Highlandponni

Highlandponnien hører til de opprinnelige ponnirasene på De britiske øyer og er den største av Skottlands fjell- og heiponnier. Rasen ble formet i det skotske høylandet og på øyene utenfor vestkysten, der klimaet er vått, kaldt og værhardt store deler av året. Generasjon etter generasjon i slike omgivelser ga et robust, værbestandig dyr som holder seg i god stand på mager beitemark og arbeider jevnt i vanskelig terreng.

Mankehøyden ligger som regel mellom omtrent 13 og 14,2 hands, altså i den øvre enden av ponnistørrelse. Bygningen er dyp og kraftig snarere enn lett, med sterkt beinverk, bredt bryst og godt musklet bakpart. Tett pels og en tung man og hale gir rasen det karakteristiske, lurvete omrisset om vinteren.

Highlandponnien har i lang tid vært et arbeidsdyr. Den har fraktet felt hjort ned fra fjellet under jakt, trukket tømmer og gårdslass og gjort tjeneste som allsidig småbrukerponni. I dag brukes den også til turridning, kjøring, vanlig ridning og lettere gårdsarbeid, og det rolige gemyttet gjør at mange rideskoler og familier velger den.

Hvem den passer for

Highlandponnien passer for eiere som ønsker en sterk og lettstelt ponni til vanlig ridning, turer i terrenget eller kjøring, ikke til rask konkurransesport. Det rolige hodet og den villige innstillingen gjør den tilgivende overfor mindre erfarne hestefolk, og størrelsen og kraften bærer voksne ryttere uten problemer. Rasen trives på steder med kupert eller mager beitemark, og den kan være et godt valg for familier som vil ha én ponni som flere kan både ri og kjøre.

Highlandponnien er en gammel, opprinnelig type som har levd i nord og vest i Skottland i mange hundre år. Hardføre ponnier fantes i området lenge før noen førte skriftlige raseregistre, formet av det harde klimaet i høyden og kravene som fulgte med livet på småbrukene. Lokalbefolkningen brukte dem som allsidige dyr som kunne ris, kjøres, bære kløv og arbeide på jorda.

Med tiden ble to hovedlinjer skilt ut: en større og tyngre ponni fra fastlandet til trekk- og gårdsarbeid, og en lettere øyponni fra Ytre Hebridene. Innslag av annet blod, blant annet araber og andre påvirkninger, kom inn i enkelte linjer på ulike tidspunkter, men kjernen forble en robust arbeidsponni tilpasset skotske forhold.

Ponniene hadde en egen oppgave under hjortejakten på godsene i høylandet, der de fraktet felt hjort ned fra fjellet på en spesiell jaktsadel. Arbeidet krevde et rolig og sikkert dyr som kunne stå stille og bevege seg over bratt, ulendt terreng med tung last. De samme egenskapene gjorde rasen nyttig i annet gods- og landbruksarbeid.

I dag holdes rasen som en anerkjent opprinnelig ponnirase, og bestanden opprettholdes av folk som bruker den til ridning, kjøring, turridning og skjøtselsbeiting. Den lange historien som arbeidsponni preger fortsatt både bygning og gemytt.

Highlandponnien har en sterk og velproporsjonert kropp bygd for kraft og utholdenhet, ikke fart. Hodet er bredt mellom øynene med et vennlig uttrykk og sitter på en sterk, lett buet hals. Kroppen er dyp i gjorden med bred rygg, godt hvelvede ribbein og musklet bakpart. Beina er korte og sterke, med flatt og hardt beinverk og en moderat mengde silkemykt hovskjegg. Helhetsinntrykket er substans og balanse.

Pels og farger

Blakke farger er typiske for rasen og finnes i flere nyanser, blant annet gulblakk, musblakk, gråblakk og kremblakk, ofte med mørk ål langs ryggen og noen ganger svake sebrastriper på beina. Grå, brun, svart og leverfuks forekommer også. Mange ponnier blir gradvis lysere i pelsen med alderen. Vinterpelsen er tykk og støter vann fra seg, slik at ponnien kan gå ute i kaldt og vått vær, mens sommerpelsen ligger tettere inntil kroppen og viser fargen tydeligere. Små hvite avtegn er som regel begrenset, og store hvite felt hører ikke til rasen.

Highlandponnien er kjent for et jevnt og sindig temperament. Den holder seg som regel rolig under press, skvetter sjelden og er villig til å arbeide, noe som henger sammen med den lange historien som fjell- og gårdsponni der den måtte holde hodet kaldt under krevende forhold. De fleste ponniene er milde og tålmodige med mennesker, også barn og nybegynnere, og de knytter ofte et stille og tillitsfullt bånd til dem som håndterer dem daglig.

Overfor fremmede er rasen vanligvis vennlig og uberørt, en fordel ved rideskoler og på turridningssentre der ponniene møter mange forskjellige mennesker. Sammen med andre hester og ponnier er den stort sett sosial og finner raskt sin plass i flokken. Den samme avslappede holdningen gjelder de fleste husdyr og hunder når introduksjonen skjer med fornuft.

