Mini veddur

Mini Lop er en liten tamkanin som kjennetegnes ved hengeørene, som faller ned langs hodet i stedet for å stå oppreist. Voksne dyr er kompakte og muskuløse, og de veier som regel mellom 1,4 og 2,7 kg. Rasen er blant de mest populære selskapskaninene nettopp fordi den er lett å håndtere i størrelse og har et jevnt gemytt.

Mini Lop er vennlig, kjærlig og lekent anlagt. Kaninene knytter seg gjerne til dem som håndterer dem jevnlig, og de fungerer som regel godt i familier med barn, forutsatt at håndteringen er forsiktig og skjer under oppsyn. Det rolige gemyttet er en av grunnene til at rasen ofte blir familiens første kanin.

Rasen har opphav i Tyskland og stammer fra større hengeørede kaniner som ble avlet ned i størrelse. Levetiden ligger på om lag 5 til 10 år, på linje med mange andre små selskapskaniner og lengre enn en del kaninholdere venter seg.

Hvem rasen passer for

Mini Lop passer for husholdninger som kan gi kaninen daglig kontakt og tid utenfor buret. Rasen fungerer godt for familier med barn som er gamle nok til å håndtere et kjæledyr rolig, og like gjerne for enslige eller par som ønsker et sosialt lite dyr. Den krever mindre plass enn en stor kanin, men trenger likevel rom til å hoppe, reise seg og strekke seg ut. De som reiser mye eller ikke kan forplikte seg til et forhold på fem til ti år, bør vurdere dette nøye før de velger denne rasen.

Mini Lop har røtter i Tyskland, der oppdrettere arbeidet for å frembringe en mindre hengeøret kanin fra større hengeørede raser. Hengeørede kaniner er en gammel type, og de karakteristiske ørene som henger ned, er beskrevet i europeisk kaninhold i over hundre år.

De mindre tyske hengeørerasene la grunnlaget for dyret som i dag holdes som Mini Lop. Målrettet avl reduserte kroppsstørrelsen, samtidig som den hengende ørebæringen og det rolige gemyttet som gjorde hengeørede kaniner populære som kjæledyr, ble beholdt.

Fra Tyskland spredte rasen seg til andre land, der lokale oppdrettere og kaninklubber videreutviklet den. Disse organisasjonene fastsatte standarder for størrelse, ørebæring og kroppsform etter hvert som rasen ble etablert.

I dag er Mini Lop en av de mest utbredte selskapskaninene. Den avles både for kjæledyrmarkedet og for utstilling, og populariteten hviler i stor grad på kombinasjonen av liten størrelse og vennlig karakter som de tyske pionerene en gang valgte ut.

Mini Lop har en kort, tettbygd kropp som virker rund og godt fylt ut. Hodet er bredt med fyldige kinn, og ørene henger ned på hver side av ansiktet i stedet for å stå oppreist. Helhetsinntrykket er en liten, robust kanin som føles tyngre enn den ser ut, på grunn av den tette kroppsbygningen.

Pels og farger

Pelsen er tett og myk, med en kort til middels lengde som bare trenger vanlig stell. Mini Lop finnes i et bredt spekter av farger og mønstre. Ensfargede varianter som hvit, svart og oransje er vanlige, i tillegg til agoutifarger som kastanjebrunt og chinchilla. Brokete mønstre, der hvitt er tegnet med flekker i en annen farge, ses også ofte. Øyenfargen følger som regel pelsen, slik at en hvit kanin kan ha blå eller røde øyne, mens fargede kaniner vanligvis har mørke øyne.

Mini Lop har rykte på seg for å være en av de mest medgjørlige selskapskaninene. Den er kjærlig mot folk den kjenner, og søker ofte oppmerksomhet når den har fått tillit til håndtereren. Mange liker å bli strøket over pelsen og sitter gjerne sammen med eieren, men som alle kaniner foretrekker de å bli kost med på bakkenivå fremfor å bli løftet opp.

Overfor fremmede kan en Mini Lop være forsiktig i starten og trenger tid til å falle til ro. Jevn og skånsom håndtering bygger trygghet over tid. Rasen er som regel tolerant overfor barn, men små barn bør ha tilsyn og læres opp til å støtte kaninen riktig, siden røff håndtering kan skremme eller skade den.

Sammen med andre dyr kan en Mini Lop trives ved siden av en kanin den er knyttet til, og mange kaniner har det bedre i par. Møter med katter eller hunder bør skje forsiktig og under tilsyn, fordi kaniner er byttedyr og kan bli stresset av rovdyr. Lekent atferd, som å kaste rundt på leker og løpe rundt i fart, er vanlig hos en avslappet kanin som trives.

