Red Wattle

Red Wattle er en stor arvesvinerase fra USA. Navnet kommer fra de to kjøttfulle hudlappene, kalt kjøttlapper, som henger på hver side av halsen. Disse lappene har ingen kjent funksjon og brukes i hovedsak til å kjenne igjen rasen. De fleste dyrene er røde, fra en lys rødlig tone til nesten svart, noen ganger med mørkere flekker.

Rasen er kjent for et rolig, godmodig og fredelig sinnelag. Purkene er oppmerksomme mødre, og grisene rooter og beiter gjerne selv, noe som har gjort rasen attraktiv for mindre beitebruk selv om det totale antallet dyr forblir lavt. Det er en av de sjeldnere svineraser som holdes i Nord-Amerika.

Red Wattle tåler ulike klima godt og vokser raskt til en betydelig voksenvekt. Kjøttet beskrives ofte som godt marmorert, noe som er en av grunnene til at interessen for rasen har holdt seg blant produsenter av arvesvinekjøtt.

Hvem den passer for

Red Wattle egner seg for dyreholdere med plass til en stor gris og interesse for beitedrift eller arvesvinehold. Det rolige gemyttet gjør rasen håndterlig for dem med litt erfaring fra husdyrhold, men den voksne størrelsen gjør at den ikke er en gris for en liten hage. Rasen tiltrekker seg også dem som er opptatt av å bevare sjeldne raser, siden bestanden fortsatt er begrenset.

Red Wattle er en amerikansk rase, og de tidligste opprinnelsene er ikke fullt dokumentert. Beretninger kobler rasen til røde griser med kjøttlapper som ble holdt i det sørlige USA, og noen tradisjoner peker på griser som kom inn gjennom tidlig handel og senere ble avlet fram i både ville og tamme besetninger gjennom mange år. Selve kjøttlapptrekket finnes hos flere ubeslektede svinepopulasjoner rundt om i verden, så trekket alene sier ikke noe sikkert om opprinnelsen.

Den moderne rasehistorien starter på 1970-tallet, da rødlige griser med kjøttlapper ble oppdaget i Øst-Texas. En mann ved navn H. C. Wengler får æren for å ha funnet disse grisene i denne perioden og avlet dem fram til en gjenkjennelig linje. En annen besetning med lignende griser ble senere funnet av en annen oppdretter i Texas, og de to blodslinjene ble grunnlaget for rasen slik vi kjenner den i dag.

I tiårene som fulgte forble rasen sjelden. Et lite antall dedikerte dyreholdere holdt besetninger i live, og Red Wattle fikk oppmerksomhet fra grupper som arbeider med å bevare sjeldne husdyrraser i Nord-Amerika. Registreringsarbeid har bidratt til å holde oversikt over de gjenværende blodslinjene.

Red Wattle regnes fortsatt som en sjelden rase. Interesse fra gårder som holder griser på beite, og fra markedet for arvesvinekjøtt, har bidratt til at rasen har overlevd, men bestanden er fortsatt lav sammenlignet med vanlige kommersielle griseraser.

Red Wattle er en stor, langstrakt gris med tydelig rød farge. Fargenyansen varierer mye, fra en lys rødlig tone til en dyp rød som kan se nesten svart ut, og enkelte dyr har mørkere flekker eller partier. Det mest kjennetegnende trekket er kjøttlappen: en kjøttfull hudflik som henger på hver side av halsen. Hodet er relativt slankt med ører som står oppreist eller henger litt, og kroppen er godt muskuløs med dyp brystkasse og god lengde.

Pels og farger

Pelsen er kort og grov, som hos de fleste griseraser. Rødt er hovedregelen, men fargetonen er ikke ensartet innenfor rasen, og mørkere individer er vanlige. Kjøttlappene har som regel samme farge som huden og pelsen rundt. Noen dyr har svarte flekker eller partier i tillegg til den røde grunnfargen.

Red Wattle har rykte på seg for å være rolig og jevnt temperert. Dyreholdere beskriver rasen som godmodig og fredelig, noe som gjør de store dyrene lettere å håndtere på beite og i det daglige stellet. Grisene rooter og beiter aktivt og bruker mye av tiden sin på dette når de har tilgang til åpen mark.

