Shetland

Shetlandsgåsa er en liten tamgås fra Shetlandsøyene nord i Skottland. Den er en av de letteste gåserasene, og fuglene overstiger sjelden vekten til en middels stor gårdsand nevneverdig. Århundrer med liv på utsatte, ressursfattige crofter har formet en nøysom fugl som finner det meste av maten sin selv på gress og skrinn beite.

Rasen er auto-kjønnende, noe som betyr at man kan skille kjønnene fra hverandre på fjærfargen fra det tidspunkt gåsungene er godt fjærkledd. Voksne hanner er hvite, mens hunnene har grå og hvite markeringer på hode, hals, rygg og flanker. Dette trekket gjør Shetlandsgåsa uvanlig blant gjess og er en av grunnene til at småskala-holdere setter pris på den.

Shetlandsgåsa er årvåken og observant. Den legger merke til bevegelser rundt holdet og kaller, noe som lenge har gjort den nyttig som billig vaktfugl i tillegg til beite- og avlsoppgavene. Overfor fremmede er den forsiktig og bråkete heller enn aggressiv, og den er selvstendig og selvhjulpen fremfor klengete. Den tåler kulde, vind og vått vær bedre enn mange større raser.

Hvem den passer for

Shetlandsgåsa passer for holdere som har gress til overs og ønsker en gås som i stor grad finner mat selv. Den lille størrelsen betyr at den spiser mindre og er lettere å håndtere enn tunge raser, noe som passer for småbrukere, vernebeitingsprosjekter og folk som er nye med gjess. Den er et dårlig valg for den som ikke kan tilby daglig beite, siden rasen er bygget rundt beiting fremfor posemat.

Rasen har navn etter Shetlandsøyene, den nordligste delen av Skottland, der den har vært holdt på crofter i svært lang tid. Forholdene der er krevende: tynn jord, sterke vinder, lange vintre og lite overskudd av korn. En gås som kunne overleve på gress og ville vekster med minimalt tilskuddsfôr var av klar verdi for øyhusholdningene.

I motsetning til mange moderne fjørferaser ble ikke Shetlandsgåsa skapt etter en skriftlig standard av avlere med bestemte mål. Den ble formet av bruken og av det lokale miljøet. Fugler som overvintret godt, beitet hardt og oppdro gåsunger uten mye hjelp ble beholdt, og over generasjoner ga dette en liten, seig, nøysom type fremfor en stor kjøttgås.

Det auto-kjønnende fargmønsteret, hvite hanner og grå og hvite hunner, er et langvarig trekk ved rasen. For crofterne var dette praktisk, siden det lot dem sortere kjønnene med øyet uten å håndtere hver fugl, noe som hadde betydning ved forvaltning av avlsgrupper for neste sesong.

Antallets falt etter hvert som øyfarmingen endret seg og større kommersielle raser spredte seg, og Shetlandsgåsa ble betraktet som en sjelden tradisjonell rase. Vernebevisste holdere i Skottland og utenfor har siden arbeidet for å bevare den, og setter pris på både dens historie og dens nytte for beiting av skrinn mark.

Shetlandsgåsa er en liten, velformet gås med kompakt kropp og en oppreist, årvåken holdning. Den er bygget for hardførhet fremfor størrelse, med rundet bryst, relativt kort hals for en gås og tett fjærdrakt som avviser vind og regn. Helhetsinntrykket er en ryddig, aktiv fugl fremfor en tung kjøttgås.

Fargen er det tydeligste kjennetegnet. Hannene er hvite. Hunnene er grå og hvite, med grått på isse, hals, rygg og flanker brutt opp av hvitt, slik at de to kjønnene kan skilles fra hverandre ved synet.

Fjærdrakt og farge

Det definerende trekket er det kjønnskoblede fargeskiljet. Voksne hanner er rent hvite, mens hunner viser grå markeringer over en hvit bunn på hode, hals, rygg og sider. Gåsunger kan sorteres etter dunkfarge og tidlig fjærfarge, noe som er det praktiske grunnlaget for rasens auto-kjønnende rykte. Blå øyne og oransje-rosa nebb og bein er typisk for begge kjønn og bidrar til rasens særpregede utseende.

Shetlandsgåsa er en selvstendig, selvhjulpen gås. Den tilbringer dagen med å beite og streife på egenhånd og er ikke avhengig av tett menneskelig oppmerksomhet. Overfor holderen er den vanligvis rolig og vant til rutine, selv om den ikke er en kjæledyrgås og foretrekker å holde litt avstand.

Rasen er årvåken og observant. Shetlandsgåsa legger merke til fremmede, kjøretøy og rovdyr og kaller høyt, noe som er grunnen til at den lenge har vært holdt som billig vaktfugl. Overfor ukjente mennesker kan den være forsiktig og bråkete fremfor aggressiv, og en etablert flokk roer seg vanligvis ned når den ser at det ikke er noen trussel.

Overfor annet fjørfe er den lille Shetlandsgåsa sjelden en plager og kan dele beite med ender og høns, selv om hanner forsvarer rugende hunner i avlssesongen og trenger plass da. Innad i flokken er fuglene sosiable og danner sterke parband. De er ivrige beitere, tilfredse når de har gress å jobbe med, og tilbøyelige til bråk og uro når de er innestengt uten det.