Pelsstell

• Børst pelsen omtrent en gang i uken for å fjerne løs pels, og oftere under fellingsperioder.
• Sjekk ørene jevnlig, siden hengeører kan samle voks og smuss lettere enn oppreiste ører.
• Klipp klørne omtrent hver fjerde til sjette uke, eller når de blir lange.
• Undersøk bakparten og buken daglig for å sikre at området holdes rent.

Mosjon

• Gi kaninen minst noen timer med tilsyn utenfor buret hver dag.
• Sørg for et trygt løpeområde eller et kaninsikret rom der den kan hoppe, reise seg og strekke seg.
• Tilby tunneler, pappesker og trygge tyggeleker for å holde kaninen aktiv.
• Unngå å la kaninen være innesperret i et lite bur over lengre perioder.

Miljø

Mini Lop trives best i et rent, trekkfritt rom med jevn, moderat temperatur. Kaniner tåler kulde bedre enn varme, så hold dem unna direkte sol og temperaturer over rundt 26 °C. Her til lands betyr de lange, kalde vintrene at et utebur bør være godt isolert, eller at kaninen flyttes innendørs når frosten setter inn. Puss flekker daglig og gjør en grundig rengjøring hver uke for å unngå lukt og sykdom.

Grunnlaget i et Mini Lop-kosthold er ubegrenset gresshøy, som timothy eller enghøy, og dette bør utgjøre den klart største delen av det kaninen spiser. Høy holder fordøyelsen i gang og sliter ned tennene, som vokser kontinuerlig. En avmålt porsjon rene pellets og en daglig servering ferske bladgrønnsaker utfyller kostholdet. Ferskt vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og gis sjelden. Gode alternativer er en skive gulrot, et stykke eple uten kjerner, eller noen urter som persille eller basilikum. Søt frukt bør begrenses, siden for mye sukker forstyrrer tarmbalansen. En frisk kanin på et høybasert kosthold trenger som regel ingen tilskudd, så vitaminer eller mineraler bør bare gis etter råd fra veterinær.

Mini Lop er generelt en robust kanin med en typisk levetid på 5 til 10 år ved god stell. Som hos alle kaniner avhenger helsen i stor grad av kosthold, husvære og jevnlig tilsyn. Den hengende ørebæringen og den kompakte hodeformen gjør enkelte tilstander noe hyppigere hos denne rasen enn hos andre.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset gresshøy for å støtte tann- og tarmhelsen.
• Sjekk ører, tenner, klør og bakparti minst en gang i uken.
• Hold vaksinasjoner oppdatert der regionale sykdommer som myksomatose og kaninens hemoragiske sykdom forekommer.
• Vurder kastrering eller sterilisering, som kan redusere enkelte helse- og atferdsproblemer.
• Hold bomiljøet rent og ved en behagelig temperatur.

Mini Lop trenger mer plass enn den lille størrelsen skulle tilsi. Buret bør la kaninen ta flere hopp på rad, reise seg helt opp på bakbena og ligge helt utstrakt. Et bur eller en innhegning knyttet til et løpeområde, eller et kaninsikret rom innendørs, fungerer godt. Solid gulv med mykt strø er skånsommere for potene enn netting. Enten kaninen holdes innendørs eller utendørs, må plassen være sikret mot rovdyr og beskyttet mot ekstremvær, noe som er særlig viktig gjennom de lange, kalde vintermånedene her til lands.

Sjekkliste for oppsett

• Romslig bur med et skjermet, lukket soveområde
• Tilknyttet løpeområde eller daglig kaninsikret mosjonsplass
• Høyhekk og tunge, veltesikre mat- og vannskåler
• Et dobrett, siden mange kaniner kan læres opp til å bruke det
• Trygge tyggeleker, tunneler og gjemmesteder for berikelse

Mini Lop blir kjønnsmoden tidlig, ofte i fire til seks måneders alder, selv om ansvarlige oppdrettere som regel venter til hunnen er fullvoksen og godt utviklet. Paringen er kort; hunnen føres til hannen og ikke omvendt, siden hunner kan være revirbevisste. Drektigheten varer omtrent 28 til 31 dager.

Før fødselen bygger hunnen et reir av strø og pels hun drar ut av sin egen pels. Kullene teller vanligvis fra to til seks unger, kalt killinger, som fødes uten pels og med lukkede øyne. Hunnen dier dem, som regel en eller to ganger daglig, og killingene utvikler seg raskt.

Killingene åpner øynene etter rundt ti dager og begynner å forlate reiret og småspise fast føde i løpet av de neste ukene. De avvennes vanligvis ved seks til åtte ukers alder. Avl bør bare skje med friske, fullvoksne dyr og en plan for å skaffe hjem til ungene, gitt hvor mange kaniner som allerede trenger et hjem.