Dartmoorponni

Dartmoorponnien er en liten, opprinnelig britisk rase som ble formet på heiene i Dartmoor i Sørvest-England. Den blir ikke høyere enn 12.2 hands og forener en kompakt, sterk kropp med et jevnt og rolig gemytt. Rasen er kjent for å være mild, rolig og godlynt, og har derfor blitt en av de mest betrodde rideponniene for barn.

Generasjoner med liv på åpen, værhard hei har gitt en ponni som er hardfør, sikker på foten og billig i drift. Til tross for den lave høyden har dartmooren en jevn, lav og flytende bevegelse som er behagelig for unge eller nervøse ryttere. Rasen er også intelligent og villig, og den svarer godt på tålmodig og konsekvent håndtering.

I dag brukes dartmoorponnien til barneridning, i leietau- og førsteridde-klasser (lead-rein og first-ridden), til kjøring og som grunnlag for større rideponnier. Det vennlige gemyttet og påliteligheten under sal er fortsatt rasens viktigste egenskaper.

Hvem passer den for

Dartmooren passer familier som vil ha en stabil førsteponni, rideskoler som lærer opp små barn, og eiere som ønsker en hardfør rase som trives på beskjedent grovfôr. Det rolige lynnet betyr at den tåler nybegynnerfeil, samtidig som intelligensen holder den interessant for mer erfarne unge ryttere. Rasen trenger daglig håndtering og utegang, men krever ellers lite stell sammenlignet med edlere hestetyper.

Det har levd ponnier på Dartmoor, granitthøylandet i Devon i England, i mange århundrer. Opptegnelser om arbeidsponnier på heia går tilbake til middelalderen, da de fraktet tinn fra gruvene i området og gjorde vanlig gårds- og kløvarbeid. Det åpne, værutsatte terrenget og det knappe beitet favoriserte et lite, seigt og fotsikkert dyr som klarte kalde vintre med lite ly.

I store deler av historien utviklet rasen seg uten mye planlagt avl. Ponniene beitet halvvilt på allmenningene på heia, og lokale bønder slapp hingster og hopper ut sammen. Den lange tilpasningen til et krevende miljø festet hardførheten, de sunne hovene og nøysomheten som fortsatt kjennetegner rasen.

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det tidvis krysset inn fremmed blod, og bestanden ble påvirket av kryssavl for arbeid som gruveponni. For å verne om rasens egenart ble det utarbeidet en rasestandard, og dartmooren fikk sin egen avdeling i stamboken til National Pony Society i 1899. En egen raseforening fulgte i 1924.

De to verdenskrigene og endret bruk av heia reduserte antallet kraftig, og ved midten av 1900-tallet var rasen sjelden. Nøye registrering og innsatsen fra oppdrettere bygde bestanden opp igjen. Dartmooren regnes fortsatt som en sjelden opprinnelig rase, og registrerte ponnier avlet etter standarden finnes side om side med de uregistrerte heiponniene som fremdeles beiter på Dartmoor.

Dartmooren er en kompakt og balansert ponni som gir et helhetsinntrykk av kvalitet og styrke uten å være grov. Hodet er lite og edelt med bred panne, store, milde øyne og små, oppmerksomme ører. Halsen er middels lang og går over i en godt skråstilt skulder. Skulderen er en del av forklaringen på rasens jevne, lave bevegelse. Kroppen er dyp og ryggen sterk, båret av korte, tørre bein med tett beinsubstans og seige, velformede hover.

Hårlag og farger

Rasestandarden foretrekker ensfargede mørke farger, og brun, mørkbrun og svart er de vanligste. Skimmel, fuks og stikkelhåret forekommer også. Mye hvitt avtegn er uønsket, og skjevete ponnier (piebald og skewbald) godtas ikke for registrering. Pelsen er fin og tettliggende om sommeren, men vokser seg lang og værbestandig om vinteren, et tydelig spor av opprinnelsen på heia. Den fyldige manen og halen og den kraftige vinterpelsen hjelper ponnien å lede vekk regn og tåle kulde.

Temperamentet er rasens sterkeste kort. Dartmooren er mild, rolig og godlynt, med den stabile innstillingen en pålitelig barneponni må ha. Den holder hodet kaldt i nye situasjoner og er sjelden skvetten. Derfor brukes den mye i leietau- og førsteridde-klasser.

Overfor familien er rasen kjærlig og tålmodig, og den godtar håndtering fra små barn uten problemer. Fremmede møter den som regel avslappet og vennlig heller enn avventende. Dartmooren går lett sammen med andre hester og ponnier og tilpasser seg flokkliv, en egenskap den har med seg fra generasjoner med felles beite på heia.

Rasen er også intelligent og rask til å lære. Det gjør treningen givende, men betyr også at en dartmoor legger merke til og utnytter inkonsekvent håndtering. Klare og rettferdige rutiner fungerer best.

