Katahdin

Katahdin er en hårsau, en tamsau som ble utviklet i USA i andre halvdel av 1900-tallet. I motsetning til ullsauer bærer den en blandet pels av hår og kort ull som dyret feller av seg selv når været blir varmere. Denne ene egenskapen fjerner både kostnaden ved klipping og arbeidet med ullstell. Derfor egner rasen seg godt for produsenter som holder sau for kjøtt, ikke for fiber.

Voksne søyer veier vanligvis 55 til 75 kilo, værer 80 til 115 kilo, og rasen regnes dermed som middels stor. Katahdin er verdsatt for hardførhet, god motstand mot innvollsparasitter og evnen til å lamme på beite med lite tilsyn. Mange søyer kan bli drektige utenom den vanlige brunstiden, slik at en besetning kan produsere lam mer enn én gang i året med god drift.

Temperamentet er rolig og godmodig. Rasen takler både innhegning og rotasjonsbeite godt, og nye saueholdere velger den ofte på grunn av det jevne gemyttet og de beskjedne stellekravene.

Hvem rasen passer for

Katahdin passer for produsenter som vil ha kjøttlam uten ullhåndtering. Rasen fungerer godt i beitebaserte systemer og på rotasjonsbeite, og tåler alt fra kalde vintre til varme, fuktige somre. Saueholdere som verken kan eller vil klippe hvert år, og de som skal sette opp sin første besetning, velger ofte denne rasen for det rolige temperamentet og de beskjedne stellekravene.

Rasen har sitt opphav hos Michael Piel, en saueprodusent i Maine, som startet arbeidet på 1950-tallet. Piel ønsket en sau som produserte kjøtt effektivt og beitet på eiendommen hans uten arbeidet og kostnaden ved klipping. Han oppkalte rasen etter Mount Katahdin, det høyeste fjellet i Maine.

Piel importerte et lite antall hårsauer fra Karibia, der raser som St. Croix bærer felleegenskapen. Han krysset disse dyrene med flere ullraser, blant annet Suffolk, for å øke størrelsen og forbedre slaktekvaliteten uten å miste hårpelsen. I løpet av rundt to tiår med avlsarbeid fikk han fastsatt kombinasjonen av pelsfelling, hardførhet og slaktekvalitet som kjennetegner rasen i dag.

Wiltshire Horn, en annen hårsaurase, ble senere tilført avlsarbeidet for å øke størrelsen og gjøre pelsfellingen jevnere. Utvalget favoriserte dyr som felte rent og som stod godt imot innvollsparasitter.

Foreningen Katahdin Hair Sheep International ble stiftet i 1985 for å registrere dyr og forvalte rasestandarden. Fra å være et regionalt prosjekt spredte Katahdin seg over hele Nord-Amerika, og er i dag en av de vanligste hårsaurasene i USA. Rasen brukes mye både i kommersiell kjøttproduksjon og i mindre besetninger.

Katahdin har en velbalansert og kjøttfull kropp med god muskelfylde over rygg og lår. Det mest kjennetegnende trekket er pelsen: en blanding av hår og kort ull som danner et tykkere vinterlag for isolasjon, og som felles om våren og tidlig sommer og etterlater en glatt hårpels. Klipping er ikke nødvendig.

Ansiktet er rent og uten ull. Ørene er middels store og henger til siden. Værer kan være både hornede og kollede, og begge varianter forekommer innenfor rasen. Rasestandarden legger stor vekt på en ren og fullstendig årlig pelsfelling.

Pels og farger

Rasestandarden setter ingen begrensning på farge. Dyrene kan være ensfarget hvite, gulbrune, røde, brune eller svarte, og mange har flekkete eller broket mønster. Pelsstrukturen varierer fra nesten ren hårpels til en tydelig ullandel i vinterpelsen. Oppdrettere avler for en pels som felles rent hvert år, siden ufullstendig felling regnes som en avlsfeil.

Katahdin har et rolig og jevnt temperament. Søyene er oppmerksomme mødre som lammer med lite hjelp, og de forsvarer avkommet uten å bli aggressive mot dem som steller dyrene. Rasen beveger seg og lar seg drive rolig inn i binger. Dette gir lavere stressnivå under rutineoppgaver som klauvstell, vaksinering og veiing.

Som alle sauer er Katahdin et flokkdyr og føler seg trygg i gruppe. De er i utgangspunktet forsiktige overfor ukjente mennesker og dyr, men venner seg raskt til jevnlig og rolig håndtering. Værer er som regel grei å ha med å gjøre, men en ukastrert vær bør alltid håndteres med forsiktighet i brunstsesongen. Rasen fungerer godt sammen med andre husdyr og tolererer vokterhunder som brukes til rovdyrbeskyttelse.

