Haflinger

Haflingeren er en liten og kompakt hest som ble utviklet i fjellområdene i Tyrol, i Østerrike og Nord-Italia. Alle haflingere er fuks. Kroppsfargen varierer fra lys gyllen til dyp leverfuks, alltid sammen med en lys, nesten hvit man og hale. Den faste fargekombinasjonen gjør rasen lett å kjenne igjen.

Mankehøyden ligger omtrent mellom 13.2 og 15 hands, altså i øvre sjikt for ponni og nedre sjikt for hest. Rasen er likevel muskuløs og sterk nok til å bære voksne ryttere og trekke vogn. Kroppsbygningen bærer preg av generasjoner med arbeid i bratt alpint terreng, der trygge steg og utholdenhet betydde mer enn fart.

Haflingeren har rykte på seg for å være vennlig, mild og godlynt. Rasen brukes i dressur, turridning, kjøring, voltige og lettere gårdsarbeid, og den er vanlig på rideskoler og i terapiridning på grunn av det stabile gemyttet.

Hvem passer haflingeren for

Rasen passer ryttere som vil ha én hest til flere oppgaver. Rolig gemytt og håndterlig størrelse er praktisk for uerfarne eiere, yngre ryttere og familier. Erfarne eiere bruker også haflingere til kjøring og konkurransedressur. Den lange brukstiden betyr at en godt holdt haflinger kan være i arbeid godt inn i tjueårene.

Navnet kommer fra landsbyen Hafling i Sør-Tyrol, et område som hørte til Østerrike-Ungarn og som i dag ligger i Nord-Italia. Hester av denne typen arbeidet i de bratte alpedalene i generasjoner. De bar last og folk langs smale fjellstier der større hester var upraktiske.

Rasen slik den er kjent i dag går tilbake til én stamhingst, 249 Folie, født i 1874. Folie var resultatet av en kryssing mellom en lokal tyrolsk hoppe og en halvarabisk hingst. Alle moderne haflingere stammer fra Folie gjennom sju anerkjente hingstelinjer.

Systematisk avlsregistrering og seleksjon kom i gang tidlig på 1900-tallet. Den arabiske innflytelsen er fortsatt synlig i det edle hodet og de frie bevegelsene, mens fjellhestene bidro med beinsubstans, hardførhet og et stabilt gemytt.

Gjennom 1900-tallet spredte haflingeren seg ut fra Alpene, først i Østerrike og Italia og senere til Tyskland, Storbritannia, Nord-Amerika og andre områder. Avlen ble holdt strengt styrt for å bevare fuksfargen, den lyse manen og halen og det rolige arbeidsgemyttet.

Haflingeren har en balansert og kompakt kropp med dypt bryst, skrå skulder og sterk rygg. Hodet er edelt, ofte med en svakt innsvingt profil som minner om den arabiske stamfaren, og sitter på en godt buet hals. Beina er korte i forhold til kroppen, men har god beinsubstans og harde hover som tåler ulendt grunn.

Bevegelsene er frie og elastiske, med en tydelig aktiv skritt og et trav med god fremdrift og lengde. Helhetsinntrykket er en liten hest bygd for utholdenhet og trekkraft, ikke for høyde eller fart.

Pels og farger

Fargen er det mest ensartede trekket ved rasen. Kroppsfargen kan gå fra et blekt, palominolignende gull via klar fuks til en mørk, nesten brun leverfuks, men man og hale er alltid lyse, fra hvitt til lys lin. Hvite avtegn er begrenset i rasereglene: små avtegn i ansiktet godtas, mens store hvite felt og hvitt på beina over kne eller hase trekker ned. Man og hale er som regel lange og fyldige.

Haflingeren er kjent for et jevnt og villig temperament. De fleste er vennlige mot mennesker, tåler håndtering godt og skvetter sjelden, og det er grunnen til at rasen er vanlig på rideskoler, i terapiridning og hos familier. Overfor fremmede er haflingere vanligvis nysgjerrige og aksepterende heller enn nervøse.

Sammen med andre hester er rasen sosial og finner fort plassen sin i flokken. Haflingere er intelligente og kan være selvsikre til det egenrådige, så konsekvent håndtering er viktig. En haflinger som kjeder seg eller får for lite å gjøre, kan teste grenser, men rasen svarer godt på tydelige og rettferdige rutiner. Energinivået er moderat: rasen har utholdenhet til lange arbeidsdager og er samtidig håndterlig for mindre erfarne ryttere.

Haflingeren er en hardfør rase som takler kulde og skiftende vær godt, en egenskap den har med seg fra Alpene. Det daglige stellet er enkelt, men rasen legger lett på seg, så vurdering av kroppskondisjon er en fast del av holdet.

