Californian

Californian er en stor tamkanin utviklet i USA. Kaninen har hvit pels med mørke avtegninger på nese, ører, føtter og hale, et mønster som minner om det man ser hos enkelte katter og andre kaninraser. Voksne dyr veier vanligvis mellom 3,6 og 4,8 kilo (om lag 8 til 10,5 pund), noe som plasserer rasen i den store kategorien.

Rasen ble opprinnelig avlet fram som en kombinert kjøtt- og pelskanin, og den kompakte kroppen og tette pelsen bærer preg av det formålet. Med tiden ble den også vanlig som utstillingsdyr og kjæledyr på grunn av sitt jevne gemytt. Californian er som regel rolig og tåler håndtering godt. Det gjør rasen grei å ha med for eiere som kan dekke plass- og stellbehovet til en stor kanin.

De egenskapene som oftest brukes til å beskrive rasen, er mild, rolig, jevn i humøret, godlynt og føyelig. En Californian som håndteres jevnlig fra den er ung, faller gjerne inn i en fast rutine og tar imot oppmerksomhet uten mye oppstyr.

Hvem passer rasen for

Californian passer for eiere som kan tilby et stort bur eller en innhegning, og som har tid til daglig kontakt med dyret. Med sitt rolige gemytt egner rasen seg godt for familier med eldre barn som vet hvordan man støtter kroppen til en kanin under løft. Den passer dårligere i hjem uten gulvplassen en stor kanin krever, eller der man ønsker seg en liten fanget kanin.

Californian-kaninen ble utviklet i USA, med start på 1920-tallet. Æren for arbeidet tilskrives George West fra California, som ønsket å skape en kanin med solid kommersiell kroppsbygning og pels som kunne brukes.

West krysset flere raser i avlsarbeidet. Kombinasjonen tok utgangspunkt i himalaya- og chinchillakaniner, og senere ble newzealandsk hvit kanin tilført. Himalaya-innslaget ga rasen dens avtegnede fargemønster, mens tilskuddet fra newzealandkaninen bidro med kroppsmasse som egner seg til kjøttproduksjon.

Det tok omtrent et tiår å stabilisere rasen, og den fikk offisiell godkjenning av American Rabbit Breeders Association i 1939. Fra da av spredte den seg raskt i den kommersielle kaninnæringen i Nord-Amerika.

Californian er fortsatt en av de mest utbredte kommersielle kaninrasene, og den krysses ofte med newzealandsk hvit kanin for å produsere kjøttkaniner. Den vises også fram på utstillinger og holdes som kjæledyr.

Californian har en kommersiell kroppsbygning som er fyldig, fast og godt muskuløs, med dybde over skuldre og bakpart. Hodet er middels stort, og ørene står oppreist. Helhetsinntrykket er av en kompakt, solid kanin bygget for kjøttproduksjon snarere enn for lengde eller fine knokler.

Det mest kjennetegnende trekket er fargemønsteret. Kroppen er hvit, med mørke avtegninger, som regel svarte, på nese, ører, føtter og hale. Avtegningene utvikler seg med alderen og påvirkes av temperatur, slik at de kan bli mørkere i kjøligere omgivelser.

Pels og farger

Pelsen er kort og tett med en fast understruktur. Stryker man mot hårretningen, retter den seg raskt opp igjen, en egenskap kalt flyback-pels. Den godkjente fargen er hvit med mørke avtegninger. Avtegningene er som oftest svarte, selv om enkelte raseforbund tillater andre nyanser. De rosa øynene skyldes genetikken bak den hvite pelsen og er normalt for rasen.

Californian er kjent for et rolig og mildt gemytt. Rasen er som regel føyelig og godlynt, og tåler håndtering godt når den har vokst opp med jevnlig, skånsom kontakt. Sammenlignet med enkelte mer temperamentsfulle raser er den vanligvis avslappet og lite krevende.

Overfor familiemedlemmer er den gjerne vennlig og tar imot oppmerksomhet uten motvilje. Overfor fremmede er den som oftest tilbakeholden snarere enn skremt, og en godt sosialisert Californian tillater ofte forsiktig håndtering fra folk den ikke kjenner. Sammen med andre kaniner avhenger atferden av individene og av om de er kastrert, men rasens jevne gemytt gjør introduksjoner lettere når de skjer gradvis.

Kaniner er byttedyr, så en Californian kan fryse, dunke bakbeina i bakken eller kjempe imot dersom den føler seg utrygg. Rolig håndtering og en forutsigbar rutine demper stress. Rasen er ikke særlig lydsterk, og det meste av kommunikasjonen skjer gjennom kroppsspråk.