Rasen er intelligent og kan være egenrådig, så den har godt av konsekvent og rettferdig håndtering. En Highlandponni som kjeder seg eller får for lite å gjøre, kan bli pågående eller sta, og den gode appetitten betyr at den gjerne tester grenser rundt fôr. Faste rutiner og regelmessig arbeid holder den fornøyd og samarbeidsvillig.

Highlandponnien er blant de enkleste hestedyrene å holde, men den tette pelsen, hovskjegget og tendensen til å legge på seg krever faste rutiner i det daglige stellet.

Pussing

• Børst kroppen flere ganger i uken for å fjerne søle og løst hår og for å sjekke huden
• Følg med på hovskjegget og hold det rent og tørt for å redusere risikoen for hudproblemer
• Rens hovene daglig og bestill hovslager hver sjette til åttende uke
• Gre den tunge manen og halen jevnlig så det ikke danner seg floker
• Regn med kraftig hårfelling om våren når den tykke vinterpelsen slippes

Mosjon

• Gi regelmessig og moderat arbeid som ridning, kjøring eller turer i terrenget
• Bruk bakker og variert terreng, noe rasen takler godt og som hjelper med å holde vekten nede
• Sats på jevn daglig utegang og bevegelse heller enn sporadiske harde økter
• Unngå lange perioder uten aktivitet, siden det fører til vektøkning og kjedsomhet

Miljø

Highlandponnien er bygd for utegang og tåler kaldt, vått og vindfullt vær godt så lenge den har ly mot det verste. Den trenger ikke tykke dekken i de fleste klimaer og kan få problemer om den dekkes for mye eller går på frodig beite. Mager eller begrenset beitemark passer den som regel bedre enn saftige enger.

Highlandponnien er en nøysom hest som får mesteparten av det den trenger fra gress og høy. Fôringen bør bygge på grovfôr, med kraftfôr bare der arbeidsmengde, alder eller kondisjon gjør det nødvendig. Mange ponnier i lett til moderat arbeid holder seg friske på grovfôr pluss et balanseringsfôr som gir vitaminer og mineraler uten ekstra kalorier. Fri tilgang til rent vann og en saltkilde er viktig.

Godbiter og tilskudd

Vær sparsom med godbiter siden rasen legger lett på seg, og velg små biter gulrot eller en godbit med lite sukker. De fleste ponnier på godt grovfôr trenger bare et vitamin- og mineraltilskudd, ikke ytterligere tilskudd. Innfør enhver endring i fôringen gradvis over én til to uker for å skåne fordøyelsen.

Highlandponnien er stort sett en frisk og hardfør rase som ofte blir 25 til 30 år med godt stell. De fleste helseproblemene henger sammen med hold og fôring, ikke med arvelig sykdom, og den største risikoen er overvekt. Rasen utviklet seg for å overleve på skrint beite, så moderne enger og fôring kan lett gi for mye vekt og problemene som følger med.

Forebyggende helsearbeid

• Hold ponnien i sunn kondisjon og vei den eller vurder holdet jevnlig
• Sørg for rutinevaksiner og en parasittplan basert på eggtelling i avføringen
• Sett opp tannsjekk minst én gang i året
• Hold hovslagerbesøk hver sjette til åttende uke
• Se ofte over bein, hover og hud, spesielt i vått vær

Highlandponnien er klok, sindig og som regel innstilt på å samarbeide, og er derfor en takknemlig rase å trene. Det rolige gemyttet gjør at den tar imot nye oppgaver uten mye oppstyr, og den takler trafikk, maskiner og ukjente situasjoner godt når den blir introdusert på en fornuftig måte. Den samme intelligensen betyr at den lærer uvaner like fort som gode vaner, så håndteringen må være rettferdig og konsekvent. En ponni som får lov til å flytte grenser, særlig rundt fôr, kan bli sta eller pågående.

Grunnleggende

1. Begynn med rolig bakkearbeid: leiing, stå stille og godta berøring over hele kroppen
2. Lær inn tydelige og konsekvente stemme- og tøyle- eller tausignaler
3. Introduser utstyr, seletøy eller sal gradvis og belønn rolig aksept
4. Bygg opp ridning eller kjøring i korte, regelmessige økter
5. Venn ponnien langsomt til trafikk, vann og variert terreng
6. Hold øktene målrettede slik at en intelligent ponni beholder oppmerksomheten

Highlandponnier blir sent fysisk voksne og avles vanligvis først når hopper og hingster er utvokste, sunne og av god type. Hoppene kommer i brunst gjennom de varmere månedene, og bedekningen legges slik at føllene kommer om våren når gress og vær er til fordel for det unge føllet. Drektigheten varer rundt elleve måneder og gir nesten alltid ett føll; tvillinger er sjeldne og som regel uønsket.

Føll av denne rasen er gjerne robuste og raske til å reise seg og suge, i tråd med rasens hardføre opphav. Hoppene er stort sett gode og oppmerksomme mødre. Ungdyr har det best når de vokser opp ute på beite sammen med andre, der de kan bevege seg fritt og utvikle sterke bein og god sosial atferd. Avvenning skjer normalt ved rundt seks måneder, og deretter vokser ungdyrene sakte til for å unngå for stor belastning på ledd i utvikling.

Ansvarlig avl legger vekt på korrekt eksteriør, sunt gemytt og tradisjonell type, og avlsdyr bør vurderes for helse og egnethet før bruk.