Hollandsk veddur

Dvergvær hører til de aller minste kaninrasene med hengeører. Voksne dyr veier som regel mellom 0,9 og 1,8 kg, og ørene henger ned langs hodet i stedet for å stå oppreist. Kroppen er kort og muskuløs, ansiktet flatt, og gemyttet beskrives gjerne som rolig. Nettopp denne kombinasjonen har gjort rasen til et vanlig valg for vanlige husstander og for dem som skaffer kanin for første gang.

Rasen har opphav i Nederland, der oppdrettere krysset fransk vær med mindre kaniner for å få frem et hengeøret dyr i en langt lettere vektklasse. På engelsk kalles rasen Holland Lop. I dag er dvergvær blant de mest utbredte selskapskaninene i verden, både som kjæledyr og på utstilling.

Temperamentet varierer fra individ til individ, men de fleste dvergvær omtales som vennlige, milde og lekne. Sosialisert fra tidlig alder tåler de håndtering godt og kan knytte sterke bånd til den som steller dem daglig.

Hvem rasen passer for

Dvergvær egner seg for dem som ønsker en liten, sosial kanin og som kan sette av tid til daglig kontakt og fri utfoldelse utenfor buret. Størrelsen gjør rasen håndterlig selv i en liten leilighet, men den trenger likevel plass til å bevege seg og forsiktig håndtering. I husstander med svært små barn bør kontakten skje under tilsyn, siden en kanin av denne vekten kan skades av ru håndtering eller et fall.

Dvergvær kan spores tilbake til den nederlandske oppdretteren Adriaan de Cock, som satte seg fore å avle frem en liten kanin med hengeører. Målet var et dyr på størrelse med en selskapskanin som beholdt de karakteristiske hengeørene til den mye større franske væren, men som veide bare en brøkdel så mye.

De Cock krysset fransk vær med nederlandsk dvergkanin, og hentet deretter inn flere avlsdyr for å få den lille kroppsstørrelsen og hengeørene til å følges ad. I de første generasjonene fikk ikke alle ungene hengeører, og det krevde mange runder med målrettet avl før egenskapen satte seg i en kompakt kropp.

Rasen ble godkjent i Nederland i 1964 av landets kaninavlsforbund. Derfra spredte den seg videre til andre land og nådde USA i løpet av 1970-tallet.

Den amerikanske raseorganisasjonen ARBA godkjente dvergvær i 1979. Siden den gang har rasen blitt en av de mest populære selskaps- og utstillingskaninene, satt pris på for sin lille størrelse og sitt jevne gemytt.

Dvergvær har en kort, tettbygd kropp som virker tyngre enn den lave vekten skulle tilsi. Hodet er bredt med et kort, flatt ansikt, og ørene henger ned på hver side tett inntil kinnene. Ved øreroten sitter en tydelig bruskkant, ofte kalt kronen, som holder hengeformen på plass. Bena er korte og kraftige, og helhetsinntrykket er rundt og lavt mot bakken.

Pels og farger

Pelsen er kort og tett, med en myk rollback-struktur som gjør at den reiser seg langsomt igjen når man stryker mot hårretningen. Dvergvær finnes i et bredt spekter av farger og mønstre. Vanlige grupper er ensfargede toner som svart, blå, sjokolade og skilpaddemønstret, samt brokete varianter der hvitt kombineres med en annen farge. Øyenfargen henger som regel sammen med pelsfargen: mørk pels gir mørkere øyne, mens fortynnede eller rubinøyde varianter har lysere øyne.

De fleste dvergvær er rolige og sosiale av seg. Med jevnlig, forsiktig håndtering fra ung alder blir de gjerne trygge på å bli løftet opp og holdt, selv om de, som alle kaniner, helst vil ha støtte under potene. Rasen er nysgjerrig og leken, og mange individer setter pris på leker, tunneler og tid til å utforske utenfor buret.

Overfor familiemedlemmer kan en godt sosialisert dvergvær være kjærlig og søker ofte kontakt på eget initiativ. Overfor fremmede avhenger reaksjonen av det enkelte dyret og av hvordan kaninen blir tilnærmet; brå bevegelser eller høye lyder kan gjøre enhver kanin nervøs. Sammen med andre dyr kan dvergvær fungere godt ved siden av rolige katter eller hunder, forutsatt at introduksjonen skjer gradvis og under tilsyn, og den kan knytte tette bånd til en annen kanin dersom begge er kastrert. Temperamentet kan endre seg rundt kjønnsmodning, når ukastrerte dyr av og til viser reviratferd.