Shetlandsgåsa er en av de enklere gjessene å holde fordi den er liten, hardfør og bygget for å klare seg selv. Det meste av stellet handler om å gi den forholdene for å beite og holde den trygg fra rovdyr fremfor intensiv daglig håndtering.

Pleie

• Gjess steller seg selv og trenger ingen klipping eller trimming under normale forhold.
• Sørg for vann dypt nok til å senke hode og nebb slik at fuglen kan rense øyne og nesebor.
• Sjekk føtter og bein for kutt og tegn på bumblefoot, særlig på hard eller våt mark.
• Forvent en kraftig årlig fjærfelling; hold området rent og la nye fjær vokse uten forstyrrelser.

Mosjon

• Daglig tilgang til gress for beiting og gåing, som er rasens viktigste form for aktivitet.
• Åpent område å streife over; Shetlandsgåsa tilbakelegger distanser og liker ikke trang innhegning.
• Tilgang til vann for bading, som holder fjærdrakten i god stand.

Miljø

Shetlandsgåsa tåler kulde, vind og regn godt takket være tett fjærdrakt, så et enkelt, tørt, trekkfritt og rovdyrsikkert hus er nok. Prioriteten er sikkert ly om natten, siden rev og andre rovdyr er den største trusselen mot en liten gås. Gi skygge og ferskt vann i varmt vær, og sørg for at gjerdet holder flokken inne og bakkerovdyr ute.

Gress er grunnlaget for Shetlandsgåsas kosthold. Rasen er en av de beste beiterne blant gjess og kan på godt beite i vekstsesongen dekke det meste av behovet sitt fra beitingen alene. Tilskuddsfôr blir viktig om vinteren, under egglegging og avl, og der graset er kort eller dårlig. Bruk et fjørfe- eller vannfuglmiddel; medisinert kyllingstarter passer ikke for gjess og fôr som inneholder visse koksidiostatika kan skade dem. Grit må være tilgjengelig for å hjelpe fuglene med å knuse gress og korn.

Godbiter og tilskudd

Bladet grønt, salat og hakket grønnsak er trygge godbiter i moderate mengder. Gi uløselig grit til enhver tid slik at fuglene kan male fibrøst gress, og tilby østersskjell eller en løselig kalsiumkilde til legggende hunner for å støtte eggskallkvaliteten. Godbiter bør utgjøre en liten del av kostholdet slik at fuglene fortsetter å beite som sin viktigste matkilder.

Shetlandsgåsa er en hardfør, sunn rase med lang levetid for fjørfe, vanligvis 12 til 20 år og noen ganger mer med godt stell. Dens selvfôrende, værbestandige natur betyr at den lider av færre tilstander knyttet til overfôring og innestenging. De fleste helseproblemer er de generelle som påvirker beitende vannfugl fremfor feil som er spesifikke for rasen.

Forebyggende stell

• Sørg for rent drikke- og badevann og forny det regelmessig for å redusere sykdomsrisiko.
• Roter beite og hold en rutine for orming og parasittkontroll.
• Fôr med et balansert middel slik at gåsunger vokser jevnt og legggende hunner får nok kalsium.
• Hold huset tørt og godt strødd for å beskytte føtter og ledd.
• Observer flokken daglig slik at problemer oppdages tidlig.

Shetlandsgåsa er bygget for et utendørs, fritt beiteliv på gress. Kjernebehovene er beite om dagen, et rovdyrsikkert hus om natten og tilgang til rent vann. Fordi rasen takler kulde og vått så godt, kan husvære være enkelt så lenge det er tørt, ventilert og sikkert. Den virkelige designprioriteten er å holde rev og andre rovdyr ute, siden en liten gås er et lett bytte etter mørkets frembrudd.

Oppsett-sjekkliste

• Et låsbart, rovdyrsikkert hus stort nok for flokken.
• Inngjerdet beite med rotering mellom områder der det er mulig.
• Rent drikkevann og en dam, trau eller kar for bading.
• Skygge for varme dager og ly mot drivende vind og regn.
• Et tørt, ly hjørne for hunner til å ruge i avlssesongen.

Shetlandsgåsa er en god naturlig mor, og mange holdere lar en rugende gås sitte og oppdra gåsungene, noe som passer til rasens selvhjulpne natur. Egg kan også inkuberes kunstig. Gåseegg er store og har godt av ekstra luftfuktighet og i noen oppsett lett fukting og avkjøling for å etterligne en sittende gås som vender tilbake fra vannet. Inkubasjon varer ca. 28 til 30 dager, noe lenger enn hønseegg.

Klekketrinn

1. Sett rene, fertile egg og merk dem med datoen.
2. Hold temperatur og luftfuktighet jevn og vend eggene flere ganger om dagen.
3. Lyspengekontroller rundt første og andre uke for å sjekke utvikling og fjerne klare eller døde egg.
4. Slutt å vende noen dager før termindatoen og hev luftfuktigheten for klekking.
5. La gåsungene bli i inkubatoren til de er tørre og fluffy, og flytt dem deretter til en varm, tørr brooder med vann og umedisinert starterfôr.