Shire

Shirehesten er en tung arbeidshest med opphav i England. Den er blant de høyeste hesterasene som finnes, og hingster måler vanligvis 17 hender (om lag 173 cm) eller mer, mens enkelte individer kan nå godt over 18 hender. Rasen er formet for trekkraft, med dyp kropp, kraftig beinbygning, bredt bryst og muskuløse bakparti.

Til tross for størrelsen er shirehesten kjent for et snilt og jevnt gemytt. Rasen ble utviklet for å arbeide tett sammen med mennesker, trekke vogner, pløye åkre og flytte tunge lass, og derfor har roligheten og arbeidsviljen blitt avlet fram gjennom mange generasjoner. En godt håndtert shirehest er tålmodig og stø når den er rundt folk.

I dag brukes rasen til kjøring, jordbruksoppvisninger, utstilling, skogsdrift og fritidsridning. Bryggerienes trekkspann med shirehester er fortsatt noe av det mest gjenkjennelige ved rasen. Shirehesten er ikke lenger vanlig som arbeidshest på gårder, og bestanden er langt lavere enn under høydepunktet tidlig på 1900-tallet.

Hvem passer den for

Shirehesten passer for eiere som kan gi den plassen, fôret og håndteringen en så stor hest krever. Det rolige gemyttet gjør den grei å håndtere for trygge eiere, men selve størrelsen på dyret betyr at det ikke er en hest en nybegynner bør ha uten oppfølging. Stall, hovslager, seletøy og fôr må alle tilpasses en tung hest, noe som gjør eierskapet dyrere og mer krevende enn for en lett ridehest.

Shirehesten går tilbake til de store arbeidshestene i middelalderens England, noen ganger kalt «Great Horse», som ble avlet for å bære rustningskledde ryttere og trekke tunge lass. Disse dyrene la grunnlaget for størrelsen og styrken som senere kom til å kjennetegne rasen.

I de påfølgende århundrene videreutviklet engelske bønder og oppdrettere i de sentrale grevskapene, blant annet Lincolnshire, Leicestershire, Derbyshire og Staffordshire, tunge hester til jordbruk og transport. Navnet Shire kommer nettopp fra disse engelske grevskapene («shires») der typen var mest utbredt.

Rasen ble formelt organisert på slutten av 1800-tallet. English Cart Horse Society ble grunnlagt i 1878 og fikk navnet Shire Horse Society i 1884, noe som etablerte et stambok og en skriftlig standard. I denne perioden var shirehesten en sentral del av både jordbruk og bytransport, og den trakk både plog på markene og leveringsvogner i byene.

Mekaniseringen på 1900-tallet reduserte etterspørselen etter tunge arbeidshester kraftig. Traktorer og lastebiler overtok for trekkspannene på gårdene og i byene, og antallet shirehester falt dramatisk fram mot midten av 1900-tallet. Bevaringsarbeid og fortsatt interesse for utstilling, kjøring og bryggerispann har holdt rasen i live, selv om bestanden fortsatt er langt mindre enn på sitt høyeste.

Shirehesten er en stor og kraftig hest med en lang, lett hvelvet hals, et dypt og bredt bryst og sterke, skrående skuldre. Hodet er slankt i forhold til kroppen, med en litt bøyd (romersk) nese, bred panne og store øyne. Beina er kraftig beinet og bærer langt, fint hår som kalles fjær og som faller ned over hovene.

Helhetsinntrykket er en kombinasjon av masse, trekkraft og balanse. Ryggen er kort og muskuløs, bakpartiet er bredt, og hovene er store og runde for å bære hestens vekt.

Pels og farger

De vanligste fargene er svart, brun, mørkebrun og grå. Hvite avtegn i ansiktet og på underbeina er vanlig, og fjæren er ofte hvit. For mye hvitt på kroppen er som regel lite ønskelig i utstillingsringen. Fuksfarge er uvanlig og behandles ulikt av de forskjellige nasjonale registrene. Fjæren er et av rasens mest kjennetegnende trekk, men den krever jevnlig stell for å holde seg ren og fri for hudproblemer.

Shirehesten er kjent for et stabilt og avslappet gemytt. Rasen ble utviklet for å arbeide i tett kontakt med mennesker på jordene og i travle gater, så ro under press og en samarbeidsvillig holdning var avgjørende og ble avlet fram over mange generasjoner.

Sammen med familien og kjente hesteholdere er shirehesten tålmodig og hengiven. Den tåler rutinemessig håndtering, stell og seletøying godt. Overfor fremmede er rasen som regel rolig og aksepterende snarere enn nervøs, men en hest av denne størrelsen bør uansett håndteres med forsiktighet og respekt.

Sammen med andre hester finner shirehesten seg vanligvis lett til rette i en gruppe og fungerer godt både i kjørepar og i større spann. Størrelsen betyr at selv helt vanlige bevegelser kan være farlige for folk i nærheten, så de som håndterer den, må holde seg oppmerksomme uansett hvor snill den enkelte hesten er.

