Barbados Blackbelly

Barbados Blackbelly er en hårsau, noe som betyr at rasen har en hårkledning i stedet for ull og feller den naturlig hvert år. De voksne dyrene er små og finbeinte, med kropp i rødbrunt til gulbrunt og mørk buk, mørke bein og mørke stripete tegninger i ansiktet som gir rasen navnet. Både værer og søyer er som regel kollet, altså uten horn.

Rasen er avlet fram for funksjon, ikke for ull. Den tåler varme og høy luftfuktighet godt, står bedre imot innvollsparasitter enn de fleste ullsauer, og kan brunste utenfor en fast sesong, slik at produsenten kan planlegge lamming over store deler av året. Søyene er gode mødre og klarer ofte tvillinger uten hjelp.

Disse sauene er aktive og klarer seg selv. De beiter gress og spiser gjerne løv, kratt og annen vegetasjon, beveger seg lett over beiteareal, og holder seg årvåkne overfor omgivelsene. Rasen passer for dyreholdere som ønsker en nøktern flokk uten stort behov for stell, og som ikke har bruk for ull.

Hvem passer rasen for

Barbados Blackbelly passer for dyreholdere i varme eller fuktige strøk som ønsker hardføre dyr uten behov for klipping. Den er et praktisk valg for småbrukere, for dem som praktiserer rotasjonsbeite, og for produsenter med fokus på lite vedlikehold, takket være god parasittresistens og lett lamming. Rasen egner seg mindre for den som vil ha et rolig, stellefritt hobbydyr, for det aktive og selvstendige lynnet krever solide gjerder og jevnlig håndtering for å holde dyra medgjørlige. I det norske klimaet, med lange og kalde vintre, trenger rasen dessuten innendørs vinterhold og ekstra fôring i den kalde årstiden, siden den opprinnelig er tilpasset varme og fuktighet, ikke frost.

Rasens røtter ligger på øya Barbados i Karibia, der hårsau tilpasset seg et varmt og fuktig klima gjennom mange generasjoner. Disse øysauene er som regel hornløse og bærer den gulbrune kroppsfargen med sorte underparter som kjennetegner typen. De ble holdt for kjøtt i et område der ull ikke hadde noen verdi.

Sau av barbadisk opprinnelse ble fraktet til USA på 1900-tallet, og amerikanske oppdrettere videreutviklet blodslinja i sin egen retning. For å skille mellom de to bruker oppdretterne ulike navn: dyr som beholder den opprinnelige øytypen kalles Barbados Blackbelly, mens en hornet og større amerikansk linje krysset med andre raser fikk navnet American Blackbelly.

Den Barbados Blackbelly som er anerkjent i USA i dag, holdes som en kollet hårsau avlet fram for varmetoleranse, parasittresistens og pålitelig reproduksjon. Amerikanske raselag og registre fører atskilte stamtavler for denne og den hornede American Blackbelly.

Fordi rasen ble formet av funksjon i et krevende klima, har avlsarbeidet holdt fokus på overlevelsesegenskaper framfor utseende. Denne historien forklarer hvorfor dagens dyr fortsatt er småvokste, hardføre og enkle å holde med beskjedne innsatsfaktorer.

Barbados Blackbelly har en slank, atletisk kropp med lange bein og en oppreist holdning som passer det aktive beitemønsteret. Kroppsfargen varierer fra lys gulbrun til rødbrun, satt opp mot sorte tegninger: buken, innsiden av beina, og to mørke striper som løper nedover ansiktet. De fleste dyrene er kollet, men noen få har små hornstubber. Rasen har hår i stedet for ull, så pelsen felles sesongmessig, og klipping er ikke nødvendig.

Pels og farger

Det mest kjennetegnende trekket er kontrasten mellom den lyse kroppsfargen og de sorte underpartiene. Hårpelsen ligger tett og glatt i de varme månedene og bygger opp et noe tettere underull i kalde perioder, en underull dyret feller igjen når temperaturen stiger. Siden det ikke finnes noen ullfell som holder på fuktighet eller borrer, holder pelsen seg renere enn hos ullsau, og risikoen for flueangrep blir lavere. Fargedybden varierer fra individ til individ, men den sorte buken, beina og ansiktstegningene går igjen hos alle i rasen.

Barbados Blackbelly er våken og reagerer raskt. Rasen har sterk flokkinstinkt, og dyrene holder sammen og beveger seg som en gruppe når de blir forstyrret. Søyer og værer som håndteres daglig, venner seg til faste rutiner og lar seg lett lokke til fôring, men de er fortsatt mer på vakt overfor fremmede enn rolige ullsauraser.

Internt i flokken er dyrene som regel fredelige, og søyene er oppmerksomme mødre som forsvarer lammene sine ved forstyrrelser. De trives sammen med storfe, hest og geit i blandet beitedrift. Værer kan bli pågående i brunstperioden og bør håndteres med forsiktighet. En vær skal aldri holdes som kjæledyr, for en tam vær som mister respekten for mennesker, kan bli farlig.