Dartmooren er en av de enkleste britiske raseponniene å holde, men den trenger likevel fast daglig stell. Den værbestandige pelsen og de harde hovene betyr at mange klarer seg uten dekken og sko, men hovene må fortsatt verkes jevnlig, og huden må sjekkes.

Pussing

• Børst flere ganger i uken for å fjerne skitt og løse hår, og daglig for ponnier i arbeid
• Legg ekstra arbeid i den tykke manen og halen for å unngå floker
• Rens hovene daglig og se etter strålråte og stein
• Regn med kraftig hårfelling om våren når vinterpelsen løsner

Mosjon

• Sørg for daglig utegang i paddock eller på beite, slik at ponnien kan bevege seg fritt
• Gi jevnlig ride- eller kjørearbeid tilpasset ponniens alder og rytterens nivå
• Varier arbeidet slik at en intelligent ponni holder interessen
• Unngå lange perioder på stallen uten bevegelse

Miljø

Dartmooren er skapt for åpent, værutsatt terreng og tåler kulde og væte godt så lenge den har enkelt ly, for eksempel en lehekk, et leskur eller en stall. Den trenger ikke oppvarmet eller intensivt drevet stallmiljø. Sikker og solid inngjerding er viktig, siden rasen er liten og lett smetter gjennom svake gjerder.

Dartmooren utviklet seg på skrint heibeite og henter derfor mye ut av beskjedent grovfôr. Den regnes som en nøysom ponni. Mesteparten av rasjonen bør bestå av gress og godt høy, ikke kraftfôr. De fleste hobbyponnier trenger lite eller ikke noe kraftfôr, og energi- eller sukkerrikt fôr kan gi vektøkning og stoffskifteproblemer. Fri tilgang til rent vann og en salt- eller mineralkilde fullfører grunnrasjonen.

Godbiter og tilskudd

Små biter gulrot eller eple passer som godbit av og til. Et allsidig vitamin- og mineraltilskudd er nyttig når beitet alene ikke dekker behovet, særlig for ponnier i vekst og for seniorer. Tilskudd skal passe til resten av rasjonen, og større endringer bør gjøres gradvis for å skåne fordøyelsen.

Dartmooren er en robust rase med få rasespesifikke lidelser, og mange ponnier lever 25 til 30 år med god helse. De fleste plagene som rammer rasen skyldes drift og henger sammen med den effektive forbrenningen. Vektkontroll er dermed den viktigste enkeltoppgaven for helsen. Regelmessig veterinær-, tann- og hovslagerkontroll holder de fleste ponniene friske langt opp i alderdommen.

Forebyggende helsearbeid

• Årlig veterinærkontroll og grunnvaksinering
• Tannkontroll minst en gang i året, oftere for eldre ponnier
• Regelmessige besøk av hovslager for verking og balansering av hovene
• Målrettet parasittkontroll med avføringsprøver og behandling ved behov
• Kroppskondisjonsvurdering hele året for å oppdage vektøkning tidlig

Intelligensen og det stabile gemyttet gjør dartmooren enkel å trene. Den lærer raskt og husker det den har lært, og det rolige temperamentet betyr at den tar nye oppgaver uten panikk. Samme intelligens fører til at en dartmoor prøver ut uklare grenser. Korte, jevnlige økter med faste forventninger gir best resultat. Tidlig og skånsom håndtering av føllet legger grunnlaget for en lettvint voksen ponni.

Grunnleggende

1. Venn føllet til mennesker, grime og leiing fra tidlig alder
2. Lær det å få løftet hovene, bli pusset og stå stille for hovslager og veterinær
3. Innfør stemmekommandoer og enkelt bakkearbeid før noe ride- eller kjørearbeid
4. Ri inn eller tømmekjør i passende alder, og gå sakte fram
5. Bygg ride- eller kjøreferdigheter i rolige, gjentakbare trinn tilpasset rytteren

Dartmoorhopper er gode og omsorgsfulle mødre, og rasen er kjent for lette føllinger og seige, livskraftige føll, en arv fra naturlig utvalg på heia. Hoppene blir avlsmodne etter noen få år, men ansvarlige oppdrettere venter til hoppa er fysisk utvokst før første føll. Bedekningen legges gjerne slik at føllene kommer om våren, når beite og vær gir den unge ponnien gode vilkår.

Drektigheten varer om lag 11 måneder og gir nesten alltid ett føll. Føllene er som regel oppe og suger kort tid etter fødselen og vokser jevnt på hoppemelk og gradvis mer grovfôr. Avvenning skjer vanligvis ved rundt seks måneder. Siden rasen er sjelden, styres registrert avl for å bevare riktig type og holde den genetiske variasjonen oppe. For å verne om rasetypen registreres føll etter registrerte foreldre hos raseforeningen.