Å ta seg av en shirehest innebærer de samme rutinene som for enhver hest, pluss ekstra oppmerksomhet rundt størrelsen og fjæren. Daglig håndtering, jevnlig hovslagerbesøk og rene, tørre stallforhold er alle viktige.

Pelsstell

• Børst kroppspelsen jevnlig for å fjerne skitt og løst hår.
• Rengjør og tørk fjæren ofte for å forebygge tilstander som mudderkløe og midd.
• Rens de store hovene daglig og sjekk for strålråte.
• Sett opp hovslagerbesøk omtrent hver sjette til åttende uke.
• Bad og klipp fjæren etter behov ved utstilling, i tråd med registerets retningslinjer.

Mosjon

• Gi daglig utegang i luftegård eller på beite.
• Bruk jevnlig kjøring, lett arbeid eller ridning for å holde hesten i form.
• Unngå plutselig kraftig anstrengelse hos en hest som ikke er i trening.
• Sett av tid til oppvarming og nedtrapping rundt enhver arbeidsøkt.

Miljø

En shirehest trenger et stort, godt drenert jorde og en stall dimensjonert for en tung hest, med brede dører og solide innredninger. Ly mot regn og gjørme bidrar til å beskytte de fjærkledde beina. Gjerder, porter og vannkar må være robuste nok til å tåle dyrets vekt og styrke.

Shirehesten er et stort beitedyr, og grovfôr som gress, høy eller surfôr utgjør grunnlaget i kosten. På grunn av størrelsen spiser en shirehest betydelig mer enn en lett ridehest. Kraftfôr tilsettes ut fra hestens arbeidsmengde, hold og livsfase. Alle endringer i fôringen bør gjøres gradvis for å skåne fordøyelsen.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot eller eple kan gis som en og annen godbit. Tilskudd som salt, og mineraler der beitet er mangelfullt, kan være nødvendig og velges best i samråd med veterinær eller ernæringsrådgiver. Tunge hester kan lett legge på seg vekt, så godbiter og kraftfôr bør begrenses når hesten ikke er i jevnlig arbeid.

Shirehesten er en gjennomgående hardfør rase med en typisk levealder på 20 til 25 år under god stell. De viktigste helseutfordringene henger sammen med den tunge fjæren på beina, som kan fange fukt og bakterier, samt belastningen den store kroppsvekten legger på bein og hover. Rutinemessig veterinær- og hovslagerpleie, rene og tørre forhold og fornuftig fôring gjør at de fleste av disse problemene lar seg håndtere.

Forebyggende helsestell

• Hold vaksinasjon og ormekur oppdatert etter en veterinærplan.
• Oppretthold jevnlige hovslagerbesøk for balanserte, sunne hover.
• Hold beina rene og tørre, og se etter tidlige tegn på hudproblemer under fjæren.
• Følg med på holdet for å unngå overvekt.
• Sett opp rutinemessige tannkontroller.

Shirehestens rolige og godmodige vesen gjør den til en samarbeidsvillig hest å trene. Rasen reagerer godt på konsekvent, tålmodig håndtering og lærer seg rutinene rundt seletøy, kjøring og ridning. På grunn av størrelsen og styrken er tidlig bakkearbeid og tydelige, pålitelige signaler viktig, slik at hesten leder, stopper og står stille trygt allerede fra ung alder. Treningen bør alltid ta høyde for at en utilsiktet bevegelse fra en så stor hest kan skade den som håndterer den.

Grunnleggende trinn

1. Etabler rolig ledelse, stopp og stillestående på bakken først.
2. Lær hesten å akseptere stell, håndtering av hovene og seletøying.
3. Innfør seletøy eller sal gradvis i et kontrollert miljø.
4. Bygg opp kjøre- eller rideferdigheter i korte, jevnlige økter.
5. Legg til spann- eller pararbeid først når den enkelte hesten er pålitelig alene.

Avl på shirehester følger det generelle mønsteret for tunge hester. Hoppene når kjønnsmodning tidlig, men mange oppdrettere venter til hoppa er fysisk fullvoksen før den brukes i avl. Drektigheten varer omtrent elleve måneder og gir nesten alltid ett enkelt føll. Tvillinger er sjeldne og unngås som regel, fordi de innebærer høy risiko både for hoppa og føllene.

Shireføll er store ved fødselen og vokser raskt. Solid ernæring og nøye oppfølging av den voksende hesten er viktig, fordi rask vekst hos en tung rase kan belaste ledd som fortsatt er under utvikling. Føll avvennes vanligvis ved rundt seks måneders alder, og deretter fôres og håndteres ungdyrene med vekt på balansert kosthold, jevnlig hovslagerpleie og stø, tidlig håndtering, slik at de blir trygge å arbeide med når de når full størrelse.

Fordi antallet shirehester er begrenset, tar avlsbeslutninger også hensyn til rasens helse i videre forstand, blant annet genetisk mangfold og unngåelse av kjente arvelige problemer.