Løvehode

Løvehodekaninen er en liten kanin som er lettest å kjenne igjen på den lange ullen som vokser som en krage rundt hodet, det trekket som har gitt rasen navnet. Vekten ligger som regel mellom 1,3 og 1,7 kg, noe som plasserer den blant de mindre kaninrasene som holdes som kjæledyr. Manen skyldes en genmutasjon som gir ekstra ullvekst rundt ansiktet, og hos enkelte dyr også langs siden av kroppen.

Kroppen er kompakt og rund, hodet kort, og ørene står oppreist og måler vanligvis 5-8 cm. Bortsett fra manen er pelsen over resten av kroppen kort og tett. Løvehodekaniner holdes som selskapsdyr, ikke til bruks- eller produksjonsformål, og rasen er populær blant eiere som ønsker en liten kanin med et rolig og sosialt vesen.

De fleste løvehodekaniner er nysgjerrige og lette å ha med å gjøre. De tåler forsiktig håndtering når de er vant til det, og knytter seg ofte til dem som mater og steller dem. Daglig kontakt og faste rutiner gjør at kaninen slår seg til ro og føler seg trygg i hjemmet.

Hvem den passer for

Løvehodekaninen passer for eiere som kan sette av tid til jevnlig stell og daglig kontakt. Den lille størrelsen gjør den grei å ha i hjem med begrenset plass, men den trenger likevel rom til å bevege seg og mosjonere utenfor buret. Manen må børstes, så rasen passer for dem som er villige til å bruke noen minutter på pelsstell hver uke. Husstander med eldre barn som kan håndtere en kanin rolig, er godt egnet. Helt små barn kan lett slippe eller skremme en så liten kanin, så voksne bør følge med.

Løvehodekaninen er en av de nyere kaninrasene. Historien går tilbake til Belgia på 1990-tallet, der oppdrettere som arbeidet med små ullkaniner og dvergkaniner, la merke til dyr som ble født med et bånd av lang pels rundt hodet. Trekket skyldtes en genmutasjon, ofte kalt manegenet, som gir konsentrert ullvekst rundt ansikt og hals.

Oppdretterne avlet videre på manen og arbeidet for å stabilisere den uten at kaninen ble for stor eller mistet gode proporsjoner. Etter hvert som utseendet ble mer ensartet, vakte rasen interesse også utenfor Belgia. Dyr ble eksportert til Storbritannia, der kaninentusiaster fortsatte avlsarbeidet og finpusset typen mot slutten av 1990-tallet.

Fra Storbritannia nådde rasen etter hvert USA, der den fikk tilhengere både blant kjæledyreiere og utstillingsoppdrettere. Nasjonale kaninorganisasjoner i begge land anerkjente etter hvert løvehodekaninen og utarbeidet skriftlige standarder som beskriver ønsket man, kropp og pels.

Fordi manen styres av et bestemt gen, følger avlsprogrammer nøye med på hvordan trekket arves. Rasens historie handler derfor i stor grad om hvordan oppdrettere har forvaltet dette genet for å oppnå en jevn man samtidig som kaninen holdes sunn og liten.

Det mest kjennetegnende trekket ved løvehodekaninen er manen, et bånd av myk ull på 5-7 cm som omkranser hodet og rammer inn ansiktet. Noen dyr har bare man på hodet, mens andre også har ull langs siden av kroppen. Kroppen er kompakt og godt rundet, med et kort, bredt hode og kort hals. Ørene står oppreist og måler vanligvis 5-8 cm.

Pels og farger

Kroppspelsen er kort og tett og trenger lite stell sammenlignet med manen. Det er manen som krever mest arbeid, siden den lange ullen lett floker seg og fanger opp strø. Unge løvehodekaniner har ofte mer ull, som gjerne tynnes noe når de blir voksne. Rasen finnes i mange farger og mønstre, fra ensfarget hvit og svart til agouti, blå, skilpaddemønstret og brokete tegninger der hvitt kombineres med en annen farge. Øyenfargen følger som regel pelsen, og enkelte hvite dyr har rubinrøde øyne.

Løvehodekaninen har rykte på seg for å være omgjengelig og godlynt. Når de først stoler på menneskene rundt seg, liker mange å være nær eieren og kommer gjerne bort for å bli klappet. De er nysgjerrige og utforsker omgivelsene når de får trygge og sikre områder å bevege seg i. Lek, som å dytte eller kaste lette leker, ses ofte, særlig hos yngre kaniner.

Overfor fremmede og i nye omgivelser kan en løvehodekanin være forsiktig i starten. Plutselige lyder eller raske bevegelser kan skremme dem, og en redd kanin kan stikke av eller trampe med bakbeina. Rolige og tålmodige introduksjoner demper dette. Rasen kan bo sammen med en annen kanin dersom de to er godt sammenvent, og mange eiere holder dem i par som fungerer godt sammen. Rundt hunder og katter er tilsyn nødvendig, siden kaniner er byttedyr og lett blir stresset.

Personligheten varierer fra individ til individ. Noen løvehodekaniner er utadvendte og selvsikre, mens andre forblir tilbakeholdne hele livet. Tidlig og skånsom håndtering, kombinert med en forutsigbar hverdag, gir best sjanse for en rolig og sosial kanin.

