Kinesisk

Den kinesiske gåsen er en tamgåsrase nedstammet fra den ville svangåsen (Anser cygnoides). Den er mellomsto og holder seg mer oppreist enn de fleste gårdsgjess, med en lang, slank hals som gir den en svaneaktig profil. Voksne bærer en rund knopp, eller basal utvekst, ved roten av overblikket, som er større og tydeligere hos gjesser enn hos gåser.

To fargevarianter er vanlige: en hvit form med oransje knopp og nebb, og en brun (ofte kalt grå) form med mørk knopp og en brun stripe langs baksiden av halsen. Voksne gjessere veier vanligvis rundt 4,5 til 5,5 kg og gåser rundt 3,5 til 4,5 kg, noe som plasserer rasen i den lettere enden av tamgåsvekter.

Rasen er verdsatt av flere praktiske grunner. Den legger flere egg enn de fleste andre gåseraser, beiter godt på gress og reagerer høylytt på alt ukjent. Mange holdere bruker kinesiske gjess som levende alarmer fordi de roper ved tilnærming av fremmede eller andre dyr.

Hvem det passer for

Den kinesiske gåsen passer for holdere som har plass til beiteand og som ikke er redd for støy. Årvåkenheten er nyttig på et småbruk, men kan være et problem i tettbebygde strøk der naboer er nærme. Rasen trenger daglig tilgang til gress og rent vann og trives best i par eller små grupper fremfor alene.

Den kinesiske gåsen stammer fra svangåsen (Anser cygnoides), en vill art som hekker over Mongolia, Nord-Kina og det sørøstlige Russland og overvintrer i Sør-Kina. Domestisering fant sted i Kina over lang tid, og rasen deler denne ville forfaren med den afrikanske gåsen, som er en separat, tyngre tamgåsetterkommer av den samme arten.

Panneknoppen er det tydeligste tegnet på svangåsopprinnelse. De fleste europeiske gårdsgjess stammer fra grågåsen (Anser anser) og har ingen knopp, så kjennetegnet skiller kinesiske og afrikanske gjess fra grågåsavledede raser på et øyeblikk.

Kinesiske gjess ble fraktet vestover langs handelsruter og var til stede i Europa på 1700-tallet. De nådde Nord-Amerika i kolonitiden og den tidlige nasjonalperioden og ble etablert på gårder der i løpet av 1800-tallet. American Poultry Association anerkjente den kinesiske gåsen i sin standard i 1874 og listet opp både den hvite og den brune varianten.

Rasen er blitt holdt dels for egg og kjøtt og dels for lukeevnen. Flokker ble en gang brukt i frukthager og åkre for å beite ugress uten å skade hovedvekstene, en praksis som gav opphav til det eldre navnet «luking-gås».

Den kinesiske gåsen har en slank, nesten yndig bygning sammenlignet med tyngre gårdsraser. Kroppen holdes i vinkel oppover, halsen er lang og slender, og hodet bærer en rund knopp over nebbet. Knoppen er til stede i begge kjønn, men vokser seg større og rundere hos gjessere, noe som hjelper med kjønnsbestemmelse av voksne fugler. Rasen har ingen kjøl (den løse hudflipen under kroppen sett på noen gjess).

Fjørdrakt og farger

Den hvite varianten har helkvit fjørdrakt med oransje nebb, oransje knopp og oransje bein og føtter. Den brune varianten har en gråbrun rygg og vinger, et lysere bryst og en tydelig mørk brun stripe langs baksiden av halsen; nebbet og knoppen er svarte, og beinene er mørk oransje til støvete. Gjessunger av den hvite varianten klekkes gule, mens brune unger klekkes olivengrønne. Fjørdrakten forblir tett og glatt hele året, og rasen utvikler ikke de tunge buk­foldene sett hos noen større gjess.

Den kinesiske gåsen er en av de mer pratsomme tamgåsene. Den roper hyppig og høylytt, særlig når noe nytt entrer området, og denne årvåkenheten er det kjennetegnet rasen er best kjent for. Den samme årvåkenheten kan gjøre gjessere territorielle i hekkeperioden, da de kan hvese, senke hodet og jage folk eller dyr som kommer for nær et reir eller en make.

Med sin egen flokk er fuglene sosiale og holder seg sammen under beiting. Overfor fremmede er de varsomme og støyende fremfor vennlige. Gjess opplært med håndtering fra gjengeaglingsalderen blir roligere med kjente mennesker, men rasen forblir selvstendig og søker ikke oppmerksomhet slik noen tam vannfugl gjør.

Med andre kjæledyr varierer resultatene. Kinesiske gjess tolererer generelt annen vannfugl og fjørfe hvis det er nok plass, selv om gjessere kan mobbe mindre fugler ved fôring. Hunder og katter bør introduseres forsiktig, siden en defensiv gjesser kan skade et lite dyr og en stor hund kan skade en gås.

Daglig stell dreier seg om gress, vann og husly fremfor fjørdraktsvedlikehold. Friske gjess pusser og vanntetter fjørdrakten sin selv, så håndtering er i stor grad begrenset til helsesjekker og sesongoppgaver.

