Dorper

Dorper er en kjøttsaurase utviklet i Sør-Afrika. Pelsen er kort, en blanding av hår og ull som felles av seg selv om våren, og dyrene trenger derfor ikke klipping. De fleste dorpersauer har hvit kropp og svart hode, men det finnes også helhvite dyr, som noen ganger registreres som White Dorper.

Rasen er avlet for kjøttproduksjon, ikke for ull eller melk. Lam vokser raskt og når slaktevekt tidlig, og søyene kan pares over en lang sesong av året. Voksne dyr er middels store, med et rolig og medgjørlig lynne. De er enkle å håndtere, både i binge og på beite.

Dorper er kjent for hardførhet og tåler varme, tørt fôr og hardt beite bedre enn mange ullraser. Derfor har rasen spredt seg fra tørre gårder i Sør-Afrika til besetninger i Australia, USA og andre varme regioner.

Hvem dorperen passer for

Dorperen passer for saueeiere som vil ha slaktelam uten arbeidet med klipping. Rasen fungerer godt i kommersielle besetninger i varme, tørre strøk, og for småbrukere som trenger et dyr som krever lite stell og holder hold på enkelt beite. De som er ute etter ull eller melk, bør se på andre raser, siden dorperen er avlet utelukkende for kjøtt.

Dorperen ble utviklet i Sør-Afrika i løpet av 1930- og 1940-tallet. Det sørafrikanske landbruksdepartementet ønsket å avle frem en kjøttsau som kunne trives i landets tørre og halvtørre strøk, der ullraser slet med varme og magert fôr.

Grunnkrysningen kombinerte dorset horn-værer med blackhead persian-søyer. Dorset-siden bidro med kroppsbygning, tilvekst og en lang paringssesong, mens blackhead persian-siden bidro med hardførhet, fettreserver og toleranse for tørke. Rasenavnet er satt sammen av deler fra navnene på de to foreldrerasene.

Dorper Sheep Breeders' Society of South Africa ble opprettet i 1950 for å registrere og fremme rasen. En hvithodet variant, White Dorper, ble utviklet langs lignende linjer og registreres ofte sammen med den svarthodede typen.

Fra andre halvdel av det tjuende århundre ble dorperen eksportert i stor skala. Rasen kom til Australia på slutten av 1990-tallet og til USA omtrent samtidig, og er i dag en av de mest tallrike kjøttsaurasene i varme, tørre jordbruksområder verden over.

Dorperen har en dyp, muskuløs kropp på korte, sterke bein. Kroppsformen er rektangulær og lavstilt, med god bredde over lend og bakpart, noe som gjenspeiler rasens vekt på kjøttproduksjon. Hodet er relativt kort, og både kollede og hornete dyr forekommer, selv om de fleste er kollet eller bare har små horn.

Pelsen er rasens mest særpregede trekk. Det er en kort blanding av hår og ull som løsner og felles i varmt vær, så dyrene trenger ikke klipping. Ullmengden varierer fra dyr til dyr og med årstiden.

Pels og farger

Den klassiske svarthodede dorperen har hvit kropp med svart hode og hals, og tegningen bør være ren og tydelig avgrenset. White Dorper er ensfarget hvit. Dekket er kort og bustete snarere enn en tett ullfleece, og det faller naturlig av om våren og sommeren. Mørk hudpigmentering på bare partier, som rundt øynene og under halen, er ønskelig fordi det gir noe beskyttelse mot sterk sol.

Rasen har et rolig og jevnt lynne. Sauene roer seg raskt ned når de flyttes eller drives inn i binge, og det gjør rutineoppgaver som avorming, klauvstell og veiing enklere enn hos mer skvetne raser. De holder sammen i flokk og følger faste rutiner, så de er lette å håndtere i store antall.

Overfor mennesker er rasen som regel fredelig og ikke aggressiv, selv om værer kan bli mer pågående i brunstsesongen og bør håndteres med vanlig forsiktighet. Søyer er oppmerksomme mødre og holder seg tett på lammene sine. Dorpersauer går fint sammen med andre beitedyr, som storfe, og tåler tilstedeværelsen av fremmede og gjetere rolig når de først er vant til en fast rutine.