Under normale forhold er disse sauene lite bråkete. De lager mest lyd i forbindelse med fôring, avvenning og adskillelse fra flokken. Det gode gemyttet og viljen til å samarbeide med den som steller dem, er blant grunnene til at nye saueholdere velger denne rasen.

Det daglige stellet dreier seg om beite, vann, gjerder og enkle helsesjekker. Fordi pelsen felles av seg selv, slipper eieren den tyngste oppgaven som følger med ullsau.

Pelsstell

• Klipping er ikke nødvendig, pelsen felles av seg selv hver vår.
• Klipp klauver etter behov, som regel med 6 til 10 ukers mellomrom avhengig av underlag og slitasje.
• Kontroller fellingen hver vår, og noter dyr som ikke feller pelsen rent.
• Hold hale og bakparti rent for å redusere risikoen for flueangrep i varme måneder.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en tørr fold for bevegelse og beiting.
• Bruk rotasjonsbeite der det er mulig, for å bevare fôrgrunnlaget og redusere parasittbelastningen.
• Sørg for nok plass til at flokken kan bevege seg sammen, siden mosjon støtter klauv- og kroppshold.

Miljø

Katahdin tåler kalde vintre og varme, fuktige somre bedre enn mange ullraser. Med de lange og kalde vintrene som er vanlige i Norge, trenger dyrene likevel innendørs vinterhold eller i det minste god le mot vind, nedbør og hardt vær, i tillegg til tørt underlag som forebygger klauvproblemer. Solid gjerding rundt beitet er nødvendig for å holde flokken samlet og holde rovdyr unna.

Katahdin er flink til å utnytte beite, og dekker det meste av behovet fra gress i vekstsesongen og høy om vinteren. Vomma er bygget for å bryte ned fiber, så grovfôr bør alltid utgjøre hoveddelen av fôrrasjonen. Brå endringer i kraftfôrmengden kan gi fordøyelsesproblemer og bør innføres gradvis. Rent vann og fri tilgang på mineraler skal være tilgjengelig til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Løst mineraltilskudd til sau med riktig seleninnhold er hovedtilskuddet, siden mange områder har for lite selen i jorda. Små mengder korn eller trygg frukt og grønnsak kan brukes som belønning under håndtering. Gi ekstra grovfôr og energi i kaldt vær og i de siste ukene av drektigheten, når lammet vokser raskest.

Katahdin er en robust rase og er dels avlet fram for motstand mot innvollsparasitter. Dette gir den et fortrinn framfor mange ullraser i varmt og fuktig klima. En Katahdin med godt stell lever som regel 10 til 12 år, og produktive søyer kan lamme sesong etter sesong i mange år. God ernæring, tørt underlag og en gjennomtenkt parasittplan holder de fleste besetninger friske.

Forebyggende helsestell

• Gi CDT-vaksine etter en plan satt opp av veterinær.
• Bruk FAMACHA-skåring og målrettet avorming i stedet for rutinemessig behandling av hele besetningen.
• Klipp klauver etter en fast plan, og hold binger og drivganger tørre.
• Gi mineraltilskudd til sau med riktig seleninnhold for området.
• Holdvurder søyene før paring og gjennom hele drektigheten.

Hunnlam av Katahdin når vanligvis paringsvekt ved 7 til 12 måneder, men mange produsenter venter til søya nærmer seg voksen størrelse før første paring. Værlam kan bli fruktbare allerede fra 6 til 8 måneders alder. Et kjennetegn ved rasen er svekket sesongbinding: mange Katahdin-søyer parer seg utenfor den vanlige høstsesongen. Med god drift kan en besetning derfor legge opp til et intensivert lammeopplegg med tre lammekull på to år.

Drektighetstiden er omtrent 147 dager, altså rundt fem måneder. Tvillinger er vanlig hos utvokste søyer, og trillinger forekommer. Søyene er kjent for lette lamminger og sterke morsinstinkter, og de fleste lammer ute på beite uten hjelp. Lammene er livskraftige ved fødsel og dier raskt.

Lammene dier vanligvis i 8 til 12 uker før avvenning. Siden rasen er rettet mot kjøttproduksjon og ikke ull, er tilvekst hos lammet og en ren, årlig pelsfelling hovedmålene i avlsarbeidet, sammen med parasittmotstand og morsegenskaper.