Mangalitsa

Mangalitsa er en gammel ungarsk grisrase som kjennes igjen på avstand, takket være den tette, krøllete ullpelsen. Om vinteren kan pelsen minne nesten om en sau, og det skiller rasen fra de aller fleste andre grisetyper i dag. Pelsen tynnes ut i de varme månedene og vokser tilbake når temperaturen synker.

Dette er en istertype, ikke en mager baconris. Grisen legger på seg et tykt fettlag og gir flesk med kraftig marmorering i muskulaturen, noe som gjør kjøttet og fettet ettertraktet til lufttørkede produkter som lardo og saltet spekepølse. Veksten er langsom sammenlignet med kommersielle raser, og dyrene bruker lengre tid på å nå slaktevekt.

Mangalitsagrisen er middels stor og kjent for et rolig og fredelig gemytt. Den trives godt ute på beite og i skogsmark, hvor den roter og søker føde. Hardførheten og det stille sinnet er grunnen til at rasen er et vanlig valg for småbrukere og produsenter som satser på tradisjonell eller ekstensiv drift.

Hvem passer rasen for

Rasen passer dyreholdere som kan tilby uteareal, akseptere langsom vekst, og ønsker en hardfør gris for beite eller skogsdrift. Den passer dårligere til intensiv innendørs drift eller noen som vil ha rask tilvekst og magert kjøtt. Rolig håndtering og et inngjerdet beiteområde gir de beste resultatene.

Mangalitsa har røtter i Karpaterbekkenet i Ungarn, fra første halvdel av 1800-tallet. Oppdrettere krysset lokale ungarske griser med annet regionalt avlsmateriale for å feste en hardfør type som ga store mengder fett, datidens mest verdsatte produkt fra svin.

Mot slutten av 1800-tallet og inn i det tidlige 1900-tallet var rasen utbredt i Ungarn og i nærliggende deler av Sentral- og Sørøst-Europa. På den tiden var ister en viktig matfettkilde og et mål på en gris' verdi, så en rase med sterk fettlegging hadde klar økonomisk betydning.

Rasens lykke snudde midt på 1900-tallet. Da planteoljer og magert kjøtt overtok for ister på kjøkkenbordet, falt etterspørselen kraftig. Kommersielle, magrere raser tok over på de fleste gårder, og bestanden sank til et nivå der rasen ble regnet som sterkt truet.

Fra slutten av 1900-tallet og fremover bygde målrettet bevaringsarbeid og fornyet interesse for håndverksmessig spekemat opp igjen bestanden fra svært lave tall. I dag drives mangalitsa igjen i Ungarn og eksporteres til andre land, holdt både for bevaring av kulturarven og for produksjon av spekemat i det øvre prissjiktet.

Kjennetegnet er den lange, krøllete pelsen som dekker hele kroppen. Om vinteren blir den tett og ullete, om sommeren felles den til et kortere, grovere lag. Kroppen er rund og godt bemuskulert, med dyp bringe, moderat lang bygning og forholdsvis korte bein. Ørene er middels store og henger litt fremover, og snuten er middels lang.

Pels og farger

Tre fargetyper er godkjent. Den blonde typen er vanligst og varierer fra blekt krembeige til gulaktig. Den røde typen har en rødbrun ull. Svalebuktypen er mørk over rygg og sider med lys buk og nedre bein. I alle typene er huden pigmentert, og den krøllete ullen er rasens faste kjennetegn.

Mangalitsagrisen er jevnt temperert og lettere å håndtere enn mange andre griseraser. Den tåler håndtering, trives i flokk, og viser sjelden aggresjon når den får nok plass og fôr. Purkene er som regel gode, oppmerksomme mødre.

Rasen har fortsatt en sterk naturlig trang til å søke føde og rote, så en fold blir raskt snudd opp ned med mindre den roteres. Grisene er sosiale dyr og trives best med minst en artsfelle, ikke alene. Overfor mennesker er de vanligvis fredelige, men størrelsen betyr at selv et rolig dyr bør håndteres med forsiktighet, særlig råner og purker med kull.

Pelsstell

• Sjekk pelsen for filt og fastgrodd rusk, oftere i den lange vinterullen
• Børst under den sesongmessige fellingen for å hjelpe den gamle pelsen løs
• Se etter parasitter og mindre sår i huden ved håndtering
• Sjekk og trim klauvene med jevne mellomrom for å hindre overvekst

Mosjon

• Sørg for en fold eller et beite stort nok til daglig fødesøk
• Roter arealet for å redusere jordskader og la rotede flekker hente seg inn
• Gi tilgang til skog eller ulendt mark der det er mulig
• Hold grisene i flokk, siden aktivitet og trivsel bedres i selskap

Miljø

Rasen er kuldetolerant takket være ull og fettlag, og et tørt hus uten trekk med tykt strø er nok om vinteren. Varmen er den større risikoen: den samme isolasjonen som beskytter mot kulde, gjør varmt vær tyngre å bære. Skygge, en sølepytt eller vann å kjøle seg i, og friskt vann til enhver tid er nødvendig om sommeren. Gjerdet må være solid og lavt, siden grisene roter og presser mot svake punkter.

Rasen trives på et kosthold som kombinerer et balansert grisefôr med beiting og roting. Som istertype legger den lett på seg fett, så målet er jevn hold fremfor maksimalt inntak. Beite, rotgrønnsaker og egnede grønnsaker kan supplere det ferdige fôret, mens rent vann alltid må være tilgjengelig. Langsom vekst er normalt og bør ikke presses frem med for mye kraftfôr.

Godbiter og tilskudd

Beite, eikenøtter og sesongens grønnsaker er gode tilskudd og passer rasens søk-etter-føde-instinkt. En vitamin- og mineralbalanse tilpasset griser bør gis der kostholdet ikke er komplett. Begrens energitette godbiter, siden mangalitsaen lett legger på seg fett, og for mye hold påvirker helse og avl.

Mangalitsaen er som regel hardfør og tåler mye av påkjenningene ved liv utendørs. Med godt stell lever den omtrent 12 til 15 år, lengre enn mange kommersielle griser, som sjelden holdes til høy alder. De største helseutfordringene skyldes mindre arvelig sykdom og mer hvordan dyret holdes, særlig tendensen til å legge på seg fett og følsomheten for varme.

Forebyggende stell

• Hold holdet moderat med kontrollert fôring
• Følg et parasittprogram tilpasset utegriser
• Hold vaksinasjoner ved like etter veterinærens råd for regionen
• Sjekk føtter, hud og pels ved hver håndtering
• Sørg for skygge, sølepytt og vann gjennom sommeren

Mangalitsagrisen blir kjønnsmoden senere enn kommersielle raser og settes vanligvis i avl først når den er godt utvokst, ikke ved tidligst mulige alder. Drektigheten følger den vanlige lengden for gris, omtrent 114 til 115 dager. Kullene er mindre enn hos intensive raser, noe som passer rasens langsommere, tradisjonelle karakter.

Purkene er kjent som gode, omsorgsfulle mødre og klarer som regel grising og tidlig oppfostring med lite hjelp, forutsatt et rent og skjermet grisingssted. Smågrisene fødes med et svakt stripete mønster som blekner etter hvert som de vokser. Ungdyrene går på purka frem til avvenning, flyttes deretter over på beite og fôr, og bruker lang tid på å nå slaktevekt.