Satin

Satinkaninen er en stor, tam kanin kjent for den uvanlige glansen i pelsen. Navnet viser til denne pelsen, som reflekterer lys langt mer enn vanlig kaninpels og gir dyret et blankt, nesten gjennomskinnelig utseende. Effekten skyldes genetikk, ikke stell, og den finnes i alle fargevariantene til rasen.

Voksne dyr er kraftig bygget og tunge, og de ligger vanligvis i den store vektklassen blant kaniner som holdes som kjæledyr. Til tross for størrelsen har rasen rykte på seg for å være rolig og lett å håndtere. Kaninholdere beskriver satinkaniner som godmodige og tålmodige. Rasen er derfor et vanlig valg både for familier som er nye med kanin, og for dem som stiller dyr ut på utstilling.

Rasen har opphav i USA og er siden blitt etablert blant kaninentusiaster i flere land. Den holdes både som selskapsdyr og som utstillingskanin, der pelsens karakteristiske glans blir vurdert nøye av dommerne.

Hvem passer kaninen for

Satinkaninen passer for en kaninholder som har plass til en stor kanin og tid til jevnlig håndtering. Det rolige gemyttet passer familier med barn som er gamle nok til å holde en kanin forsiktig, og som følges opp av en voksen under kontakt med dyret. Størrelsen betyr at kaninen trenger et romslig bur og daglig mosjon, så rasen egner seg best for husholdninger som kan sette av den plassen, fremfor noen som ønsker et lite kjæledyr med minimalt arealbehov.

Satinkaninens historie går tilbake til USA på 1930-tallet. Den karakteristiske pelsen oppsto som en spontan genmutasjon i et kull med havanakaniner, avlet fram av Walter Huey fra Pendleton i Indiana. I stedet for den vanlige matte pelsen hadde flere av avkommet hår med et gjennomsiktig ytre lag og en finere struktur som reflekterte lys. Det ga glansen rasen har fått navnet sitt etter.

Egenskapen var recessiv, og det krevde arbeid fra oppdretterne å feste den og bygge den inn i en stabil linje. Da genetikken var forstått, ble den skinnende pelsen avlet inn i kaniner av ulike farger og kroppstyper, og en egen rase vokste fram rundt dette kjennetegnet.

Det amerikanske kaninavlsforbundet, ARBA, godkjente satinkaninen som egen rase, og den spredte seg blant kaninentusiaster i Nord-Amerika og senere til andre verdensdeler. En miniatyrutgave, mini-satin, ble utviklet i ettertid som en mindre versjon med samme pelsegenskap, mens den opprinnelige satinkaninen forble den store varianten.

I dag er satinkaninen etablert i kaninklubber i flere land. Den stilles ut i et bredt spekter av godkjente fargevarianter, og pelsens glans er fortsatt det som skiller den fra kaniner med ellers lignende kroppsbygning.

Satinkaninen har en fyldig, avrundet kroppsform av kommersiell type, med en dyp og godt muskuløs kropp. Hodet er kraftig, og ørene står oppreist og har middels lengde i forhold til kroppen. Helhetsinntrykket er av en solid og jevnt bygget kanin.

Pelsen er det som kjennetegner rasen mest. De enkelte hårene har en fin diameter og et delvis gjennomsiktig ytterlag, slik at lys trenger inn i hårskaftet og reflekteres tilbake. Dette gir pelsen en blank, satinaktig overflate som ikke kan oppnås ved stell av en vanlig kanin. Pelsen er kort og tett, og legger seg raskt tilbake på plass når man stryker mot hårretningen.

Pels og farger

Rasen stilles ut i et bredt spekter av fargevarianter. Vanlige eksempler er rubinøyd hvit, svart, blå, sjokolade, kobber, rød, siamesisk og brokete (et fargemønster med hvitt innslag). Satinglansen finnes i alle disse variantene og forsterker fargedybden, slik at særlig de mørke fargene fremstår dype og reflekterende. Fordi glansen ligger i selve hårstrukturen, er den synlig gjennom hele pelsen og ikke bare på overflaten.

Satinkaninen har et stabilt og lettstelt gemytt. Rasen beskrives gjennomgående som vennlig, snill, rolig og godmodig, og de fleste individer venner seg til håndtering gjennom tålmodig og jevnlig kontakt. Dette jevne temperamentet er en av grunnene til at satinkaninen anbefales som selskapsdyr og ikke bare som utstillingsdyr.

Sammen med familiemedlemmer er en godt sosialisert satinkanin sosial og villig til kontakt. Den kan lære å kjenne igjen dem som fôrer og håndterer den, og tåler ofte å bli løftet opp bedre enn mer skvetne raser. Barn kan fint omgås en satinkanin, forutsatt at de lærer å støtte kaninens kropp og opptre forsiktig.

Overfor fremmede er rasen som regel rolig snarere enn engstelig, selv om enhver kanin trenger tid til å venne seg til nye mennesker. Sammen med andre kaniner kan satinkaniner leve i par eller grupper som passer sammen, forutsatt forsiktig introduksjon og kastrering, som demper reviratferd. Som byttedyr kan de være på vakt overfor hunder og katter, så kontakt med andre husdyr bør alltid skje under tilsyn.

Satinkaninen er en hardfør rase uten spesielle krav til pelsstell utover vanlig kaninhold. Den korte, tette pelsen er lett å vedlikeholde det meste av året, med ekstra behov for oppmerksomhet under de årlige fellingsperiodene.

