Engelsk fullblod

Fullblod, også kalt engelsk fullblod, er en varmblodig hesterase utviklet i England på 1600- og 1700-tallet, først og fremst for veddeløp under sal. Rasen er bygget for fart og utholdenhet, med dypt bryst, lange bein og en slank, muskuløs kropp. Voksne dyr måler vanligvis mellom 15,2 og 17 hender (omtrent 157 til 173 cm) og veier rundt 450 til 550 kilo.

Rasen er mest kjent fra galoppbanen, men fullblodshester konkurrerer også i feltritt, sprangridning, dressur og polo, og mange får en ny karriere som brukshest eller sporthest etter endt løpskarriere. Atletikken følges av et reaktivt og energisk gemytt. Hestene legger raskt merke til omgivelsene og reagerer fort, noe som passer godt i konkurranse men krever en rolig og erfaren hånd på tøylene.

En fullblodshest passer for eiere som kan tilby fast arbeid, en forutsigbar rutine og daglig utegang. Den er sjelden en god førstehest for nybegynnere. Folk med rideerfaring, tid til daglig trening og tålmodighet for et følsomt dyr, trives som regel godt med rasen.

Hvem passer rasen for

Rasen passer for konkurranseryttere, veddeløps- og avlsvirksomheter, og hjem som kan tilby fullblodshesten en jobb og en forutsigbar hverdag. Den passer dårligere for eiere som ønsker en rolig hest til sporadisk bruk, eller som mangler fasiliteter for daglig trening og utegang.

Fullblodsrasen tok form i England på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, i takt med at hesteveddeløp ble en populær sport blant adelen. Oppdrettere krysset raske engelske løpshopper med importerte hingster fra Midtøsten og Nord-Afrika, for å få frem en hest som kunne bære vekt i høyt tempo over distanse.

Tre importerte hingster regnes som rasens grunnleggende fedre: Byerley Turk, som kom til England rundt 1688, Darley Arabian, importert omkring 1704, og Godolphin Arabian, som ankom på 1720-tallet. Nesten alle moderne fullblodshester kan spore hannlinjen sin tilbake til en av disse tre.

General Stud Book, som ble utgitt i England i 1791 av James Weatherby, førte stamtavler og etablerte rasen som et lukket register. For å regnes som fullblod må en hest nedstamme fra dyr som allerede står i boken, noe som har holdt bloodlinjen ren i over to hundre år.

Fra England spredte rasen seg til hele verden. Fullblodshester ble eksportert til Nord-Amerika, Australia og det europeiske kontinentet gjennom 1700- og 1800-tallet, og veddeløpssporten som bygget seg opp rundt rasen, ble etter hvert en stor næring på flere kontinenter. I Norge administreres fullblodsavl og løpsstatistikk av Norsk Jockeyklub, mens Norges Rytterforbund (NRYF) organiserer rasens bruk i FEI-grenene dressur, sprangridning og feltritt.

Fullblod har en atletisk og fin bygning, formet av generasjoner med seleksjon for fart. Hodet er velproporsjonert med en rett eller lett konkav profil og våkne øyne. Halsen er lang og bogen skrå, noe som gir rasen et langt steg. Brystet er dypt, ryggen relativt kort, og beina lange med rene, harde knokler og tydelige sener.

Pels og farger

Pelsen er kort og fin, noe som gir rasen et sleikt uttrykk men gir lite beskyttelse i kaldt eller vått vær. Fuks, brun, mørkebrun, svart og grå er de vanligste fargene. Hvite avtegn i ansiktet og på beina forekommer ofte og registreres for identifikasjon. Enkelte hester har små flekker med hvit kroppspels, og et fåtall sjeldne pelsfarger som skimmel og palomino finnes i registeret.

Fullblod regnes som en varmblodig rase, noe som betyr at hesten reagerer raskt og har mye fremdriftsenergi. Hester av denne typen legger fort merke til endringer i omgivelsene og kan bli skvetten eller flytte seg før rytteren rekker å forvente det. Denne reaktiviteten er noe av det som gjør dem effektive i konkurranse, og den betyr også at de belønner rolig og forutsigbar håndtering.

Hos folk de stoler på, er fullblodshester ofte kjærlige og villige. De knytter som regel et sterkt bånd til en fast håndterer og reagerer godt på en stabil rutine. Nye mennesker og ukjente situasjoner kan gjøre dem anspente helt til de lærer at ingenting galt følger.

Blant andre hester er de vanligvis sosiale og trives i flokk eller med en fast følgesvenn, selv om personligheten varierer fra individ til individ. Rasens energi trenger et utløp. En fullblodshest uten regelmessig arbeid eller utegang kan bli engstelig, vanskelig å håndtere, eller utvikle stallukas som veving eller luftsuging.

Fullblod er aktive hester som trives best med daglig oppfølging av pels, hover og hold. Den tynne pelsen og den slanke kroppsbygningen gjør at de fryser lettere og går ned i hold raskere enn hardførere raser, så stellet må justeres etter årstiden.

