Jakobiner

Jacobinerduen er en av de eldste og mest særegne rasene innen prydduehold. Det mest kjennetegnende trekket er en hette av fjær som vokser oppover og fremover rundt hals og hode, dannet av en omvendt fjærvekst. Hos en godt utviklet fugl omslutter hetten hodet nesten helt, slik at bare nebbet og deler av ansiktet er synlig. Rasen holdes for utstilling og pryd, ikke for kappflyging eller nytteformål.

Kroppsbygningen er slank og oppreist, av middels størrelse. Vekten ligger vanligvis mellom 280 og 340 gram. I tillegg til hetten danner de lange fjærene på halsen tre navngitte deler: manken bak, kjeden langs sidene og rosetten foran på brystet. Dommere vurderer lengden, tettheten og symmetrien i denne fjærpryden like grundig som kroppsformen for øvrig.

Jacobinerduen har et rolig og fattet gemytt. Den er lett å håndtere og tåler den tette oppfølgingen utstillingsfugler krever. Fordi hetten begrenser synet fremover, er rasen avhengig av oppmerksomt stell og passer ikke til fri flyging eller åpne dueslag.

Hvem passer rasen for

Jacobinerduen passer for dueholdere som ønsker en prydfugl til utstilling og er villige til å tilby skjermet, rovdyrsikkert husvære. Det begrensede synet og fjærdrakten som krever mye stell, gjør den til et dårlig valg for nybegynnere eller for dem som ønsker duer som kan fly fritt. Den belønner tålmodige eiere som liker detaljert fjærstell og en rolig, håndterbar fugl.

Jacobinerduen stammer fra hettekledde duer som kom til Europa via handel i Middelhavsområdet og Asia. Tidlige hettefugler ble beskrevet på det europeiske kontinentet allerede på 1500-tallet, og datidens forfattere omtalte duer med en oppbrettet fjærkrage rundt hodet. Frankrike regnes vanligvis som opprinnelseslandet til den moderne rasen, og navnet knyttes gjerne til hettens likhet med en munkekutte.

I løpet av de påfølgende århundrene videreutviklet oppdrettere i Frankrike, Lavlandene og Storbritannia hetten fra en beskjeden krave til den fullstendig omsluttende formen vi kjenner i dag. Utvalget la vekt på å forlenge manken, kjeden og rosetten, og på å lukke hetten tett rundt hodet. Denne lange prosessen forvandlet fuglen fra en alminnelig hettedue til en spesialisert utstillingsform.

På 1800-tallet var jacobinerduen en etablert utstillingsrase i Europa og ble holdt av dueeiere som konkurrerte på fjærkvalitet. Charles Darwin nevnte jacobinerduen blant de sterkt modifiserte tamduerasene da han drøftet variasjon under domestisering, noe som plasserer rasen godt innenfor den anerkjente prydduebestanden fra den tiden.

Jacobinerduen er fremdeles en utstillingsrase i dag, videreført av spesialklubber og vist frem i standardfargene. Den avles for utseendets skyld og har ingen tilknytning lenger til arbeids- eller matproduksjonsformål.

Helhetsinntrykket av en jacobinerdue er en høy, slank due der hode- og halsfjærene dominerer. Selve kroppen er relativt liten og bæres oppreist på middels lange bein. Det mest slående elementet er hetten, som stiger opp fra halsen og bøyer seg fremover for å ramme inn og delvis skjule hodet. Jo lengre fjærene er, og jo mer fullstendig de lukker seg foran, desto høyere vurderes fuglen i konkurranse.

Halsfjærene deles inn i tre deler. Manken løper nedover baksiden av halsen, kjeden strekker seg langs hver side, og rosetten sitter foran på brystet der sidefjærene møtes. Et tydelig skille mellom hette og kjede, kalt spredningen, er et fast bedømmelsespunkt.

Fjærdrakt og farger

Jacobinerduen vises i ensfargede varianter som svart, rød, gul, blå og sølv, i tillegg til hvit. Fargede fugler har hvitt hode og hvite håndsvingfjær, mens kroppsfargen skal være ren og jevn. Det hvite hodet fremhever den fargede hetten og er et anerkjent tegningsmønster i mange standarder. Fjærdrakten skal være fast og blank, og de lange prydfjærene skal være uskadde, siden ødelagte eller tilsølte hettefjær trekker sterkt ned på en utstillingsfugl.

Jacobinerduen har et mildt og verdig temperament. Den er en av de roligste rasene innen prydduehold og viser sjelden den nervøse rastløsheten man ser hos mer aktive typer. Denne rolige naturen skyldes dels utvalget for utstillingsburet, der fuglene må stå stille under bedømming, og dels hetten, som begrenser hva fuglen kan se.

Overfor mennesker er jacobinerduen tillitsfull og tåler jevnlig håndtering godt, noe som er nødvendig for det fjærstellet rasen krever. Overfor andre duer er den stort sett fredelig og konkurrerer ikke aggressivt om plass eller mat, så den fungerer godt i et rolig voliere sammen med lignende fugler. Fordi synet fremover er blokkert, kan den skvette av plutselige bevegelser den ikke ser komme, så eieren bør nærme seg rolig.

Rasen er ikke bygget for atletisk flyging og holder seg helst nær vagler og fôringssteder. Par danner stabile bånd, og fuglene er pålitelige, udramatiske innbyggere i et dueslag.

Det daglige stellet av en jacobinerdue dreier seg om å beskytte fjærdrakten og håndtere det begrensede synet. De lange hettefjærene samler lett skitt og ekskrementer, så rent, tørt husvære og hyppig inspeksjon er en fast del av stellet.

