American

Amerikaneren er en stor tamkanin utviklet i USA tidlig på 1900-tallet. Voksne dyr veier vanligvis mellom 4 og 5,5 kg, og hunnene ligger normalt litt over hannene i vekt. Rasen kjennetegnes ved en halvbuet kroppsform, ofte omtalt som mandolinformet, der rygglinjen stiger jevnt fra skuldrene og når sitt høyeste punkt over det runde bakpartiet.

To fargevarianter regnes som standard: en dyp blå og en ren hvit. Den blå amerikaneren er en av få raser med ekte skifferblå pels over hele kroppen, og nettopp denne fargen var kjennetegnet da rasen først ble lansert. Den hvite varianten har rosa øyne og en tett, jevn pels.

I dag holdes amerikaneren først og fremst som en rolig familiekanin og som en bevaringsverdig arverase. Den er stillferdig, tåler håndtering godt, og faller som regel raskt til ro når den kjenner den daglige rutinen. Fordi det er en stor rase, trenger den mer plass og mer fôr enn en dvergkanin eller annen liten rase. Det bør man ta høyde for før man skaffer seg en.

Hvem rasen passer for

Amerikaneren egner seg for eiere som kan tilby et romslig bur og daglig frigang. Det stillferdige, medgjørlige vesenet gjør rasen til et fornuftig valg for større barn som håndterer dyr forsiktig, og for voksne som ønsker en rolig følgesvenn. Rasen passer dårligere i svært små boliger eller for dem som ikke kan sette av tid til daglig stell gjennom et kaninliv som kan vare opp mot 8 år.

Amerikaneren ble utviklet i California i USA i løpet av 1910-årene. Æren tilfaller Lewis Salisbury fra Pasadena, som arbeidet for å feste en dyp blå farge og den karakteristiske halvbuede kroppsformen i en stor kanin egnet for både kjøtt og pels.

Rasen ble vist frem og anerkjent for første gang i 1917. Den ble opprinnelig lansert under navnet German Blue Vienna, en referanse til de europeiske blå rasene i bakgrunnen. Da stemningen mot alt tysk var sterk under første verdenskrig, ble navnet endret til American, noe som den gang gjorde det lettere for rasen å bli akseptert.

Den blå varianten kom først og ga rasen dens tidlige rykte, siden en jevn skifferblå pels var uvanlig på den tiden. En hvit variant kom til senere for å gjøre rasen mer attraktiv for både pels- og kjøttproduksjon. Frem til midten av det tjuende århundret ble amerikaneren holdt på mange gårder for sin tette pels og gode slaktevekt.

Etter hvert som kommersiell kaninavl gikk over til raskere voksende raser, falt antallet amerikanere kraftig. Rasen regnes nå som en arverase og har flere ganger stått på lister over truede husdyrraser, noe som har vakt fornyet interesse blant mindre oppdrettere som arbeider for å holde linjen i live.

Amerikaneren har en lang, dyp kropp innenfor kategorien halvbuede raser. Sett fra siden stiger rygglinjen jevnt fra skuldrene og når sitt høyeste punkt over hoftene, før den runder av mot bakenden, en profil som har gitt rasen kallenavnet mandolinformet. Ørene står oppreist og er godt proporsjonert til hode og kropp. Helhetsinntrykket er av en solid, veloppbygd kanin snarere enn en kompakt en.

Pels og farger

Pelsen er tett og reiser seg langsomt tilbake når man stryker mot hårveksten, en egenskap som gjør pelsen ettertraktet. Den blå varianten har en jevn, middels til mørk skifferblå farge over hele kroppen, og samme tone går igjennom i underullen. Den hvite varianten er ren, klar hvit med rosa øyne. Begge varianter skal ha en ensartet farge uten spredte hår i avvikende farge, gulaktig skjær eller flekker.

Amerikaneren er kjent for et stabilt og godmodig vesen. Den er som regel medgjørlig og tåler å bli løftet opp og holdt bedre enn mange nervøse raser, forutsatt at håndteringen er rolig og godt støttet. Hunnene har rykte på seg for å være oppmerksomme, avbalanserte mødre, noe som styrker rasens avslappede rykte.

Blant familiemedlemmer er amerikaneren vanligvis fredelig og setter pris på forsiktig oppmerksomhet når den har fått tillit til dem rundt seg. Overfor fremmede er den mer avventende enn engstelig, og den varmer opp etter hvert som den blir kjent med nye stemmer og rutiner. Det er en stille kanin som sjelden trommer med bakbena eller kjemper imot uten grunn.

Sammen med andre kaniner kan amerikaneren leve i par eller grupper når introduksjonen skjer gradvis og begge dyrene er kastrert eller sterilisert. Som med alle kaniner bør hunder og katter holdes under oppsyn, siden selv en vennlig kanin kan bli stresset av et rovdyr. Tålmodighet de første ukene lønner seg, for en trygg amerikaner er rolig og forutsigbar.

Amerikaneren er en robust rase med enkelt stell, men størrelsen betyr at den krever mer plass og et større oppsett enn små kaniner.

