Clydesdale

Clydesdale er en tung trekkhest som stammer fra Clyde-dalen i Skottland. Rasen tilhører kaldblodsgruppen av arbeidshester som er avlet fram for å trekke last, ikke for fart. De fleste voksne hester måler mellom 16 og 18 hender i mankehøyde og veier fra 1 600 til 2 300 pund, noe som plasserer rasen solid i kategorien for kjempestore hester.

Rasen er lett å kjenne igjen. Langt, hvitt hår, kalt fjær, dekker de nedre beina og faller ned over hovene. Bevegelsene er høye og runde, hvor hver fot løftes tydelig fra bakken, en gangart som gjorde rasen populær i parader og forspann. Fargen er oftest brun (bay), med hvite avtegninger i ansiktet og på beina.

Til tross for størrelsen har clydesdalen rykte på seg for et stabilt og omgjengelig gemytt. Rasen er rolig, føyelig og arbeidsvillig, noe som gjorde den ettertraktet først som gårds- og transporthest, og senere som utstillings- og reklamedyr.

Hvem passer rasen for

Clydesdalen passer eiere som kan skaffe plassen, fôret og håndteringen en så stor hest krever. Det rolige gemyttet gjør rasen håndterlig for trygge hesteførere, men den enorme størrelsen betyr at den ikke egner seg som en tilfeldig førstehest. Daglige utgifter til fôr og hovslagerarbeid ligger høyere enn for lette rideraser. De som tiltrekkes av kjøring, forspann, gårdsarbeid eller utstilling, er de vanligste eierne.

Rasen har fått navnet sitt etter Clydesdale, det gamle navnet på Lanarkshire, distriktet som elven Clyde renner gjennom i det sørlige Skottland. Rasen tok form i løpet av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, da lokale gårdshopper ble krysset med tyngre importerte hingster, deriblant flamske hester som ble hentet nordover for å bedre størrelse og trekkraft.

Bønder og kullkjørere i distriktet trengte en hest som kunne arbeide tung leirjord og flytte last på det stadig voksende vei- og kanalnettet. Avlen ble styrt av styrke, sunne hover og et rolig gemytt som egnet seg til å jobbe tett på mennesker og i bytrafikk.

Clydesdale Horse Society of Great Britain ble grunnlagt i 1877 for å føre stamtavler og fremme rasen. Fra slutten av 1800-tallet ble clydesdalere eksportert i store antall til Australia, New Zealand, Canada og USA, hvor de tok over lignende gårds- og transportoppgaver.

Mekaniseringen gjennom 1900-tallet reduserte behovet for arbeidende trekkhester kraftig, og antallet falt bratt. Rasen overlevde gjennom utstilling, kjøring og reklameforspann, og den regnes fortsatt som en av de mest gjenkjennelige trekkhesterasene i dag, selv om det samlede antallet er begrenset.

Clydesdalen fremstår som en stor, dyp hest med bred bryst, sterke, skrående bogar og velmuskulerte bakparti. Hodet er åpent og intelligent, ofte med flat eller lett konveks profil og bred mule. Beina er lange og reint leddet, og bærer den tette hvite fjæren som er et av rasens mest kjennetegnende trekk. Hovene er store og velformede, et punkt rasen er spesielt avlet for.

Pels og farger

Brun (bay) er den vanligste fargen, men brunsort, svart, kastanje og skimmel forekommer også. De fleste clydesdalere har markerte hvite avtegninger: en bred blesse eller hvitt ansikt, og hvitt som strekker seg langt opp på beina, ofte over kne og hase. Hvite flekker på buk og sider er akseptert. Kombinasjonen av mørk kropp, hvite bein og hvitt ansikt er utseendet som oftest forbindes med rasen i utstillingsforspann.

Clydesdalen er kjent for et jevnt, mildt gemytt. Rasen ble utviklet for å arbeide tett innpå mennesker og i travle bymiljøer, så et rolig, besindig vesen ble avlet fram side om side med styrken. De fleste individer er tålmodige, samarbeidsvillige og sky sjelden, noe som forklarer hvorfor forspann av clydesdalere kan arbeide rolig under støyende parader og folkemengder.

Overfor familie og hesteførere er rasen kjærlig og tolerant, og den godtar som regel rutinemessig håndtering uten problemer. Rundt fremmede er den typiske clydesdalen nysgjerrig snarere enn nervøs. Med andre hester finner den seg vanligvis til rette i en flokk eller et forspann uten problemer, en egenskap som understøtter bruken i forspann med flere hester.

Det rolige gemyttet fjerner ikke behovet for respekt. En hest av denne størrelsen kan skade noen ved et uhell, så jevn bakkemanering og forsiktig håndtering betyr mer her enn for en liten rase. Rasen er arbeidsvillig og motiveres lett av mat, noe som gjør positiv håndtering enkel, men den er ikke en rase som trives med å stå ledig over lengre perioder.

