Belgisk hare

Belgisk hare er en stor tamkanin som ble avlet frem for å ligne en vill hare i kroppsform og holdning. Til tross for navnet er dette en ekte kanin og ingen hare. Rasen har en lang, finbeint kropp, en markert hvelvet rygg og slanke bein, noe som gir et strukket, racerlignende omriss de fleste andre kaninraser mangler.

Voksne dyr veier som regel mellom 2,7 og 4 kilo. Pelsen er kort, tett og blank, i en dyp kastanjebrun eller rødbrun tone, et av rasens mest kjennetegnende trekk. Kroppen har lite overflødig kjøtt, og kaninen sitter gjerne høyt oppe på bakbena med forbena strake, en positur som forsterker det harelignende preget.

Dette er et aktivt og våkent dyr. Det er nysgjerrig og reagerer fort på bevegelse og lyd, og trenger mer plass og stimulans enn mange roligere raser. Eiere beskriver den som temperamentsfull fremfor fredelig, og den trives best hos folk som kan gi den rom til å løpe og daglig kontakt.

Hvem den passer for

Belgisk hare passer for eiere som ønsker en aktiv og kontaktsøkende kanin, og som kan tilby et stort bur pluss daglig mosjon utenfor buret. Rasen egner seg dårligere for husholdninger som vil ha en liten fangkanin eller en som tåler lange perioder innesperret. Energinivået og motviljen mot hardhendt håndtering gjør den til et dårlig valg for helt små barn, men rolige og eldre barn som håndterer den forsiktig, kan fint ha glede av en.

Rasen har røtter i Belgia på 1800-tallet, der oppdrettere krysset tamkaniner over flere generasjoner for å frembringe et dyr som lignet den ville europeiske haren. Målet var utseendet, ikke en egen art, så resultatet forble en tamkanin selektert for lang, hvelvet kropp og rødlig pels.

Kaninene kom til England på 1870-tallet, hvor oppdrettere finpusset typen ytterligere og la vekt på det slanke bygget og den rike fargen man ser i dag. Engelske entusiaster bidro sterkt til å fastsette standarden og til å fremme rasen på utstillinger.

Fra England kom belgisk hare til USA rundt 1888. Interessen vokste raskt på begynnelsen av 1900-tallet, en periode som noen ganger kalles "belgisk hare-boomen", da rasen hadde stor etterspørsel og oppnådde høye priser blant amerikanske oppdrettere. Klubber ble dannet for å støtte rasen, og den var blant de mest fremtredende utstillingskaninene i sin tid.

Etterspørselen falt senere etter hvert som andre raser ble mer populære, og belgisk hare ble mindre vanlig. I dag holdes den hovedsakelig av dedikerte entusiaster og utstillere som bevarer den særegne typen, og den er fortsatt en anerkjent utstillingsrase snarere enn et vanlig kjæledyr i mengder.

Belgisk hare er bygget for en harelignende silhuett. Kroppen er lang og slank, ryggen er godt hvelvet, og midjepartiet er fint fremfor tungt. Beina er lange og slanke, og kaninen står høyt over bakken, med forbena strake og kroppen løftet. Hodet er relativt langt og sitter på en slank hals, og ørene er middels lange og holdes oppreist.

Pels og farger

Den kjennetegnende fargen er en dyp kastanjebrun eller rødbrun som dekker kroppen jevnt. Mange individer har fin svart tikking gjennom pelsen, og den bølgete eller tikkede effekten over ryggen verdsettes hos utstillingsdyr. Underfargen er som regel skifergrå ved roten. Pelsen ligger tett inntil kroppen og legger seg tilbake på plass når man stryker mot hårretningen, en flyback-pels som krever lite stell for å beholde glansen.

Belgisk hare er en av de mest aktive kaninrasene. Den er nysgjerrig og årvåken, legger raskt merke til bevegelse og lyd, og kan skvette lettere enn roligere raser. Med nok plass løper, hopper og utforsker den fremfor å sitte stille lenge.

Sammen med folk den kjenner, kan rasen være vennlig og kontaktsøkende, og mange lærer å kjenne igjen eieren sin og reagere på faste rutiner. Den liker som regel ikke å bli løftet opp og holdt fast, og kan sprelle eller sparke ved hardhendt håndtering, så rolig og trygg håndtering er avgjørende.

Overfor fremmede er kaninen gjerne forsiktig i starten og trenger tid til å slappe av. Sammen med andre kaniner kan den leve i kompatible par eller grupper når introduksjonen skjer gradvis og kastrering er gjennomført der det passer. De raske bevegelsene betyr at møter med hunder eller katter bør skje forsiktig og under tilsyn, siden et plutselig utbrudd kan utløse jaging.