Fjærstell

• Sjekk hette, manke, kjede og rosett jevnlig for tilsøling og skade
• Tilby et grunt bad to eller tre ganger i uken slik at fuglen kan holde fjærdrakten ren
• Klipp eller del fjærene rundt øynene hvis synet er helt blokkert, slik enkelte oppdrettere gjør med avlsfugler
• Hold reirplasser og vagler rene for å unngå fjærflekker

Mosjon

• Sørg for et skjermet voliere eller dueslag med lave, lett tilgjengelige vagler
• La ikke rasen fly fritt, siden det begrensede synet utsetter den for rovdyr og farer
• Gi rom for korte flyturer og gange inne i anlegget

Miljø

Jacobinerduen må holdes i et tørt, trekkfritt og rovdyrsikkert dueslag eller voliere. Den er følsom for fuktige og skitne forhold fordi tilsølte hettefjær kan filtre seg og gi ubehag. Stabile, skjermede omgivelser med faste steder for fôr og vann hjelper fuglen å orientere seg til tross for det begrensede synet.

Jacobinerduen trives på en balansert korn- og frøblanding beregnet på duer. En typisk rasjon kombinerer flere kornsorter og belgvekster som mais, hvete, sorghum, erter og mindre mengder oljefrø. Uløselig grus og en mineral- eller pickstonekilde må være tilgjengelig til enhver tid for å støtte fordøyelsen og skalldannelsen hos avlshøner. Rent, friskt vann bør tilbys daglig i et drikkekar fuglen kan nå uten å måtte føre hettefjærene ned i det.

Godbiter og tilskudd

Små mengder trygge grønnsaker og et og annet frøgodbit kan supplere hovedblandingen. Et vitamin- og mineraltilskudd er nyttig under avlssesong og fjærfelling. Grus er nødvendig hele året. Hold godbitene til et minimum slik at de ikke fortrenger den balanserte kornrasjonen eller fører til vektøkning som belaster fuglens slanke kroppsbygning.

Jacobinerduen er en relativt hardfør due når den holdes godt, med en typisk levetid på 8 til 12 år. De viktigste raserelaterte utfordringene knytter seg til hetten. Fjær rundt øynene kan gi irritasjon, tåreflekker eller øyeinfeksjon, og den lange fjærdrakten skitner lett til og kan filtre seg hvis hygienen svikter. Utover dette er jacobinerduen utsatt for de samme sykdommene som andre tamduer.

Forebyggende stell

• Hold dueslaget rent, tørt og godt ventilert
• Sjekk øyne og hettefjær jevnlig og rengjør ved tilsøling
• Gi grus, rent vann og et balansert kosthold hele året
• Sett nye eller returnerte fugler i karantene før sammenblanding
• Følg en fast rutine for parasittkontroll og ormekur etter veterinærs råd

Å trene en jacobinerdue handler om tilvenning, ikke prestasjon. Rasen flys ikke i kappflyging eller til akrobatikk, og det begrensede synet utelukker fri flyging. Det den trenger, er å akseptere håndtering, fjærstell og utstillingsburet med ro. En fugl som er vant til jevnlig, skånsom kontakt fra ung alder, står rolig under bedømming og tåler det fjærstellet drakten krever.

Grunnleggende trinn

1. Håndter squabsene forsiktig og ofte etter at de har fått fjær, slik at de blir vant til kontakt
2. Innfør utstillingsburet hjemme slik at fuglen lærer å stå rolig på et lite område
3. Øv på å løfte, inspisere og ordne hette, manke og rosett uten å stresse fuglen
4. Hold fôr og vann på faste steder slik at fuglen lærer seg oppsettet til tross for begrenset syn
5. Beløn rolig atferd med skånsom håndtering og en fast rutine

Jacobinerduen er en rase for lukket husvære. Fordi den ikke kan fly trygt fritt og lett skitner til fjærdrakten, trives den best i et rent, skjermet dueslag eller overbygd voliere. Rommet bør være tørt og trekkfritt, med god ventilasjon som ikke skaper direkte trekk på fuglene. Lave vagler og lett tilgang til gulvet passer en due som orienterer seg delvis etter vane snarere enn syn.

Sjekkliste for oppsett

• Sikre anlegget fullstendig mot katter, rotter og rovfugler
• Sørg for lave vagler og ramper fremfor høye hyller
• Hold fôr, vann og grus på samme sted hver dag
• Bruk rent, tørt strø og rengjør ofte for å beskytte hettefjærene
• Tilby et grunt bad og fjern det når fuglene har badet
• Sett opp skjermede reirkasser unna trekk for avlspar

Jacobinerduer får som regel ruge ut og fostre opp sine egne unger. En høne legger vanligvis to egg per kull, og begge foreldrene deler på rugingen, som varer omtrent 17 til 19 dager. Etter klekking fôrer foreldrene squabsene med krømelk de første dagene før de gradvis går over til korn. Fordi voksne jacobinerduer har tung hettefjærdrakt som kan hindre fôring av ungene, bruker enkelte oppdrettere enklere fosterduer, som brevduer, for å sikre pålitelig oppfostring av jacobinersquabs.

Rugetrinn

1. La paret legge og ruge på kullet, vanligvis to egg
2. La begge foreldrene dele rugingen, eller sett eggene under fosterduer ved behov
3. Hold reirkassene rene, tørre og uforstyrret under rugingen
4. Regn med klekking etter ca. 17-19 dager
5. Sørg for at foreldre eller fosterfugler gir krømelk de første dagene
6. Følg med på at squabsene får fjær, og sjekk at hettefjærene utvikler seg jevnt