Mustang

Mustangen er en fritteende hest fra det vestlige USA. Navnet kommer fra det spanske ordet mesteno, som betyr et forvillet eller herreløst dyr. Mustanger nedstammer fra hester som spanske kolonister tok med til Amerika, og gjennom flere århundrer spredte de seg over de åpne slettene og tilpasset seg et tørt og røft landskap.

Mustangen er ikke en rase i betydningen en lukket stambok. Det er en populasjon formet av landskapet den lever i, med blodslinjer som blander spansk avstamning, gårdshester og hester fra kavaleriet. Tiår med liv på prærien har gitt et dyr som er kompakt, hardført og rimelig å holde. I dag forvaltes mange ville flokker av amerikanske myndigheter, og adopterte mustanger brukes som tur, gårds og distansehester.

En typisk mustang måler mellom 14 og 15 hender og har harde, tette hover som ofte trenger lite sko. Gemyttet er gjerne selvstendig og forsiktig, et resultat av generasjoner som måtte lese omgivelsene sine for å overleve.

Hvem passer mustangen for

Mustangen passer for en eier som har tid, tålmodighet og litt hesteerfaring. Dyr som er hentet rett fra prærien, trenger grundig og forsiktig tilvenning før de aksepterer håndtering. Når mustangen har funnet roen, er den en solid og lettstelt partner for turridning, gårdsarbeid og distanseritt. Nybegynnere er som regel bedre tjent med en mustang som allerede er ridd inn.

Mustangens historie går tilbake til hester spanjolene tok med til Amerika fra tidlig på 1500-tallet. Noen rømte eller ble byttet bort, mistet eller tatt til fange, og fritteende flokker oppsto over de sørlige slettene og sørvest i landet.

Urfolk på prærien tok i bruk hesten gjennom 1600 og 1700-tallet, og hestekulturen spredte seg nord og vestover. Flokkene vokste etter hvert som rømte og frigitte dyr sluttet seg til den ville bestanden, sammen med gårdshester og senere kavalerihester. På 1800-tallet levde det store mengder fritteende hester i det vestlige USA.

Gjennom slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet falt bestanden kraftig. Hester ble samlet inn for slakting, for salg og for å frigjøre beiteland til husdyr. Den offentlige bekymringen for denne praksisen vokste utover midten av 1900-tallet.

I 1971 vedtok USA loven Wild Free-Roaming Horses and Burros Act, som ga fritteende mustanger på utpekt statlig grunn føderalt vern og forvaltning. Bureau of Land Management forvalter i dag mange av disse flokkene, og bruker innsamlinger og et adopsjonsprogram for å styre flokkstørrelsen i naturen.

Mustangen er en kompakt og velmuskulert hest bygget for utholdenhet snarere enn størrelse. Kroppen er solid gjennom bryst og bakpart, ryggen er kort, og beina er rene og sterke. Hovene er som regel harde og tette, en tilpasning til steinete og tørt terreng, og mange mustanger går uten sko.

Fordi bestanden ikke avles etter en enkelt lukket standard, varierer eksteriøret mellom flokkene. Hester fra ulike områder kan skille seg i hodeform, høyde og farge, noe som gjenspeiler den blandede spanske og tamme avstamningen bak dem.

Pels og farger

Mustangen finnes i nesten alle hestefarger. Brun, dun, sort og rødbrun er vanlig, og mønstre som skjoldet og skimmel forekommer regelmessig. Dun og grullo-pels, med sin mørke ryggstripe og noen ganger stripete bein, viser den spanske bakgrunnen til mange flokker. Pelsen er kort i varme måneder og blir tykkere for vinteren ute på prærien.

Mustangen er selvstendig og årvåken. Generasjoner på prærien har gjort den rask til å legge merke til forandringer rundt seg og forsiktig med alt som er ukjent. En hest født fri leser mennesker på samme måte som den en gang leste landskapet, og det betyr at tillit må opparbeides over tid, ikke gis fritt.

Når en mustang først har akseptert en fører, er den gjerne lojal og stø. Mange som har adoptert forteller om et sterkt bånd og en hest som er rolig og villig under sal. Blant andre hester er mustangen sosial og finner seg raskt til rette i flokklivet, siden det er dens naturlige tilstand.

Overfor fremmede er en mustang som regel avventende til den har fått tatt personen i øyesyn. Trygghet og en tydelig, konsekvent tilnærming fra føreren hjelper hesten til å slappe av. Dette er ikke hester som svarer godt på hastverk eller hardhendt behandling.