Den selvstendige naturen viser seg ved at disse sauene gjerne tester gjerder og søker fôr på egen hånd. Jevnlig og rolig kontakt holder dem medgjørlige, mens hardhendt behandling gjør dem lettskremte. Årvåkenheten er en fordel på åpent beite: dyrene oppdager rovdyr tidlig og samler seg raskt i tett flokk, en egenskap som er nyttig også i norsk utmark med gaupe, jerv og ørn.

Det daglige stellet dreier seg om beite, gjerder og rutinemessige helsesjekker, ikke om pelsstell. Siden rasen feller håret sitt naturlig, er det ikke behov for klipping eller annet ullstell. Den største innsatsen går med til å holde gjerdene i god stand og rotere beitet, slik at dyrene holder seg friske og parasittrykket forblir lavt.

Pelsstell

• Klipping er ikke nødvendig; hårpelsen felles av seg selv om våren
• Skjær klauvene hver to til tre måned, oftere på bløt mark
• Sjekk pelsen under felling for floker, gjørme eller tegn til hudirritasjon
• Hold det sorte bukpartiet rent og tørt for å redusere risikoen for flueangrep

Mosjon

• Sørg for rikelig beiteareal til daglig beiting og bevegelse
• Bruk rotasjonsbeite for å holde fôret friskt og bryte parasittsykluser
• Gi tilgang til variert terreng, som passer rasens aktive natur

Miljø

Rasen trives best i varme og høy luftfuktighet og klarer seg godt på åpen beitemark i varmere strøk. Den er dårligere egnet for et kaldt og vått klima som det norske, der den trenger tørt og trekkfritt innendørs vinterhold og ekstra fôring gjennom vinteren. Med lange, kalde norske vintre bør dyreholdere planlegge for innefôring fra høst til vår, med et solid sauefjøs eller tilsvarende bygg som holder dyrene tørre og beskyttet mot frost. Gjerdene må være sikre, for disse sauene er bevegelige og tester svake punkter. Et enkelt tresidet skur holder ikke i norsk vinterklima; her trengs et lukket, isolert rom med god ventilasjon. Om sommeren holder rent vann og skygge de grunnleggende behovene.

Rasen er en effektiv fôrsøker som beiter gress og spiser gjerne busker og ugress. På godt beite trenger voksne dyr lite tilskuddsfôr. Når beitet er magert, i tørkeperioder eller om vinteren, bør du gi høy av gress eller belgvekster. Sørg alltid for rent vann og en løs mineralblanding beregnet for sau; denne må ha lavt kobberinnhold, siden sau er følsom for kobberforgiftning.

Godbiter og tilskudd

Et løst mineraltilskudd spesielt laget for sau, med selen, er det viktigste tilskuddet de fleste flokker trenger, og den nøyaktige sammensetningen bør tilpasses lokal jordsmonn. Gi gjerne kratt og litt lusernehøy for variasjon. Innfør korn gradvis for å unngå fordøyelsesbesvær, og hold godbiter til en liten andel av dietten, slik at vomma holder seg frisk.

Rasen er blant de mest robuste sauerasene, med naturlig motstand mot innvollsparasitter og god toleranse for varme og høy luftfuktighet. Med godt stell lever dyrene som regel 10 til 12 år. De fleste helseproblemene skyldes dårlig fotfeste, høyt parasittrykk på uskjøttet beite, eller kaldt og vått klima som rasen ikke er bygget for.

Forebyggende stell

• Vaksiner mot klostridiesykdommer som enterotoksemi og stivkrampe
• Følg med på parasitter med telling av egg i avføringen og FAMACHA-score
• Skjær klauvene etter en fast plan og hold liggeunderlaget tørt
• Gi et selenholdig mineraltilskudd for sau der jordsmonnet er selenfattig
• Sett nye dyr i karantene og undersøk dem før de slippes inn i flokken

En stor styrke ved rasen er at søyene brunster gjennom store deler av året og ikke bare om høsten, slik at produsenten kan spre lamminga eller sikte mot mer enn ett lammekull i løpet av en periode. Søyene når kjønnsmodning ved omtrent sju til tolv måneders alder, selv om mange oppdrettere venter til dyrene er godt utvokst før parring. Værlam blir kjønnsmodne tidlig og bør holdes atskilt fra unge søyer for å kontrollere tidspunktet for parring.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nær 150 dager. Lamminga går som regel greit, hjulpet av at lammene er små ved fødsel, og søyene får ofte tvillinger, mens enkeltlam og trillinger også forekommer. Søyene er årvåkne, melker godt og fostrer opp lammene med lite behov for hjelp.

Lammene er livskraftige ved fødselen og reiser seg og patter raskt. De kan avvennes ved omtrent to til tre måneders alder. Ved å velge påsettlam etter rasens kjerneegenskaper, altså parasittresistens, varmetoleranse og lett lamming, holder du flokken produktiv over generasjoner.