Pelspleie

• Børst en gang i uken for å fjerne løs pels, oftere i fellingsperioder.
• Sjekk de hengende ørene jevnlig for voks, smuss eller lukt.
• Klipp klørne omtrent hver fjerde til sjette uke.
• Ikke bad kaninen i vann; rengjør heller skitten pels flekkvis, siden et fullstendig bad gir stress og kan utløse sjokk.

Mosjon

• Sett av minst tre til fire timer med overvåket tid utenfor buret hver dag.
• Sørg for et kaninsikret område der dyret kan hoppe, strekke seg og reise seg opp.
• Legg til tunneler, pappesker og gnagelekter for å holde dvergværen aktiv.
• Fjern eller dekk til strømledninger, og beskytt gulvlister, siden kaniner gjerne gnager på alt som er tilgjengelig.

Miljø

Hold dvergvær innendørs i de fleste norske klima. Rasen tåler kulde langt bedre enn varme, og risikoen for heteslag øker over rundt 29 °C. Vinterstid holder en godt isolert bolig innendørs temperaturen jevn, mens sommervarme krever ekstra årvåkenhet. Plasser buret unna direkte sol, trekk og støyende områder, og gi kaninen et skjulested å trekke seg tilbake til.

Høy av gress, for eksempel timotei eller enghøy, bør utgjøre hoveddelen av fôret og være tilgjengelig til enhver tid. Høy støtter fordøyelsen og sliper ned tennene, som vokser kontinuerlig. Pellets gis bare i en liten, avmålt mengde, og ferskt bladgrønt legges til daglig. Ferskt vann må alltid være tilgjengelig, enten fra skål eller flaske.

Godbiter og tilskudd

Bruk godbiter sparsomt. Små biter av trygge urter eller en tynn skive frukt er nok som belønning under trening. En dvergvær med et balansert kosthold av høy og grønt trenger som regel ingen tilskudd; spør en veterinær før du legger til noe nytt. Gå gradvis over fra luzerne til høy av gress etter hvert som unge kaniner blir voksne, for å unngå for mye kalsium og overvekt.

Med god stell lever en dvergvær som regel 7 til 12 år. Det korte, flate ansiktet og hengeørene gir rasen noen bestemte helserisikoer. Fordi tennene vokser hele livet, kan et kosthold med for lite høy føre til overvekst og smertefull tannsykdom. De hengende ørene reduserer luftgjennomstrømningen i øregangen, noe som øker faren for voksdannelse og infeksjon.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset høy for å støtte tenner og fordøyelse.
• Book faste kontroller hos en veterinær med kaninerfaring.
• Vurder kastrering, som kan redusere enkelte kreftformer i forplantningsorganene og dempe reviratferd.
• Hold buret rent og tørt for å begrense infeksjonsfaren.
• Følg med på fôrinntak og avføring daglig, siden det gir tidlige varselsignaler.

Hold dvergvær innendørs i et bur eller en innhegning stor nok til flere hopp og til å reise seg helt opp. Et fast gulv skåner potene, siden netting i gulvet kan gi såre haser. Kle bunnen med et mykt, absorberende strølag, og sørg for do, skjulested, høy, vann og leker. Buret er bare en base; kaninen trenger i tillegg daglig tid i et større, sikret område.

Sjekkliste for innredningen

• Bur eller innhegning med fast gulv
• Do med papirbasert strø
• Høyhekk eller stort høylager
• Vannskål eller vannflaske
• Lukket skjulested å trekke seg tilbake til
• Gnagelekter og tunneler
• Kaninsikret luftegård i nærheten

Dvergvær blir som regel kjønnsmoden ved rundt 6 måneders alder, men ansvarlige oppdrettere venter til hunnen er fullvoksen før paring. Selve paringen går fort, og hunnen stimuleres til eggløsning gjennom paringen i stedet for å følge en fast syklus. Drektigheten varer omtrent 28 til 32 dager.

Kullene er små, som regel 2 til 5 unger. Ungene fødes nakne og med lukkede øyne, og er helt avhengige av reiret og morsmelken. Hunnen dier vanligvis bare en eller to ganger om dagen, så en urørt haug med unger er normalt og betyr ikke at de blir forsømt. Øynene åpner seg etter rundt 10 dager, og i løpet av noen uker begynner ungene å smake på fast føde.

Avvenning skjer som regel ved 6 til 8 ukers alder. På grunn av den kompakte kroppen og det store hodet innebærer avl en viss risiko, og enkelte linjer gir opphav til en genkombinasjon, ofte kalt Peanut på engelsk, som ikke er levedyktig. Avl bør derfor planlegges nøye, helst med veiledning fra erfarne oppdrettere eller en veterinær.