Pelsstell

• Børst en gang i uken med en myk børste for å fjerne løst hår og holde pelsen ren.
• Øk børstingen til flere ganger i uken under kraftig felling, som vanligvis skjer om våren og høsten.
• Sjekk og klipp klørne hver fjerde til sjette uke.
• Undersøk ører og tenner jevnlig, siden overvokste tenner og skitne ører er vanlige kaninproblemer.
• Unngå å bade kaninen i vann, da det stresser dyret og kan føre til nedkjøling. Rengjør heller skitne partier med en fuktig klut.

Mosjon

• Gi minst tre til fire timer utenfor buret hver dag i et trygt, kaninsikret område.
• Sørg for nok plass til å løpe, hoppe og strekke seg oppreist, siden dette er en stor og aktiv rase.
• Sett fram tunneler, plattformer og tyggesaker som sysselsetter kaninen.
• Følg med under fri utlufting, og hold kabler og giftige planter utenfor rekkevidde.

Miljø

Satinkaninen bør holdes i et rent, tørt og trekkfritt rom med et fast gulvareal stort nok til at en stor kanin kan strekke seg helt ut og stå oppreist på bakbeina. Kaniner tåler varme dårlig, så plasser buret unna direkte sol og varme rom, og sørg for skygge og luftgjennomstrømning om sommeren. Rengjør skitne partier daglig, og gjør en grundig rengjøring en gang i uken for å holde ammoniakknivået fra urin nede.

God kaninernæring handler i bunn og grunn om fiber. Høy bør utgjøre hoveddelen av kosten og være tilgjengelig til enhver tid, fordi de lange fibrene holder tarmen i gang og sliter ned tenner som vokser kontinuerlig. Pellets og grønnsaker er et tillegg til høyet, ikke en erstatning.

Godbiter og tilskudd

Hold godbitene små og gi dem sjelden. Gode alternativer er en skive gulrot, noen urter som persille eller basilikum, eller en liten bit eple uten kjerner. En frisk kanin på et høybasert kosthold med varierte grønnsaker trenger normalt ikke vitamintilskudd. Sørg alltid for rent, ferskt vann i en skål eller flaske, og sjekk det daglig.

Satinkaninen er en robust rase med en typisk levetid på 5 til 8 år, og lenger med godt stell. De fleste helseutfordringene er de samme som rammer kaniner generelt, ikke problemer som er unike for rasen. Tidlig oppmerksomhet er viktig, fordi kaniner skjuler sykdom og kan bli raskt dårligere når symptomene først viser seg.

Forebyggende helsestell

• Gi ubegrenset gresshøy for å støtte tann- og tarmhelsen.
• Hold vaksinasjoner oppdatert der de er tilgjengelige, blant annet mot myksomatose og kaninhemoragisk sykdom (RHD).
• La en kaninkyndig veterinær sjekke tenner, vekt og hold minst en gang i året.
• Hold buret rent og bakpartiet tørt for å forebygge flueangrep.
• Vurder kastrering, som reduserer enkelte kreftformer i forplantningsorganene og gjør det lettere å holde kaniner sammen.

Som en stor rase trenger satinkaninen mer plass enn mindre kaniner. Buret bør la kaninen strekke seg helt ut, ta flere hopp på rad, og stå oppreist på bakbeina uten å nå taket. Boligen kan være innendørs eller utendørs, men i norske vintre med lange kuldeperioder bør et utendørs bur være godt isolert eller flyttes innendørs, siden kaniner tåler fuktig kulde og trekk dårlig. Uansett plassering må boligen være sikker mot rovdyr og vær, med daglig tilgang til et større mosjonsområde.

Sjekkliste for innredning

• Bur eller hytte med fast gulv og en skjermet, lukket soveavdeling.
• Et tykt lag med absorberende strø, som papir eller halm, over hvileområdet.
• En do-kasse for enkel rengjøring og dolæring.
• Konstant tilgang på høy i en høyhekk, samt for- og vannbeholdere.
• Tunneler, plattformer og trygge tyggesaker for stimulering.
• En sikker, rovdyrsikret løpegård med skygge.

Satinkaniner blir kjønnsmodne ved om lag fem til åtte måneders alder, der større raser modnes noe senere enn små raser. Hunnkaniner er indusert ovulerende, det vil si at selve paringen utløser eggløsningen. Paring skjer vanligvis ved å sette hunnkaninen inn i hannkaninens bur, ikke omvendt, fordi det demper reviraggresjon.

Drektigheten varer om lag 28 til 31 dager. Når fødselen nærmer seg, bygger hunnkaninen en rede av strø og hår hun plukker fra sin egen pels. Kull på seks til åtte unger er vanlig, men antallet varierer. Ungene fødes blinde og uten pels, og er i starten helt avhengige av moren.

Hunnkaninen dier vanligvis en til to ganger daglig, noe som er normalt og ikke betyr at hun forsømmer kullet. Ungene åpner øynene etter rundt 10 dager, begynner å smake på fast føde i ukene som følger, og er som regel avvent ved seks til åtte ukers alder. Siden satinpelsen er en recessiv egenskap, gir to satinpelsede foreldre pålitelig satinpelsede unger, mens krysninger følger vanlig recessiv arvegang.