Pussing og stell

• Puss hesten daglig for å fjerne skitt, fordele hudens naturlige oljer, og sjekke etter sår, varme eller hevelse
• Rens hovene hver dag og la en hovslager sko eller trimme hver 4. til 6. uke
• Bad ved behov, spesielt etter tungt arbeid, og tørk pelsen godt i kjølig vær
• Klipp om vinteren kun dersom hesten er i regelmessig arbeid, og dekk klipte hester med dekken

Mosjon

• Gi daglig ridetrening, longering eller strukturert utegang
• Bygg opp kondisjonen gradvis, og ta med oppvarming og nedtrapping i hver økt
• Gi jevnlig paddockutegang for fri bevegelse og mental hvile
• Varier rutinen for å holde en energisk hest engasjert

Miljø

Fullblod passer i en stallgård med sikre gjerder, daglig utegang og le for vind og regn. Den fine pelsen krever dekken i kaldt eller vått vær, og skygge og flukontroll om sommeren. Hestene trives best med selskap, enten andre hester i nærheten eller en fast følgesvenn på beitet.

Fullblod har ofte en tendens til å holde dårlig, det vil si at de taper hold raskt og som regel trenger mer fôr enn en roligere, tyngre rase av samme størrelse. Grunnlaget i fôringen er grovfôr av god kvalitet, høy eller beite, gitt i omtrent 1,5 til 2 prosent av kroppsvekten per dag. Hester i hardt arbeid eller løpstrening får i tillegg kraftfôr, som korn eller ferdigfôr, for å dekke det ekstra energibehovet. Konstant tilgang på rent vann og en salt- eller mineralkilde er viktig.

Godbiter og tilskudd

Trygge godbiter i små mengder inkluderer gulrøtter, epler (uten kjernehus) og ferdigkjøpte hestegodbiter. Mange fullblodshester har nytte av tilsatt olje eller fett for kalorier, og elektrolytter etter kraftig sveitting. Innfør fôrendringer gradvis over 7 til 10 dager, og rådfør deg med veterinær eller hesteernæringsfysiolog før du legger til tilskudd.

Med jevn og god oppfølging kan en fullblodshest leve 25 til 30 år, selv om en hard løpskarriere kan forkorte arbeidsevnen. Rasens tynne hud, fine bein og reaktive vesen bidrar til flere tilstander det er verdt å følge med på. Mange plager henger sammen med stresset ved trening og konkurranse, snarere enn rene genetiske defekter.

Forebyggende helsestell

• Årlig veterinærundersøkelse og vaksiner tilpasset ditt område
• Rutinemessig tannkontroll, vanligvis en til to ganger i året
• Hovslagerbesøk hver 4. til 6. uke for balansert hovpleie
• Jevnlig ormekur basert på eggtelling i avføringen
• Gradvis og godt planlagt oppbygging for å beskytte sener og knokler

Fullblodshester lærer raskt og har lyst til å jobbe, noe som gjør dem givende å trene når de håndteres riktig. Den samme følsomheten som gjør dem mottakelige for subtile signaler, gjør dem også raske til å plukke opp spenning eller forvirring fra håndtereren. Korte, tydelige og konsekvente økter gir bedre resultater enn lange eller pressende. Fordi rasen er energisk, hjelper regelmessig arbeid med å kanalisere driven mot fokus istedenfor uro.

Det grunnleggende

1. Etabler bakkemanerer: å lede, stå stille og godta håndtering og stell
2. Bygg tillit med rolige, forutsigbare rutiner før du ber om tyngre arbeid
3. Innfør utstyr og oppsal gradvis, og beløn avslapning
4. Lær fremoverbevegelse og styring i skritt og trav før du legger til fart
5. Øk vanskelighetsgraden i små steg, og avslutt hver økt på en god note

Fullblod når fysisk modenhet ved omtrent 4 til 5 års alder, selv om hopper kan settes i avl tidligere. I løpsbransjen er avlen strengt styrt, og registeret fører opphavet til hvert eneste føll. General Stud Book og dens søsterregistre i andre land utgjør et lukket register, så begge foreldrene må allerede stå registrert som fullblod.

Drektigheten varer omtrent 11 måneder, og en hoppe bærer nesten alltid bare ett føll; tvillinger er sjeldne og som regel uønsket, fordi de ofte ikke klarer seg. Føll reiser seg og dier innen få timer etter fødsel. De avvennes vanligvis ved 4 til 6 måneders alder, og fôres deretter opp som ungdyr med tett oppfølging av vekst og benutvikling før noe arbeid begynner.

Mange registre krever at fullblod blir til ved naturlig bedekning fremfor kunstig inseminasjon, noe som former hvordan avlsvirksomhetene drives. Hopper og føll trenger rolige, trygge fødefasiliteter og tett tilsyn rundt fødselen.