Overfor kjente dyrepassere er rasen som regel rolig og tilnærmelig. Som med enhver stor gris fortjener et voksent dyr respekt, og særlig råner bør håndteres varsomt. Overfor fremmede er grisene vanligvis avventende snarere enn aggressive, og de finner seg til rette når faste rutiner er på plass.

Sammen med andre griser fungerer rasen greit i flokk, og purkene fremheves som oppmerksomme og beskyttende mødre. En purke med nytt kull vil forsvare smågrisene sine, så dyreholdere gir henne ro og avstand under grisingen. Rasens arbeidsomme og villige natur er en av grunnene til at den har holdt seg populær blant gårdene som holder den.

Stell handler først og fremst om plass, ly og beskyttelse mot varme. Som en stor, rootende rase trives Red Wattle best med tilgang til beite eller et romslig utendørsområde hvor den kan rote og beite.

Pelsstell

• Sjekk huden og kjøttlappene jevnlig for kutt, parasitter eller irritasjon.
• Sørg for et sølebad eller gjørmeområde, som grisen bruker til å kjøle seg ned og beskytte huden.
• Klipp klauvene ved behov dersom underlaget ikke sliter dem ned naturlig.
• Følg med på lysere dyr for solbrenthet i sterk sol.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for roting og bevegelse.
• Roter mellom flere fold der det er mulig, slik at bakken ikke blir til bar gjørme.
• Bruk solide gjerder, siden en stor gris lett kan presse seg gjennom svake sperringer.

Miljø

Rasen tåler ulike klima, men trenger skygge og sølebad i varmt vær og et tørt, trekkfritt tilholdsrom i kaldt eller vått vær. Et enkelt skur med tre vegger og rent strø fungerer for de fleste. Friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, særlig i varme perioder.

Red Wattle klarer seg godt på et balansert kommersielt grisefôr kombinert med det den finner selv på beite. Fôret bør gi nok protein og energi til rasens store kroppsbygning uten at det overfôres til overflødig fett. Griser som rooter, henter en del av inntaket fra gress, røtter og annet plantemateriale, noe som reduserer, men ikke erstatter, det tilberedte fôret. Rent vann må alltid være tilgjengelig, siden griser drikker mye, særlig i varmt vær.

Godbiter og tilskudd

Overskudd av grønnsaker og frukt fra hagen kan gis i moderate mengder som godbiter. Et balansert kommersielt fôr dekker vanligvis behovet for vitaminer og mineraler, men griser på beite kan ha nytte av tilgang til et mineraltilskudd. Gjør eventuelle fôrendringer gradvis for å unngå mageproblemer, og juster mengden ut fra hold snarere enn faste tall alene.

Red Wattle regnes som en hardfør rase og er ikke forbundet med en liste over arvelige lidelser slik enkelte sterkt selekterte svinelinjer er. Med godt stell kan en Red Wattle leve i omtrent 6 til 12 år, selv om mange produksjonsdyr holdes i et kortere aktivt liv. De fleste helseproblemene skyldes miljø og daglig stell snarere enn selve rasen.

Forebyggende stell

• Hold vaksinasjon og avmarking på en plan satt opp med veterinær.
• Sørg for skygge, ly og rent vann hele året.
• Sjekk hud, kjøttlapper, klauver og hold jevnlig.
• Roter beite og hold sølebad og luftegårder rimelig rene.
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i besetningen.

Red Wattle blir kjønnsmoden i løpet av det første leveåret, og gjelter pares ofte fra rundt åtte måneders alder, mens råner kan brukes i avl ved en tilsvarende alder. Som hos griser generelt varer drektigheten omtrent tre måneder, tre uker og tre dager, altså rundt 114 dager. Kullstørrelsen varierer, og purker av Red Wattle føder ofte kull på rundt ti smågriser, men både større og mindre kull forekommer.

Purkene er kjent som oppmerksomme mødre som beskytter og dier avkommet godt, noe som bidrar til god overlevelse blant smågrisene når grisingen skjer under rene og skjermede forhold. En purke i grising trenger et stille, trekkfritt rom med tørt strø og plass nok til at smågrisene kan die og hvile trygt. Smågrisene avvennes vanligvis ved seks til åtte ukers alder, og går deretter over på vekstfôr og beite. Fordi rasen fortsatt er sjelden, samarbeider mange dyreholdere med raseregistre for å dokumentere blodslinjer og unngå nær innavl.