Paso Fino

Paso fino er en ridehest der gangarten er selve poenget. I stedet for trav beveger den seg i et jevnt lateralt firetakt som gir svært lite dupp i salen. Hver fot treffer bakken enkeltvis og i eget, regelmessig intervall, og rytteren kjenner en stø vibrasjon i stedet for opp-og-ned-bevegelsen fra trav. Gangarten er medfødt og trenger ikke læres inn.

Størrelsesmessig ligger rasen i det middels sjiktet, de fleste individer måler mellom cirka 13 og 15,2 hender. Kroppsbygningen er kompakt og velbalansert snarere enn høyreist. Til tross for den beskjedne mankehøyden beveger paso fino seg høyt og livlig, med tydelig tilstedeværelse under sal.

Temperamentet er et av rasens kjennetegn. Eiere beskriver hestene som vennlige og godmodige, samtidig som de er temperamentsfulle, atletiske og energiske. Kombinasjonen kalles gjerne brio: en villig, fremadrettet holdning som holdes under kontroll uten å bli nervøs. En godt håndtert paso fino er våken og arbeidsvillig, men lyttende til en rolig rytter.

Hvem passer hesten for

Paso fino passer godt for ryttere som ønsker lange timer i salen uten den rystende bevegelsen fra trav. Rasen er derfor populær innen stiridning, rolig distanseritt og for ryttere med rygg- eller leddplager. Den temperamentsfulle siden betyr at rasen som regel passer erfarne, trygge hesteførere bedre enn nybegynnere. De som liker en fremadrettet, livlig hest og klarer å holde treningen jevn, får mest ut av rasen.

Paso fino kan spores tilbake til hester spanjolene tok med til Amerika fra slutten av 1400-tallet og gjennom 1500-tallet. Grunnlaget var iberisk hestemateriale, deriblant dyr som bar den myke gangarten som lenge har vært høyt verdsatt på den iberiske halvøy. Etter hvert som disse hestene spredte seg i de spanske koloniene, utviklet det seg regionale populasjoner i relativ isolasjon.

I Sør-Amerika avlet oppdretterne målrettet på den naturlige laterale gangarten og på uthold til å tilbakelegge lange strekninger i krevende terreng. Hester som beveget seg mykt under rytter var mest nyttige for eiere som tilbrakte hele dager i salen med tilsyn av jord og buskap, og gangarten ble derfor foretrukket generasjon etter generasjon.

Med tiden fikk rasen sitt karakteristiske rytmiske firetakt og sin kompakte, livlige kroppsbygning. Navnet paso fino viser til selve gangarten, et fint eller forfinet steg, og den langsomme, samlede formen av denne gangarten ble kjernen i bedømmelsen av rasen.

På 1900-tallet fikk paso fino tilhengere utenfor hjemområdet, og organisert avl og utstilling tok form. I dag holdes rasen til fritidsridning, stibruk og gangartsstevner, der kvaliteten og takten i gangarten bedømmes direkte.

Paso fino har en velbalansert, kompakt kropp bygget for en livlig gange snarere enn stor høyde. Hodet er forfinet med rett eller lett konkavt profil, uttrykksfulle øyne og små til middels store ører. En yndefullt buet hals går over i en tydelig fremtredende manke, og ryggen er relativt kort og sterk. Beina er rene og solide, og rasen er kjent for tette, harde hover. Man, hale og pannelugg er som regel lang og fyldig.

Pels og farger

Paso fino finnes i nesten hele fargespekteret hos hest. Enfargede pelser som brun, fuks, sort og grå er vanlige, og palomino, buckskin, skjoldete og rødskimlete mønster forekommer også. Ingen enkelt farge kjennetegner rasen, og fargen har ingen betydning for gangartens kvalitet. Selve pelsen er kort og fin over kroppen, i kontrast til den tunge manen og halen mange individer bærer.

Paso fino forener en villig innstilling med høyt energinivå. Rasen er vennlig og godmodig mot mennesker den kjenner, og mange individer er kjærlige og knytter seg lett til folk. Samtidig er disse hestene temperamentsfulle og atletiske, med en fremadrettet, ivrig holdning oppdrettere kaller brio. Trekket viser seg som livlighet og tilstedeværelse, ikke frykt eller skvettenhet, og en godt håndtert hest holder denne energien under kontroll.

Hos familie og faste hesteførere er paso fino som regel lydhør og tillitsfull. Overfor fremmede er den vanligvis våken, men ikke aggressiv, og jevnlig, rolig introduksjon hjelper. Blant andre hester er rasen sosialt anlagt og finner sin plass i flokken uten unødige konflikter. Fordi den temperamentsfulle siden lett kommer frem hos en hest som kjeder seg eller får for lite å gjøre, holder jevnlig håndtering og en klar rutine temperamentet i balanse.

