Pilgrim

Pilgrimen er en tam gjøsrase utviklet i USA. Den hører til mellomvektsklassen, med voksne fugler som generelt faller mellom de lette og tunge gjøsraseene. Det definerende kjennetegnet er autokjønnet fjærdrakt: voksne gasser er stort sett hvite, mens voksne gjess er grå med hvite markeringer. Denne fargeforskjellen vises ved klekking og holder seg gjennom voksenlivet, noe som lar oppdretter skille hanner fra hunner uten håndtering eller kloakkjønning.

Rasen har et rolig, jevnt gemytt. Pilgrimsgjess beskrives ofte som vennlige, snille, rolige og godmodige, og de er gjerne mindre aggressive enn en rekke andre gjøsraser. Det gjør dem til et vanlig valg for små gårder, småbruk og familieflokker der gjess deler plass med mennesker og annet fjørfe.

Pilgrimsgjess holdes til flere formål, blant annet luking, kjøtt, egg og pryd. De beiter godt på gress og kan dekke en vesentlig del av sitt eget fôrbehov i vekstsesongen når beitemark er tilgjengelig.

Hvem passer den for

Pilgrimen passer for oppdretter som ønsker en rolig beitende gjøs og setter pris på å kunne kjønnsbestemme ved hjelp av fargen. Den fungerer for førstegangseiere av gjess som kan sørge for gress, vann til å dyppe hodet i og ly. De som trenger en stille flokk for luking i frukthager eller på beiter, eller som holder gjess nær barn, finner rasen håndterlig. Den passer dårligere for dem som ikke har utendørs beitearealer, siden rasen trives best med jevnlig tilgang til beite.

Pilgrimen er en amerikansk rase. Den er knyttet til Oscar Grow, en vannfugloppdretter som arbeidet med å feste det autokjønnede fargemønsteret i en middels stor gjøs tidlig på 1900-tallet. Beretninger knytter rasens navn til Grow-familiens flytting fra Iowa til Missouri under den store depresjonen på 1930-tallet.

Autokjønnede gjess, der dun og fjærfarge skiller seg etter kjønn, var kjent fra eldre europeisk bestand, og trekket fantes i regionale flokker før Pilgrimen ble standardisert. Grows arbeid brakte trekket sammen med en konsistent mellomkropp og rolig temperament til å skape en gjenkjennelig rase.

Pilgrimen ble tatt opp i American Poultry Associations Standard of Perfection i 1939. Anerkjennelsen fastsatte en skriftlig beskrivelse av størrelse, farge og form som oppdrettere kunne avle mot.

Rasens bestand har variert siden da. Den har til tider vært oppført som verneingsprioritert av husdyrverngrupper i USA, noe som har bidratt til fornyet interesse blant småholdere og arvefugloppdretter.

Pilgrimen har en middels stor, godt avrundet kropp med en moderat lang hals og et glatt bryst. Fuglen bærer seg ganske horisontalt og mangler den oppreiste holdningen som noen lettere raser har. Det er ingen knute på nebbet. Buken kan være jevn eller vise en svak todeling hos voksne fugler.

Det mest karakteristiske trekket er fargeforskjellen etter kjønn. Voksne gasser er stort sett hvite med lyse nebb og bein og blå øyne. Voksne gjess er grå, gjerne en myk dueaktig eller sadelrygg-grå, med hvitt rundt ansiktet og på undersiden, mørke øyne og mørkere nebb og bein. Nyklekkede gåunger skiller seg også: hanner er lysere gule med lyse nebb, og hunner er mørkere grågrønne med mørkere nebb.

Fjærdrakt og farger

Fjærdrakten er tett og glatt, ikke krøllet eller ru. Det hvite hos gassen er rent, med et rosa til oransje nebb og bein. Grårfargen hos gjøsa varierer fra lys til middels og kombineres med hvite ansiktsmarkeringer som gjerne blir mer uttalt etter hvert som fuglen eldes. Den pålitelige sammenhengen mellom kjønn og farge er det som skiller Pilgrimen fra de fleste andre gjøsraser, og oppdrettere velger til for å holde den tydelig og konsekvent.

Pilgrimen har et rolig, jevnt temperament. Rasen beskrives vidt som vennlig, snill, rolig og godmodig. Pilgrimsgjess er gjerne mindre aggressive enn en rekke tyngre eller mer opphisselige gjøsraser, og det er en del av grunnen til at de holdes rundt barn og i blandede flokker.

Overfor familie og kjente behandlere er Pilgrimsgjess tilnærmelige og kan bli tamme ved jevnlig, rolig kontakt fra ung alder. Overfor fremmede er de årvåkne og vil gi et varselsrop, siden gjess naturlig er vaktomme, men de er ikke tilbøyelige til konstante angrep. I hekkesesongen kan gasser bli mer beskyttende over reir og gåunger, så oppdrettere bør forvente mer defensiv atferd om våren.

Sammen med andre kjæledyr og fjørfe slår Pilgrimsgjess seg som regel til ro i flokken uten særlige problemer når de får nok plass, fôr og vann. Som med enhver gjøs etablerer de en sosial orden og kan jage mindre fugler ved fôrtid. Gjess er sosiale og trives best i par eller grupper framfor alene.