Pelspleie

• Børst kroppen flere ganger i uken for å fjerne skitt og løse hår, oftere under hårfellingen vår og høst.
• Gre ut den lange manen og halen jevnlig så den ikke filtrer seg, med balsam eller detangler ved behov.
• Rens hovene daglig og se etter steiner, sprekker eller tegn på strålråte.
• Vask hesten bare når det trengs; hyppig vask fjerner den naturlige fettbeskyttelsen i pelsen.

Mosjon

• Gi daglig utegang i paddock eller på beite så hesten kan bevege seg fritt.
• Arbeid hesten under sal eller i seletøy flere ganger i uken for å holde formen oppe og unngå kjedsomhet.
• Veksle mellom riding, kjøring og bakkearbeid så hesten holder interessen.
• Bygg opp arbeidsmengden gradvis etter pauser.

Miljø

Haflingere trives best med tilgang til leskur og beite fremfor å stå mye på boks. De tåler kulde godt, også gjennom lange vintre så lenge de har ly, men de trenger skygge og friskt vann i varmt vær. Fordi de holder vekten så lett, kan beiting på frodig gress måtte begrenses med beitemaske eller kortere tid på beite.

Haflingeren er lettfôret, det vil si at den holder vekten på forholdsvis lite fôr. Grunnlaget i fôrrasjonen bør være grovfôr av god kvalitet, som gress eller høy. Mange haflingere trenger bare grovfôr og et vitamin- og mineraltilskudd, og de klarer seg ofte uten kraftfôr med mindre de står i hardt arbeid eller er høydrektige. Overfôring er et vanligere problem enn underfôring.

Godbiter og tilskudd

Små biter gulrot eller eple går fint som godbit nå og da, med tanke på at rasen lett legger på seg. Salt bør være tilgjengelig i fri tilgang. De fleste haflingere på godt grovfôr trenger lite tilskudd utover et balansefôr som dekker mangler på vitaminer og mineraler. Sørg alltid for fri tilgang på rent, friskt vann.

Haflingeren er i hovedsak frisk og hardfør, og en godt ivaretatt hest lever vanligvis 25 til 30 år. Den effektive forbrenningen er både en styrke og en risiko: den holder hesten i godt hold på lite fôr, men gjør den utsatt for vektøkning og følgeproblemene det gir. Det meste av helsearbeidet handler om å holde hesten i fornuftig vekt.

Forebyggende helsearbeid

• Hold hesten i sunt hold gjennom avmålt fôring og jevnlig mosjon.
• Følg et vaksinasjonsprogram som passer for området.
• Behandle mot innvollsparasitter ut fra eggtelling i avføringen.
• Bestill hovslager hver sjette til åttende uke og tannundersøkelse minst én gang i året.
• Sørg for årlig helsekontroll hos veterinær, oftere for eldre hester.

Haflingeren lærer raskt og samarbeider godt med mennesker, og den egner seg derfor for en rekke disipliner. Rasen kan være viljesterk, så treneren får best resultat med tydelige, konsekvente signaler og en rolig, tålmodig tilnærming. Gjentakelse og rutine hjelper, og de stabile nervene gjør at hesten som regel takler nye omgivelser, trafikk og ukjente oppgaver.

Grunnleggende

1. Begynn med bakkearbeid for å lære hesten å bli leid, stå stille og gi etter for press.
2. Bygg tillit gjennom jevnlig håndtering og pelspleie før du legger til ridning eller kjøring.
3. Introduser utstyr og seletøy gradvis, og la hesten godta én ting om gangen.
4. Lær inn én ny ferdighet om gangen, og sikre den før du går videre.
5. Hold øktene korte, og avslutt på noe som lykkes, så hesten beholder viljen.

Avlen på haflinger følger strenge standarder fastsatt av raseregistrene, slik at fuksfargen, den lyse manen og halen og det rolige gemyttet holdes stabile. Godkjent avlsmateriale kåres på eksteriør og bevegelser før det registreres. Hopper kan brukes i avl fra omtrent tre års alder, men mange oppdrettere venter til hoppa er mer ferdig utviklet.

Drektigheten varer omtrent elleve måneder og gir normalt ett føll. Føll blir vanligvis født i en mørkere farge og lysner etter hvert som de vokser. Rasen modnes langsomt, og unghester rides som regel ikke inn før rundt tre års alder, slik at skjelettet får utvikle seg. Føllene avvennes ved omtrent seks måneder og oppdras i grupper der det er mulig, noe som støtter den sosiale og omgjengelige naturen deres.