål.

Gjennom 1800-tallet arbeidet oppdrettere i området for å få fram et mer ensartet og produktivt dyr ved å krysse og selektere de lokale saueflokkene i fjellområdene. Den moderne lacauesauen vokste fram av dette arbeidet: en hvit, kollet rase tilpasset klimaet og melkebruk.

På 1900-tallet delte rasen seg i to avlslinjer. Melketypen ble forbedret for melkeytelse og melkeegenskaper gjennom systematisk registrering og kunstig inseminasjon, noe som løftet gjennomsnittsproduksjonen kraftig. Kjøttypen ble avlet separat for tilvekst og kroppsform. Begge linjene stammer fra den samme regionale sauestammen.

I dag er lacaune den dominerende melkesauen i Roquefort-produksjonsområdet og har spredt seg godt utenfor Frankrike. Genene brukes i mange land til å oppgradere lokale melkeflokker, og lacaune er dermed en av de mest utbredte melkesaurasene i verden.

Lacaune er en rein, middels stor sau med et velformet kroppsbygg. Hode og bein er stort sett fri for ull og dekket av kort, hvitt hår. Uttrykket blir dermed ryddig og rent. Både søyer og værer er kollet, altså uten horn. Kroppen er godt balansert med rett rygg. Melketypen har gjerne en mer kantete, melkepreget kropp, mens kjøttypen er bredere og mer muskuløs. Ørene er middels lange og stikker ut til siden.

Ull og farge

Ullen er hvit og av middels kvalitet, og dekker bare kroppen. Hodet, de nedre delene av beina og buken er fri for ull. Siden rasen først og fremst holdes for melk og kjøtt, er ull et biprodukt, og fellet er ikke tungt. Det bare hodet og de bare beina holder dyret kjøligere i det varme hjemklimaet, og forenkler melking og tilsyn.

Lacaune har et jevnt, stabilt gemytt. Den er rolig og fredelig, og flokken lar seg lett flytte og håndtere. Det er en praktisk fordel i en melkedrift der dyrene går gjennom melkestallen to ganger daglig. Rasen beskrives som godlynt og arbeidsom i den forstand at søyene melker jevnt og passer godt på lammene sine.

Søyer som er vant til jevnlig håndtering, blir rolige og samarbeidsvillige i møte med mennesker. Som flokkdyr holder de sammen og reagerer på faste rutiner, så en stabil driftsform holder dem avslappet. Overfor andre husdyr er de som regel fredelige. Værer krever, som hos alle saueraser, fornuftig håndtering i brunstsesongen. Rasen har god morsevne, og søyene passer godt på lammene i den første levetiden.

Stell

• Klipp én gang i året, helst før den varmeste delen av sesongen.
• Sjekk og trim klauvene jevnlig for å forebygge halthet.
• Følg et fast opplegg for parasittkontroll basert på avføringsprøver og veterinærråd.
• Se over det bare hodet og de bare beina for kutt, flått eller hudproblemer.
• Hold juret rent hos melkesøyer, og følg med på tegn til jurbetennelse.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite. Rasen er skapt for aktiv beiting på utmark.
• La dyrene få boltre seg på ulendt eller skrånende terreng, som passer rasens opprinnelse.
• Rullér mellom beiteskifter for å holde fôrkvaliteten oppe og redusere parasittbelastningen.
• Unngå å holde dyrene på små, nakne binger over lengre tid.

Miljø

Lacaune er tilpasset et varmt, tørt klima og takler sommervarme godt, men trenger likevel skygge og le for kraftig regn, vind og kulde. Under norske forhold, med lange, kalde vintre, blir dette enda viktigere: søyene bør ha tilgang til tett, trekkfritt fjøs fra høst til vår, ikke bare i lamming- og melkeperioden. Sørg for tørr, godt ventilert innredning til lamming, melking og dårlig vær. Rent vann må alltid være tilgjengelig, og behovet øker kraftig hos søyer i melkeperioden. Solide, godt vedlikeholdte gjerder holder flokken samlet og beskyttet mot rovdyr, like viktig i norsk utmark som i Sør-Frankrike.

Gress og konservert grovfôr som høy eller surfôr utgjør grunnlaget i fôrseddelen til lacaune. På godt beite kan søyer som verken er drektige eller melker, dekke det meste av behovet gjennom beiting alene. I sein drektighet, under melking og ved rask lammevekst øker behovet for energi og protein, og kraftfôr legges vanligvis til for å dekke belastningen, særlig hos høytytende melkesøyer. Et løst mineral- og salttilskudd dekker sporstoffer som beitet kan mangle.

Godbiter og tilskudd

Hold ekstra fôring beskjeden. Små mengder trygge grønnsaker eller godbiter laget spesielt for sau kan brukes i trening og håndtering, men bør bare utgjøre en liten del av fôrseddelen. Gi et mineraltilskudd beregnet for sau, og følg veterinærens råd om selen og andre sporstoffer der lokal jord er mangelfull.

Lacaune er gjennomgående robust og tilpasset ekstensivt beite, og et godt drevet dyr lever gjerne 8 til 12 år. De fleste helseproblemene er de samme som rammer beite- og melkesau generelt, ikke rasespesifikke svakheter. God ernæring, parasittkontroll, klauvstell og jurhygiene dekker de aller fleste rutinebehovene.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjons- og ormekurprogram satt opp sammen med veterinær.
• Sjekk klauvene jevnlig og trim etter behov.
• Følg med på holdet gjennom hele produksjonssyklusen.
• Praktiser god hygiene ved melking for å beskytte jurhelsen.
• Sett nyankomne dyr i karantene før de slippes inn i flokken.

Lacaunesøyer når vanligvis paringsklar tilstand i løpet av det første leveåret, og mange settes til lamming ved ett til to års alder, avhengig av vekst og driftsopplegg. Paringen er som regel sesongbasert, med værer satt til flokken slik at lamminga faller på et planlagt tidspunkt. Drektigheten varer omtrent fem måneder. Kullstørrelsen er vanligvis ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos godt fôrede søyer.

Søyene er omsorgsfulle mødre og melker godt. I meieridrift avvennes lammene ofte relativt tidlig, slik at søyas melk kan gå til melkestallen og osteproduksjonen, mens lammene fôres opp på morsmelkerstatning eller går over på fast fôr. I kjøttrettet drift går lammene lenger på søya for å støtte veksten. Avlsarbeidet i melkelinja legger vekt på melkeytelse, melkehastighet og jurform, mens kjøttlinja avles for tilvekst og slakteegenskaper. Kunstig inseminasjon er mye brukt i registrerte melkeflokker for å spre forbedret genetikk.