Belgisk hare krever lite pelsstell, men mye plass og mosjon. Energinivået gjør at daglig aktivitet ikke er valgfritt, og et trangt bur passer den dårlig.

Pelsstell

• Børst en gang i uken for å fjerne løs pels og holde glansen.
• Øk børstingen til to eller tre ganger i uken under sesongmessig felling.
• Sjekk klørne hver par uker og klipp dem når de blir lange.
• Undersøk ører, øyne og bakpartiet jevnlig for tegn til problemer.

Mosjon

• Gi minst flere timer daglig utenfor buret i et trygt, kaninsikret område.
• Sørg for rom til å løpe, hoppe og strekke seg, siden denne rasen trenger mer bevegelse enn de fleste.
• Tilby tunneler, plattformer og trygge tyggeleker for å holde den opptatt.
• Følg med under utetid og beskytt mot rovdyr og rømning.

Miljø

Hold kaninen i et stort bur med solid gulv og en trekkfri, skyggefull plass unna sterk varme. Rasen mistrives med innesperring, så buret bør være et utgangspunkt fremfor hele verdenen dens. Sørg for et rolig tilfluktssted der den kan gjemme seg, siden den skvetter lett og trenger et sted å føle seg trygg.

Høy bør utgjøre hoveddelen av kostholdet og være tilgjengelig til enhver tid. Høy støtter fordøyelsen og sliter ned de kontinuerlig voksende tennene. En avmålt porsjon vanlige pellets og en daglig servering av egnede bladgrønnsaker fullfører kostholdet. Ferskt vann må alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter små og sjeldne. Noen skiver gulrot eller eple, eller en liten bit urter, er nok. Unngå kommersielle godbiter med mye sukker eller frø. En kanin som får godt høy, kvalitetspellets og variert grønt, trenger sjelden tilskudd, så gi vitaminer eller mineraler bare etter veterinærens råd.

Belgisk hare er generelt en robust rase med en typisk levetid på 7 til 11 år ved god stell. Det slanke bygget og det aktive vesenet holder den slank, men den deler de vanlige helserisikoene hos kaniner og krever tett oppfølging, siden kaniner skjuler sykdom godt.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset høy for å støtte tenner og tarmfunksjon.
• Sjekk kaninen daglig for appetitt, avføring og normal atferd.
• Undersøk ører, tenner og bakpartiet minst en gang i uken.
• Hold buret rent og tørt for å forebygge sår på hasene og flueangrep.
• Snakk med en kaninkyndig veterinær om vaksinasjon og rutinemessig helsesjekk.

Oppstallingen bør gjenspeile rasens størrelse og energinivå. Et vanlig lite kaninbur er ikke nok. Buret trenger plass til at kaninen kan strekke seg ut, reise seg opp og ta noen hopp, og det bør kobles til en større løpegård eller et kaninsikret område for daglig mosjon. Solid gulv skjermer føttene, og en skjermet, trekkfri plassering beskytter mot varme, kulde og fukt.

Sjekkliste for oppsett

• Et stort bur med solid, godt strødd gulv.
• En separat eller tilkoblet løpegård for daglig løping og hopping.
• Et skjulested eller overbygd område for trygghet.
• Tunge skåler eller en flaske til vann, pluss en høyhekk.
• Et toalettområde og trygge tygge- og berikelsesgjenstander.

Belgisk hare avles som regel når dyrene er kjønnsmodne og i god kondisjon, ofte fra rundt 6 til 8 måneders alder. Avl på den slanke, racerlignende typen krever nøye oppfølging, siden oppdrettere sikter mot å bevare den lange hvelvede kroppen, det fine beinet og den rike fargen uten å svekke helse eller vitalitet.

Paring skjer ved at hunnen settes inn i hannens bur. Etter vellykket paring bærer hunnen kullet i omtrent 28 til 31 dager. En redekasse med rent strø bør settes inn før fødselen, slik at hunnen kan bygge et rede og fore det med pels hun rykker ut selv.

Kullene er middels store. Hunnen dier som regel en eller to ganger daglig, og ungene fødes hårløse og blinde. Ungene åpner øynene etter omtrent 10 dager og begynner å forlate reiret og nappe i fast føde i ukene som følger. Avvenning skjer vanligvis ved 6 til 8 ukers alder, hvorpå ungene kan flyttes til egen oppstalling.