Pelsstell

• Klipping er ikke nødvendig, siden pelsen felles naturlig hvert år.
• Sjekk at pelsfellingen skjer jevnt om våren, og fjern eventuelle store, løse flak som ikke faller av selv.
• Klipp klauvene ved behov, som regel noen få ganger i året, for å unngå overvekst og halthet.
• Se over hud og pigmenterte partier for solskader, sår eller flueangrep.

Mosjon

• Dorpersauer dekker aktivitetsbehovet gjennom daglig beiting og trenger ikke egen mosjonering.
• Sørg for nok jorde- eller utmarksareal til at flokken kan bevege seg og søke fôr.
• Roter beitet der det er mulig, for å holde beitekvaliteten oppe og redusere oppbygging av parasitter.

Miljø og klima

Varmt og tørt klima passer dorperen godt, og rasen tåler hardt beite som mange ullraser ikke ville klart. I Norge, med lange, kalde vintre, mangler denne rasen den tykke, isolerende ullfleecen andre saueraser har, og trenger derfor tett oppfølging når temperaturen faller. Sørg for jevn tilgang til rent vann, skygge i sterk varme, og innendørs vinterfôring med tett tak og god strø når bakken er våt og kald. Rasen tåler mye, men trives best på tørr grunn snarere enn kaldt, vått underlag, som øker faren for klauvproblemer.

Beitemessig er dorperen lite selektiv og utnytter både gress, innhøstingsrester og kratt godt. På rimelig godt beite kan voksne dyr dekke det meste av behovet fra grovfôr alene, noe som er en av grunnene til at rasen egner seg for ekstensiv drift. Fôrkvalitet og -mengde bør økes i sen drektighet, under diegiving og i vekstperioder, samt i tørre perioder når beitet er magert.

Sørg for jevn tilgang til rent vann og et salt- eller mineraltilskudd tilpasset lokal jord.

Godbiter og tilskudd

Godt høy, en mineralstein for sau og små mengder korn er de vanligste tilskuddene. Innfør alt nytt fôr gradvis over en uke eller mer, slik at vommen får tid til å omstille seg. Godbiter som frukt- eller grønnsaksrester bør begrenses og må ikke inneholde noe fra listen over giftige planter.

Helsemessig er dorperen hardfør og krever lite stell, med god motstandskraft mot mange vanlige sauesykdommer. Med god drift lever dyrene ofte 10 til 12 år, selv om avlssøyer gjerne slaktes ut tidligere når produksjonen avtar. De fleste helseproblemene i rasen er de samme generelle utfordringene man ser hos sau flest, ikke tilstander spesifikke for dorperen.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjonsprogram, inkludert dekning mot klostridiesykdommer, etter veterinærens råd.
• Overvåk for innvollsorm og avorm etter behov, ikke etter en fast kalender.
• Klipp og se over klauvene jevnlig, særlig etter våtperioder.
• Hold hale og bakpart rene for å redusere faren for flueangrep.
• Fôr søyene godt sent i drektigheten for å forebygge stoffskiftesykdom.

Kjønnsmodningen skjer tidlig hos dorperen, og søyer kan begynne å pares fra rundt sju til tolv måneders alder, forutsatt at de har nådd tilstrekkelig kroppsvekt. Et kjennetegn ved rasen er den lange, i stor grad sesonguavhengige paringsevnen, som gjør at søyer kan lamme mer enn én gang i året ved god drift og fremskyndede paringsopplegg. I Norge legger de fleste besetninger likevel lammingen til vinter eller tidlig vår og lar søyene lamme innendørs, slik det er vanlig praksis for sau i kaldt klima.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nærmere bestemt 145 til 150 dager. Søyer føder som regel enten ett lam eller tvillinger, og tvillingfødsler er vanligere hos eldre søyer i godt hold. Lamming går som regel lett, og søyene viser sterkt morsinstinkt ved å slikke og die lammene med lite behov for hjelp utenfra.

Lammene er livskraftige og vokser raskt, med god tilgang på morsmelk og tidlig beiting. Den raske veksten fram til slaktevekt er en av hovedgrunnene til at rasen holdes. Lam avvennes som regel ved tre til fire måneders alder, og fortsetter deretter på beite og tilskuddsfôr.