Stell av pels

• Børst jevnlig for å fjerne skitt og sjekke hud og pels
• Rens hovene daglig og se etter steiner eller sprekker
• Sett opp hovslagerbesøk hver 6 til 8 uke selv om hesten går uten sko
• Hold man og hale fri for filt og borrer
• Børst oftere i perioder med pelsfelling

Mosjon

• Gi daglig luftegang i paddock eller beite
• Ri eller arbeid hesten flere ganger i uken for å holde den i form
• Varier rutinen med tur, ridebane og bakkearbeid
• Gi rom til å bevege seg, siden mustangen er vant til å tilbakelegge store avstander

Miljø

Mustangen tåler svært varierende vær og trenger mindre stell enn mange andre raser. Den trenger likevel rent vann, et tørt sted å stå og ly mot vind, sterk sol og uvær. Et jorde med en åpen lekvegg passer godt. Gjerdet bør være trygt og solid, særlig for en nylig temmet hest som kan finne på å teste grensene.

Mustangen har utviklet seg på magert prærievekst og holder holdet på mindre fôr enn mange tamme raser. Grunnlaget i fôringen bør være godt gress og høy, tilpasset hestens størrelse, alder og arbeidsmengde. Fri tilgang på rent vann og en salt eller mineralkilde fullfører det grunnleggende.

Fordi mustangen lett legger på seg, bør eieren passe på å ikke overfôre. For mye korn eller frodig beite kan føre til overvekt og forfangenhet, en smertefull hovtilstand. Mange mustanger i lett arbeid trenger lite eller ikke noe kraftfôr.

Godbiter og tilskudd

De fleste mustanger på fôr av god kvalitet trenger få ekstra tilskudd. En saltstein og et balansert mineraltilskudd dekker de vanligste manglene der lokalt gress eller høy er fattig på næringsstoffer. Godbiter som gulrøtter eller epler er greit i små mengder. Rådfør deg med veterinær før du gir tilskudd, siden overdreven tilskuddsbruk kan gjøre mer skade enn nytte.

Mustangen er kjent for sin hardførhet. Naturlig seleksjon på prærien har favorisert sunne og sykdomsresistente dyr, og resultatet er en hest som ofte holder seg frisk med grunnleggende stell. Mange lever 25 til 30 år, og de tette hovene og den tøffe konstitusjonen hjelper dem å unngå plager som rammer mer ømfintlige raser.

God helse avhenger likevel av rutinemessig stell. De største risikoene for en mustang er som regel knyttet til fôring, som vektøkning og forfangenhet fra fôr med høyt næringsinnhold, snarere enn arvelig sykdom.

Forebyggende stell

• Årlig veterinærundersøkelse og vaksinering
• Tannsjekk minst én gang i året
• Faste hovslagerbesøk
• Ormekurprogram basert på avføringsprøver
• Jevn, grovfôrbasert fôring for å kontrollere vekten

Mustangen lærer raskt og husker det den blir lært, men den tenker selv og lar seg ikke presse inn i arbeid. Trening bygger på tillit. En hest rett fra prærien har hatt lite eller ingen kontakt med mennesker og må temmes forsiktig før noe salarbeid begynner. Når den tilliten er bygget, blir mange mustanger rolige, villige og pålitelige ridehester.

Konsekvens betyr mer enn kraft. En fører som er tydelig, rettferdig og ikke har det travelt, får det beste ut av en mustang. Å presse for hardt eller straffe frykt tenderer til å sette treningen tilbake.

Grunnleggende trinn

1. Bruk tid i nærheten av hesten slik at den venner seg til deg
2. Bygg aksept for berøring, grime og det å bli ledet
3. Legg til bakkearbeid som å gi etter for press, ledelse og å stå bundet
4. Innfør utstyr og saltrykk i små steg
5. Start under sal når hesten er rolig og lydhør fra bakken
6. Utvid til tur, ridebane og oppgaveløsning etter hvert som selvtilliten øker

På prærien parer mustanger seg naturlig i flokker, der en hingst løper sammen med en gruppe hopper. Hopper når som regel kjønnsmodenhet ved to til tre års alder, selv om mange ikke bedekkes før de er eldre og fullvoksne. Paringen følger gjerne årstidene, og de fleste føll fødes om våren når det er rikelig med gress.

Drektigheten varer omtrent elleve måneder og gir ett føll. Tvillinger er sjeldne og risikable hos hest. Føll født i naturen er oppe og går i løpet av få timer etter fødselen, en tilpasning som hjelper dem å holde tritt med flokken og unngå rovdyr.

Hoppene fostrer opp føllene sine innenfor flokken, og de unge dier i flere måneder før avvenning ved rundt seks måneders alder. Hingstføll og hoppeføll blir i flokken til de er fullvoksne, og deretter forlater unge hingster ofte flokken for å danne ungkarsgrupper eller for å vinne egne hopper. Mustanger som fostres opp for adopsjon, blir som regel temmet og avvent under kontrollerte forhold.