Stell

• Gi åpent vann dypt nok til at fuglen kan dyppe hele hodet; dette holder øyne og nesebor rene
• Sjekk føtter og bein regelmessig for kutt, hevelse eller tegn på bumbfoot
• Inspiser fjørdrakten for lus eller midd under rutinehåndtering
• Klipp negler bare hvis de vokser for mye, noe som er uvanlig hos fugler med utendørs tilgang

Mosjon

• La daglig tilgang til beiteområde; gjess går og beiter mye av dagen
• Gi plass til å løpe og flagre, noe som holder vinger og bein i form
• Gi badevatn, siden svømming er naturlig mosjon og hjelper fjørdraktspleien

Omgivelser

Kinesiske gjess lever utendørs hele året i de fleste klimaer, men trenger ly som er tørt og trekkfritt for netter og dårlig vær. Huset skal være rovdyrsikkert, med ren strø som halm og god ventilasjon. Gjerde på ca. 1 meter holder de fleste gjess innhegnet, da rasen flyr lite. Skygge og konstant ferskvann er avgjørende i varmt vær fordi gjess ikke kan kjøle seg ned like lett som pattedyr.

Gress er grunnlaget for en kinesisk gåsediett. På gode beitemarker kan en voksen møte mye av behovet sitt ved beiting, med tilleggsfôr gitt for å fylle hull, særlig om vinteren eller når gresset er kort. Bruk et vannfugl- eller fjørfepellet fremfor medisinert kyllingfôr, da noen tilsatte medisiner for kyllinger ikke er egnet for gjess. Hvete bløtlagt i vann er et vanlig tradisjonelt tilskudd. Leggende gåser trenger et høyere kalsiuminnhold i hekkeperioden for å støtte eggleggingen.

Godbiter og tilskudd

Bladgrønnsaker, salat og hakkede grønnsaker er trygge godbiter i moderate mengder. Gi uoppløselig grus slik at kjertelmagen kan male mat, og tilby knust østersskjell eller lignende kalsiumkilde for leggende fugler. Rent drikkevann må alltid være tilgjengelig, da gjess trenger å drikke mens de spiser for å svelge tørt fôr.

Den kinesiske gåsen er generelt robust og langlivet for tamfugl, med en typisk levetid på 10 til 15 år. De fleste helseproblemer kommer av dårlig driftsform fremfor arvelig sykdom: fuktig eller skittent hus, skarpt underlag, dårlig diett eller parasitter. Tunge gjessere og det knoppede hodet er ikke assosiert med pusteproblemer sett hos noen andre raser, men knoppen kan skades i slåsskamper eller få frostskader i sterk kulde.

Forebyggende stell

• Hold huset tørt og strøet rent for å forebygge fotinfeksjoner
• Gi rent bade- og drikkevann daglig
• Følg en parasittbekjempelsesplan tilpasset det lokale området
• Fôr med aldersriktig rasjoner for å unngå vekstforstyrrelser som engelskevinge
• Gi leggende gåser tilstrekkelig kalsium for å redusere eggrelaterte problemer

Den kinesiske gåsen er en utendørs fugl som tilbringer mesteparten av dagen med å beite og bare bruker huset til husly, hekking og nattrostning. Det ideelle oppsettet kombinerer en beitemark eller gressinngjerding med en vannkilde og et sikkert hus. Rasen flyr lite, slik at beskjeden inngjerding holder den inne, men gjerdet må holde rovdyr ute fremfor bare å holde gjessene inne.

Oppsjekksliste for oppsett

• Tørt, ventilert, rovdyrsikkert hus med en lav inngang fuglene kan gå inn i
• Rent strø og et separat dreneringsbart område for vann
• Sikker perimetergjerding nedgravd eller festet i bunnen mot gravende rovdyr
• Skygge og ekstra vannpunkter for varmt vær
• Et stille, ly hjørne for hekking om våren

Kinesiske gjess legger flere egg enn de fleste gåseraser, noe som gjør dem praktiske for klekking. Egg kan settes under en rugegås eller i et rugeri. Gåseegg har et tykt skall og et høyt fuktighetsbehov, så vellykket kunstig ruging krever høyere fuktighet enn kyllingegg og har nytte av kjøling og lett sprøyting under løpet, noe som etterligner en forelderfugl som vender tilbake vått fra vann.

Klekketrinn

1. Samle rene egg og sett dem innen ca. en uke etter legging for beste resultat
2. Varm egg til romtemperatur, legg dem deretter i rugeri ved måltemperaturen
3. Vend eggene flere ganger daglig og hold fuktigheten i riktig område
4. Lys opp eggene rundt dag 10 og igjen senere for å sjekke utvikling og fjerne klare eller døde egg
5. Kjøl og lett spray eggene daglig fra den andre uken, etter rugeriets veiledning
6. Slutter å snu ca. 3 dager før forventet dato og øk fuktigheten for klekking
7. La gjessunger bli i rugeriet til de er tørre, deretter flytt dem til en varm, tørr oppvarmer