Pilgrimsgjess er hardføre og lite krevende når grunnbehovene er dekket. De er beitende fugler og trives best med daglig tilgang til gress, rent drikkevann og ly mot hardt vær og rovdyr.

Pleie

• Sørg for vann dypt nok til at gjøsa kan senke hodet og rense øyne og nesebor.
• Sjekk føtter og bein for kutt, hevelse eller tegn på bumblefoot, særlig på hardt eller vått underlag.
• Undersøk fjærdrakten for eksterne parasitter under håndtering. Gjess i god stand holder i stor grad sin egen fjærdrakt ren.
• Klipp eller kontroller nebbet og neglene bare hvis overvekst eller skade oppdages. Dette trengs sjelden.
• Forvent en kraftigere fjærfelling én gang i året, når mange fjær felles og vokser ut igjen.

Mosjon

• Gi mulighet for daglig beiting og gange på beite eller i en stor innhegning.
• Gi plass til søking etter mat, som gir både mosjon og en del av kosten.
• Gi tilgang til en dam, basseng eller stor vanntank for bading og svømming der det er mulig.
• Hold flokken samlet, siden bevegelse og matesøking i gruppe er naturlig for gjess.

Miljø

Pilgrimsgjess tåler kulde godt med et tørt, trekkfritt ly og rent underlag. I varmt vær trenger de skygge og konstant tilgang til vann. Gjerde bør holde gjessene inne og rovdyr som rev og hund ute, særlig om natten når flokken bør lukkes inn i et sikkert hus.

Pilgrimsgjess er effektive beitere og kan få en stor andel av kosten fra gress i vekstsesongen. Beite bør suppleres med et formulert fôr, særlig for gåunger, avlsfugler og om vinteren når gress er knapt. Bruk fôr for vannfugl eller umedisert fjørfefôr. Noen mediserte kyllingfôr er ikke egnet for vannfugl. Gi uoppløselig grus slik at fuglene kan male maten, og sørg for ferskvann hele tiden nær fôret.

Godbiter og tilskudd

Bladrikt grønt, salat, kål og hakkede grønnsaker er passende godbiter i moderate mengder. Hele korn som hvete kan tilbys om vinteren for ekstra energi. Avlsfugler har nytte av et fôr med tilsatt kalsium, eller en separat kilde med knust østersskjell, for å støtte eggproduksjon. Hold godbiter til en liten andel av det totale fôret så fuglene holder en balansert rasjon.

Pilgrimen er en robust rase uten rapporterte rasespesifikke lidelser. Med godt husdyrhold lever fuglene vanligvis 10 til 15 år. De fleste helseproblemer skyldes forvaltningsfaktorer som parasitter, vått eller hardt underlag, dårlig kosthold eller stress fra rovdyr, ikke arvelig svakhet. Rent vann, tørt ly og godt beite forebygger de fleste vanlige problemer.

Forebyggende stell

• Sørg for rent, tørt underlag og veldrenet mark for å beskytte føttene.
• Gi riktig fôr for vannfugl for å dekke niasin- og kalsiumbehov.
• Hold vannet rent og dypt nok til hodedypping for å beskytte øyne og nesebor.
• Karantenér nye fugler før de tilføyes flokken.
• Sikre husdyrrom mot rovdyr, særlig om natten.
• Observer fuglene daglig for endringer i appetitt, gange eller ekskrementer.

Pilgrimsgjess er beitemarksfulger som passer for hager, paddocker og småbruk. De trenger åpent gress å beite på, et tørt og ventilert ly for netter og dårlig vær, og vann for drikking og bading. Lyet trenger ikke være avansert, men det må holde seg tørt, tillate luftstrøm uten trekk og lukkes sikkert mot rovdyr. Et enkelt lavt nedlagt hus eller en del av en låve fungerer bra.

Oppsettssjekkliste

• Rovdyrsikkert natthus med sikker dør.
• Tørt underlag og god ventilasjon uten trekk.
• Rent drikkevann dypt nok til å senke hodet.
• Badevann som badekar, basseng eller dam.
• Skygge om sommeren og ly mot vind og regn.
• Beiteområde fritt for giftige planter og plantevernmiddelrester.
• Gjerdet kontrolleres jevnlig for hull.

Pilgrimsgjøseegg kan klekkes naturlig under en ruggende gjøs eller i en inkubator. Gjess er ofte gode mødre, og naturlig ruging er vanlig i små flokker. For kunstig ruging trenger gjøseegg stabil temperatur, nøye luftfuktighet, regelmessig snuing og kjøle- og fuktingsperioder som etterligner en sittende fugl. Siden rasen er autokjønnet, kan gåungene sorteres etter farge kort tid etter klekking.

Klekketrinn

1. Samle rene egg og oppbevar dem med spissen ned i ikke mer enn 7 til 10 dager før setting.
2. Legg egg i en kalibrert inkubator på ca. 37,5 °C.
3. Snu egg flere ganger om dagen og hold luftfuktigheten nær 50 til 55 prosent.
4. Avkjøl og fukt eggene lett daglig fra ca. andre uke for å etterligne en tilbakevendende gjøs.
5. Lys opp egg for å kontrollere utvikling og fjern alle som er klare eller råtne.
6. Stopp snuing rundt dag 26 til 28 og øk luftfuktigheten for klekking.
7. La klekkede gåunger tørke i inkubatoren før de flyttes til et varmt oppvekstrom.