Å ta vare på en clydesdale krever mer pelspleie og mer plass enn en lett ridehest. Fjæren på de nedre beina trenger spesiell oppmerksomhet for å holde seg ren og tørr.

Pelspleie

• Børst kroppspelsen jevnlig for å fjerne skitt, løst hår og svette
• Vask og tørk fjæren på beina for å forebygge hudproblemer som mugg (dermatitt)
• Rens og undersøk de store hovene daglig for opphopet skitt eller tegn til infeksjon
• Sett opp hovslagerbesøk omtrent hver 6. til 8. uke
• Børst oftere i perioder med pelsskifte om våren og høsten

Mosjon

• Gi daglig lufting i en stor, sikker fold
• Legg opp til jevnlig kjøring, bakkearbeid eller lett ridning for å holde hesten i form
• Bygg opp arbeidsmengden gradvis; tunge hester kan bli overopphetet ved brå, hard innsats
• La hesten bevege seg fritt fremfor å stenge den inne i en boks over lengre tid

Miljø

En clydesdale trenger romslig, godt ventilert stallplass tilpasset en høy hest, med solid, høyt gjerde og rikelig med beite. Stalldører, tak og bokser må passe til rasens høyde. Rent, tørt underlag bidrar til å beskytte de fjærete beina mot fuktrelaterte hudlidelser.

Clydesdalens kosthold bygger på grovfôr. Høy eller beite av god kvalitet bør utgjøre hoveddelen av det daglige inntaket, mens kraftfôr kun legges til for å matche arbeidsmengde og hold. På grunn av rasens størrelse er det daglige grovfôrvolumet stort, men fôret bør likevel måles mot kroppsvekt og aktivitetsnivå for å unngå overvekt. Konstant tilgang på rent, friskt vann er avgjørende, og en hest av denne størrelsen drikker svært mye hver dag.

Godbiter og tilskudd

Frukt- og grønnsaksgodbiter som epler og gulrøtter kan gis i små mengder. En salt- eller mineralstein støtter et balansert inntak. Tilskudd bør rette seg mot et konkret behov, som ledd- eller hovstøtte, og velges helst i samråd med veterinær fremfor å tilsettes som standard.

Clydesdalere er generelt robuste og lever som regel 20 til 25 år med god stell. Som en tung rase med fjærete bein møter de noen typiske utfordringer, hovedsakelig knyttet til de nedre lemmene og belastningen kroppsbygningen bærer.

Forebyggende stell

• Hold vaksinasjoner og parasittkontroll oppdatert
• Sett opp jevnlige tannkontroller
• Oppretthold en hovslagersyklus på 6 til 8 uker
• Hold fjæren på beina ren og tørr for å forebygge hudsykdom
• Håndter kroppsvekt og kosthold for å redusere fangbrann og leddbelastning
• Avtal årlige veterinærkontroller

Clydesdalen er intelligent og samarbeidsvillig, noe som gjør trening forholdsvis grei for en erfaren hesteperson. Rasens jevne gemytt hjelper den å akseptere nye oppgaver og travle omgivelser, egenskaper som ligger til grunn for dens lange bruk i kjøring og forspannarbeid. Fordi hesten er så stor, er tidlig bakkemanering en sikkerhetsprioritet: en ung clydesdale som lærer å lede seg, stå stille og gi etter høflig, blir en håndterlig voksen hest, mens en som ikke har lært det, er vanskelig å rette opp i full størrelse.

Grunnleggende trinn

1. Etabler ledelse, stillestående og rolig tøyling i hånd
2. Lær hesten å løfte og holde hver fot for hovslageren
3. Innfør seletøy og kjørehjelpemidler steg for steg
4. Bygg toleranse for støy, folkemengder og andre hester med tanke på lagarbeid
5. Gå videre til kjørt eller ridd arbeid først når bakkemaneringen er pålitelig

Clydesdalere når avlsmoden alder i løpet av noen få år, selv om tunge hester som regel får vokse videre før de settes i arbeid eller brukes i avl. Hopper bedekkes normalt i brunst og bærer ett føll, mens tvillinger er sjeldne og uønsket. Drektigheten varer omtrent 11 måneder. Follene er store ved fødsel og vokser jevnt, og når full voksen størrelse og styrke først etter flere år.

Hoppene er omsorgsfulle mødre, og rasens rolige gemytt følger som regel med gjennom fødsel og oppfostring. Ungdyr har godt av tidlig, skånsom håndtering slik at de lærer bakkemanerer mens de fortsatt er små nok til å håndtere lett. Nøye ernæring under vekstperioden støtter sunn utvikling av knokler og ledd, som senere må bære rasens tunge kroppsbygning.