Pelsstell

Manen er hovedoppgaven når det gjelder stell, kroppspelsen krever langt mindre arbeid.

• Børst manen to til tre ganger i uken for å hindre floker og matter.
• Øk børstingen til daglig under de kraftige felleperiodene, som inntreffer noen ganger i året.
• Sjekk området rundt halen og bakparten for fastsittende avføring eller ull, og rengjør ved behov.
• Klipp klørne hver 4.-6. uke.
• Unngå å bade kaninen; flekkrengjør heller skitten pels med en fuktig klut, siden fullt bad stresser kaniner.

Mosjon

Kaniner trenger daglig bevegelse for å holde seg friske og unngå kjedsomhet.

• Gi minst 3-4 timer med tilsyn utenfor buret hver dag.
• Sørg for et trygt, kaninsikret område uten strømledninger og giftige planter.
• Tilby tunneler, pappesker og tyggeleker for å stimulere til aktivitet.
• Se etter glade hopp og vridninger i luften, et tegn på en fornøyd og aktiv kanin.

Miljø

Hold buret rent, tørt og unna direkte sol og trekk. Kaniner tåler kulde bedre enn varme og kan få det vanskelig ved temperaturer over ca. 26 °C. Flekkrengjør daglig og gjør en full rengjøring av buret én gang i uken. Kaninen kan holdes innendørs eller i et skjermet, rovdyrsikkert uteanlegg.

Høy er grunnlaget i kaninens kosthold og bør være tilgjengelig hele døgnet. Grashøy som timotei eller enghøy gir fiberen som holder fordøyelsen i gang og sliter ned tennene, som vokser kontinuerlig. Høy bør utgjøre klart mest av det kaninen spiser hver dag. Ferske bladgrønnsaker gir variasjon og væske, og en liten, avmålt porsjon vanlige pellets tilfører ekstra næring. Friskt vann må alltid være tilgjengelig, enten i en skål eller en ren flaske.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og sjeldne. Noen biter gulrot eller en skive eple er greit som en sjelden belønning, men frukt og rotgrønnsaker inneholder mye sukker og bør begrenses. En kanin som får godt høy og variert grønt, trenger som regel ingen tilskudd. Snakk med en veterinær før du gir tilskudd, og unngå ferdige godbitblandinger fulle av frø, korn eller tilsatt sukker.

Med god stell lever en løvehodekanin som regel i 7-10 år. Som alle kaniner har rasen tenner som vokser kontinuerlig og en fordøyelse som er avhengig av jevn fibertilførsel, så kostholdet påvirker helsen direkte over tid. Manen gir én raserelatert bekymring i tillegg: kaniner steller seg selv, og en tykk man kan føre til at kaninen svelger mer ull, noe som øker risikoen for tarmstopp dersom fiberinntaket er lavt.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset grashøy for å støtte tenner og fordøyelse.
• Børst manen jevnlig for å begrense mengden ull kaninen svelger.
• Sjekk bakparten daglig, spesielt i varme perioder, for å forebygge fluemakk.
• Vaksiner der det anbefales mot lokale kaninsykdommer, etter avtale med veterinær.
• Vurder kastrering eller sterilisering, som kan redusere enkelte helse- og atferdsproblemer.
• Sett opp faste veterinærkontroller hos en veterinær med erfaring med kaniner.

En løvehodekanin trenger et bur stort nok til at den kan strekke seg ut, stå på bakbeina og ta flere hopp. Buret er et utgangspunkt, ikke hele leveområdet, så daglig tilgang til et større løpeområde eller et kaninsikret rom er en del av riktig hold. Solid gulv med mykt strø beskytter potene, siden trådgulv kan gi hasesår. Området bør holdes tørt og godt ventilert uten å være trekkfullt.

Sjekkliste for oppsett

• Romslig bur med solid gulv og mykt strø.
• Et gjemmested eller overbygd område der kaninen kan føle seg trygg.
• Høyhekk eller konstant tilgang på høy.
• Vannskål eller -flaske, rengjort og fylt daglig.
• Kaninkasse, siden kaniner kan læres opp til å gjøre fra seg på ett sted.
• Trygge tyggeleker og tunneler for stimulering.
• En rovdyrsikker barriere for eventuell utendørs bolig.

Løvehodekaniner blir kjønnsmodne ved omtrent 4-6 måneders alder, og mindre hunner er ofte klare litt før større dyr. Ansvarlige oppdrettere følger nøye med på manegenet, siden valg av avlspar avgjør hvor mye ull avkommet får. Selve paringen går raskt, og hunnen tas med til hannens bur, ikke omvendt, siden hunner kan være territorielle.

Drektigheten varer i ca. 28-33 dager. Mot slutten av drektigheten bygger hunnen en rede av strø og pels hun plukker fra egen kropp. Et typisk kull består av 2-5 unger, som fødes uten pels, blinde og helt avhengige av moren.

Ungene åpner øynene etter omtrent 10 dager og begynner å nappe i fast føde noen uker senere. Avvenning skjer som regel ved 6-8 ukers alder. Hunnen dier ungene bare én til to ganger om dagen, noe som er normalt for kaniner, så en rolig rede og en uforstyrret mor gir best overlevelse. Ungene bør håndteres minst mulig de første ukene.