Den daglige omsorgen for en Californian dreier seg om et rent bur, ferskt fôr og vann, mosjon og faste sjekker for helseproblemer. Den korte pelsen krever lite stell store deler av året, men trenger mer oppmerksomhet under sesongmessig felling.

Pelsstell

• Børst omtrent én gang i uken for å fjerne løs pels, og øk til flere ganger i uken under felling
• Sjekk klørne annenhver uke og klipp dem når de blir lange
• Se etter utflod, tilgrising eller tegn på infeksjon i ører, øyne og bakpart
• Ikke bad kaninen; flekkrens tilgriset pels i stedet, siden full bading gir alvorlig stress

Mosjon

• Gi flere timer overvåket tid utenfor buret hver dag i et sikkert område
• Sørg for plass til å hoppe, strekke seg og stå oppreist, noe en stor kanin trenger
• Sett opp tunneler, plattformer og trygge gnagesaker for å holde kaninen aktiv

Miljø

Hold kaninen i et stort bur eller en innhegning, plassert unna direkte sol og sterk vind. Kaniner tåler kulde bedre enn varme, så skygge og ventilasjon er viktig i varmt vær. Hold strøet tørt og rengjør buret jevnlig for å unngå lukt og sykdom.

Grunnlaget i kostholdet til en Californian er ubegrenset gresshøy, for eksempel timotei- eller enghøy. Høyet gir fiberen som holder fordøyelsen i gang og bidrar til å slite ned de kontinuerlig voksende tennene. Ved siden av høyet fullfører en avmålt mengde nøytrale pellets og en daglig porsjon bladgrønt kostholdet. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og gis sjelden. Egnede alternativer er en skive gulrot, en liten bit eple uten kjerner, eller ferske urter. Et balansert kosthold med høy, pellets og bladgrønt dekker som regel næringsbehovet til en frisk kanin, så faste tilskudd er ikke nødvendig med mindre en veterinær anbefaler det.

Californian er en gjennomgående robust rase med en typisk levetid på 5 til 10 år. Som hos alle kaniner avhenger helsen sterkt av kosthold, hygiene og rask reaksjon på tidlige varselsignaler. En kanin som slutter å spise eller produsere avføring, er et medisinsk nødstilfelle.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset gresshøy for å støtte tenner og tarmhelse
• Hold buret rent og tørt, med faste hvileområder som beskytter føttene
• Sjekk kaninen daglig i varmt vær for tilgrising og tegn på fluelarveangrep
• Spør en kaninkyndig veterinær om vaksiner som er tilgjengelige i ditt område
• Vei kaninen jevnlig for å oppdage gradvis vekttap tidlig

Som en stor rase trenger Californian solid innhusing. Et bur eller en innhegning bør være stort nok til at kaninen kan ta flere hopp på rad, stå fullt oppreist og strekke seg ut for å hvile. Et tilknyttet eller overvåket mosjonsområde gir den daglige plassen rasen trenger. Innhegningen må være sikret mot rovdyr og beskyttet mot direkte sol, regn og sterk vind.

Sjekkliste for innhusing

• Stort bur eller innhegning med et skjermet, lukket soveområde
• Sikkert mosjonsområde eller trygt gulvareal for flere timers daglig mosjon
• Høyhekk, tung fôrskål og en vannflaske eller -skål
• Fast hvileområde eller matte som beskytter føttene
• Tunneler og trygge gnagesaker for berikelse
• Skygge og ventilasjon i varmt vær

Californian er en produktiv rase og brukes mye i kommersiell kaninproduksjon, ofte krysset med newzealandsk hvit kanin. Hunnkaniner når vanligvis kjønnsmoden alder ved om lag 5 til 6 måneder, mens hannkaniner blir kjønnsmodne litt senere, selv om mange oppdrettere venter til dyrene er fullvoksne. Paring skjer ved at hunnen settes inn i hannens bur, ikke omvendt.

Drektigheten varer om lag 31 dager. Hunnen bygger et reir av høy og egen pels før hun føder. Kullene teller vanligvis 4 til 10 unger, som blir født hårløse og med lukkede øyne. Hunnen dier ungene én til to ganger daglig, så man skal ikke anta at ungene er forsømt bare fordi hun holder seg unna reiret.

Ungene åpner øynene etter om lag 10 dager og begynner å smake på fast føde ved 2 til 3 ukers alder. Avvenning skjer som regel ved 6 til 8 ukers alder. Hunnen trenger et rolig miljø, god ernæring og stadig tilgang på vann under dieperioden for å holde seg i god form.