Pelsstell

• Børst en gang i uken for å fjerne løs pels og holde den tette pelsen i god stand.
• Børst oftere, hver annen til tredje dag, i perioder med sesongfelling.
• Sjekk klørne omtrent hver 4.-6. uke, og klipp dem når de blir lange.
• Undersøk ører og bakparti jevnlig for renslighet, siden en stor kanin kan streve med å nå dit selv.
• Unngå fullt bad, som stresser kaniner; puss heller skitten pels med en fuktig klut.

Mosjon

• Sørg for minst 3-4 timer overvåket frigang utenfor buret hver dag, i et kaninsikret rom.
• Gi plass til å hoppe, strekke seg og løpe, noe en stor rase trenger for å holde seg i form.
• Tilby tunneler, pappesker og trygt tyggeleketøy som mental stimulering.
• Hold lekeområdet fritt for elektriske ledninger og giftige stueplanter.

Miljø

Hold amerikaneren i et romslig, tørt bur uten trekk og direkte sol. Kaniner tåler kulde langt bedre enn varme, så i det norske klimaet er det ofte selve varmen på sommerdager som krever ekstra tiltak, mens buret om vinteren bør stå innendørs eller i et isolert uthus for å holde temperaturen jevn. Gi kaninen et fast gulv eller en hvilebrett, siden netting i bunnen kan gi sår haseledd hos en tung kanin.

Gresshøy bør utgjøre den klart største delen av kosten og være tilgjengelig til enhver tid. Timothei-, hage- eller enghøy holder fordøyelsen i gang og sliter ned tennene, som vokser kontinuerlig. En avmålt mengde pellets av god kvalitet og en daglig porsjon ferske bladgrønnsaker fullfører kosten. Friskt vann må alltid være tilgjengelig, i en tung skål eller en ren flaske.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter små og sjeldne. Noen biter gulrot, eple uten kjerner eller urter som persille og koriander er passende belønninger. Innfør nye grønnsaker gradvis over flere dager for å unngå løs avføring. En kanin som får ubegrenset høy og ferske grønnsaker, trenger som regel ingen ekstra vitamintilskudd.

Amerikaneren er en robust arverase uten store rasespesifikke svakheter. Med god stell lever den vanligvis 5-8 år. De fleste helseproblemene som rammer rasen, er de samme som hos kaniner generelt, og de fleste henger sammen med kosthold, tannslitasje og hygiene.

Forebyggende helsestell

• Gi ubegrenset gresshøy for å beskytte fordøyelse og tenner.
• Sørg for en årlig kontroll, inkludert sjekk av tenner og vekt.
• Vaksiner mot kaninsykdommer som er utbredt i området, dersom veterinæren anbefaler det.
• Kastrer eller steriliser for å forebygge reproduktive kreftformer og redusere hormonell atferd.
• Hold buret rent og tørt for å forebygge hud- og luftveisproblemer.

Fordi amerikaneren er en stor rase, må boligen være rikelig tilmålt. Buret bør la kaninen ligge helt utstrakt, sitte oppreist med ørene fri fra taket og ta flere hopp fra ende til annen. En vanlig tommelfingerregel for en stor kanin er et bur på minst 1,1 kvadratmeter koblet til et mosjonsområde på rundt 2,2-3 kvadratmeter. Fast gulv, eventuelt med en hvilebrett hvis bunnen er av netting, beskytter potene mot sår haseledd. I norske vintre bør buret plasseres innendørs, i et isolert uthus eller i en godt beskyttet del av hagen, slik at kaninen ikke utsettes for fuktig kulde og trekk.

Sjekkliste for innredning

• Et romslig bur med et fast hvileområde.
• En tung vannskål eller en drikkeflaske, sjekket daglig.
• En høyhekk eller høyhaug som alltid holdes påfylt.
• En do i ett hjørne med kaninvennlig strø.
• En gjemmeboks eller et overbygd hjørne for trygghet.
• Tyggeleker og en gravekasse for stimulering.

Som en arverase som delvis holdes for bevaringens skyld, avles amerikaneren for å opprettholde kroppsformen og de to standardfargene. Hanner og hunner av store raser blir kjønnsmodne noe senere enn små kaniner, så oppdrettere venter som regel til dyrene er fullvoksne, ofte rundt 6-8 måneder, før første paring. Hunnen føres til hannens bur i stedet for omvendt, siden hunner kan være territorielle.

Drektigheten varer i omtrent 31 dager. En redekasse med rent halm bør settes inn noen dager før forventet fødsel, og hunnen fôrer den med pels hun plukker fra egen kropp. Amerikanerhunner regnes som gode, rolige mødre, noe som passer godt med rasens milde rykte. Ungene fødes blinde og uten pels og åpner øynene etter omtrent 10 dager.

Unge kaniner begynner å nappe i høy og pellets etter omtrent 3 uker og avvennes vanligvis etter 6-8 uker. Forsiktig håndtering av ungene fra tidlig alder bidrar til at de vokser opp til de medgjørlige voksne rasen er kjent for. Oppdrettere som arbeider med denne sjeldne rasen, samarbeider ofte for å holde blodslinjene varierte og bevare rasen videre.