Pelsstell

• Børst kroppen flere ganger i uken, og daglig ved kraftig hårfelling om våren og høsten.
• Gre og løs opp floker i den lange manen og halen for å unngå knuter og hårbrudd.
• Rens hovene daglig, samt før og etter ridning.
• Bad ved behov, og hold pelsen ren under salen for å unngå gnagsår.
• Sett opp faste hovslagerbesøk hver 6. til 8. uke; de tette hovene tåler mye, men trenger likevel jevnlig beskjæring eller sko.

Mosjon

• Gi daglig luftetid i paddock eller beite, slik at hesten kan bevege seg fritt.
• Ri eller arbeid hesten jevnlig for å kanalisere energien og holde formen ved like.
• Varier rutinen med turer på sti og gangartstrening for å holde et våkent sinn engasjert.
• Bygg opp distansen gradvis; den myke gangarten gjør rasen godt egnet til lange fritidsritt når hesten er i form.

Miljø

Paso fino trives under vanlige forhold for hestehold: tørt ly eller boks, ren strøing og trygt gjerde rundt luftegården. Rasen tåler et bredt spekter av klima, men trenger skygge og vann i varme og le eller dekken i kaldt, vått vær. På norske vinterstall er innendørs ridehall og tilpasset hovpleie gjennom snø og is en selvfølge; is og saltet vei om vinteren krever ekstra oppmerksomhet på hovene og eventuelt piggsko eller frostbeslag. Selskap fra andre hester støtter opp under den sosiale naturen.

Paso fino er, som alle hester, et beitedyr, og fôringen bør bygges rundt grovfôr. Godt gress eller hø av god kvalitet, gitt med cirka 1,5 til 2 prosent av kroppsvekten per dag, dekker de fleste av rasens behov. Fordi paso fino er en kompakt og fôreffektiv hest, kan den lett legge på seg av kraftig fôr, så hold øye med holdet og juster mengden i stedet for å overfôre. Kraftfôr eller korn tilføres kun når arbeidsmengde, vekst eller avl krever ekstra energi. Rent vann og tilgang til salt eller mineralstein bør være tilgjengelig til enhver tid.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot eller eple er trygge godbiter. Et balansert vitamin- og mineraltilskudd kan være nyttig der grovfôret er lavt på enkelte næringsstoffer, men innfør endringer gradvis, og spør veterinær eller hesteernæringsfysiolog før du gir tilskudd til en hest som ellers står på en fullverdig grovfôrdiett.

Paso fino regnes som en hardfør, sunn rase og lever gjerne 25 til 30 år med god stell. Den er ikke sterkt knyttet til én bestemt arvelig sykdom, så hovedutfordringene er de samme som rammer ridehester generelt: kolikk, hovproblemer og de stoffskifteproblemene som følger av å overfôre en fôreffektiv hest. Solid stell, jevn fôring og regelmessig tilsyn fra veterinær og hovslager forebygger de fleste problemer.

Forebyggende stell

• Sett opp årlig veterinærkontroll og hold vaksinene oppdatert for regionen.
• Følg et ormekurprogram basert på eggtelling i avføringen.
• Bestill hovslagerbesøk hver 6. til 8. uke.
• La tennene sjekkes minst én gang i året.
• Følg med på holdet for å fange vektøkning tidlig.

Paso fino er intelligent og lærer raskt, og den fremadrettede, villige holdningen gjør den samarbeidsvillig når den håndteres jevnt og konsekvent. Fordi det medfødte firetakten allerede er der fra fødselen, handler treningen mindre om å skape bevegelsen og mer om å bygge balanse, samling og lydighet, slik at hesten tilbyr gangarten rolig på signal. Det temperamentsfulle vesenet svarer godt på en trygg, tålmodig hesteholder og kan bli engstelig ved hard eller inkonsekvent behandling, så faste rutiner fungerer best.

Grunnleggende trinn

1. Start med bakkearbeid: ledtrening, stillstående og aksept for håndtering over hele kroppen.
2. Introduser utstyr og oppsitting i rolige, korte økter.
3. Etabler av- og på-signaler, samt vendinger, før du ber om samlet gangart.
4. Bygg opp den naturlige gangarten gradvis, og beløn jevn takt fremfor fart.
5. Legg inn variasjon med turer og ridebanetrening for å holde hesten mentalt engasjert.

Avl på paso fino følger samme mønster som hos lette hesteraser generelt. Hopper og hingster blir kjønnsmodne rundt 18 måneders alder, men oppdrettere venter som regel til hestene er fysisk utvokst, gjerne 3 år eller eldre, før avl. Bedekning tilpasses hoppens brunstsyklus og skjer oftest om våren og sommeren.

Drektigheten varer cirka 11 måneder, og hoppene bærer nesten alltid ett enkelt føll; tvillinger er sjeldne og risikable. Føllet kan stå og die i løpet av få timer etter fødsel, og viser gjerne den naturlige laterale gangarten tidlig i livet. Føll avvennes som regel ved 4 til 6 måneders alder, og deretter håndteres og oppdras ungdyrene fram mot senere trening. Å avle for solid eksteriør, et villig temperament og en ren, jevn gangart står sentralt i ansvarlig avl av paso fino.