Savanna

Savannageiten er en kjøttgeit utviklet i Sør-Afrika. Det er et stort, kraftig bygget dyr med helt hvit pels og mørk hud, satt høyt for kjøttmengden den bærer og for hvor lett den holder holdet på magert beite. Rasen ble avlet fram for å klare seg i varmt, tørt landskap der fôrkvaliteten endrer seg med årstidene.

Savannageiter er rolige og selvstendige. De beiter godt uten tett oppfølging og klarer seg stort sett selv på store arealer, noe som er en av hovedgrunnene til at produsenter velger dem. Geitene er fruktbare og melker godt nok til å fostre opp sterke kje, og rasen brukes både som renrase og som bukkerase krysset inn i andre geiteflokker for å tilføre kjøtt og hardførhet.

Den hvite pelsen over svart hud er et kjennetegn for rasen. Den mørke huden gir noe beskyttelse mot sterkt sollys, mens den korte pelsen hjelper dyret å takle varme. Kombinasjonen gjør at savannageiten passer best i varmt og tørt klima, snarere enn som utstillingsdyr eller kjæledyr.

Hvem passer rasen for

Savannageiten passer for kjøttprodusenter og småbrukere i varme eller tørre strøk som ønsker en nøysom geit som klarer seg selv på beite. Den egner seg godt for dem som holder geiter på utmark eller kratterreng, og for dem som krysser inn geiter for å bedre kjøttmengde og hardførhet. Den passer dårligere for folk som ønsker en melkegeit eller et lite kjæledyr.

Savannageiten stammer fra Sør-Afrika, der den ble utviklet som en kjøttrase tilpasset landets varme og ofte tørre forhold. Oppdrettere tok utgangspunkt i innfødte afrikanske geiter og valgte ut hvitpelsede dyr som kunne bære god muskelmasse selv på magert beite.

Utvalget la vekt på nytteverdi framfor utseende. Dyr som holdt holdet på dårlig beite, ble drektige pålitelig og tålte varme og tørke, ble beholdt i avlen, mens svakere individer ble luket bort av både miljøet og oppdretterne selv. Over tid ga dette en ensartet hvit geit med svart hud og sterk konstitusjon.

Rasen ble senere anerkjent i Sør-Afrika og markedsført ved siden av boergeiten som del av landets kjøttgeitnæring. Der boergeiten kjennetegnes ved farget hode og tung kroppsbygning, ble savannageiten posisjonert som et helhvitt alternativ med rykte for å tåle nøysomt hold.

Savannageiter er siden eksportert og brukt i geiteproduserende regioner utenfor Sør-Afrika, ofte som bukkerase krysset inn på lokale geiter. Målet i slike program er som regel å tilføre kjøttmengde, fruktbarhet og hardførhet til eksisterende besetninger.

Savannageiten er en tung, velmuskulert geit med dyp kropp og sterke bein. Helhetsinntrykket er av et solid, funksjonelt dyr bygget for å bære kjøtt. Bukker er tydelig større og tyngre enn geiter, med bredt bryst og kraftig hals.

Pelsen er kort og hvit over hele kroppen. Under pelsen er huden svart, og nese, klover, horn og andre nakne partier er også mørke. Et kort kasjmirunderlag kan komme fram i kaldere vær og felles når temperaturen stiger. Begge kjønn har som regel horn, bakoverbøyde, og ørene er middels lange og henger til siden.

Pels og farger

Godkjent farge er ensfarget hvit. Kontrasten mellom den hvite pelsen og den svarte huden, klovene og hornene er et viktig rasekjennetegn. Den mørke huden bidrar til å redusere solskader fra sterkt lys, og den korte sommerpelsen holder dyret kjølig. Om vinteren gir det korte kasjmirlaget ekstra beskyttelse, før det felles igjen om våren.

Savannageiter har jevnt temperament og er stødige i sinnet. De er ikke lettskremte og lar seg som regel håndtere rolig når de er vant til en fast rutine, noe som gjør dem enkle å ha i kommersielle besetninger. Samtidig er de selvstendige og klarer seg selv, fornøyd med å streife rundt i en innhegning og fôre seg selv uten stadig tilsyn.

I møte med mennesker er godt håndterte savannageiter rolige, men ikke spesielt kontaktsøkende. De er årvåkne overfor omgivelsene og trekker seg unna det de oppfatter som fare, en nyttig egenskap på åpent beite. Geiter er oppmerksomme mødre og beskytter kjeene sine.

Blant andre geiter er rasen sosial og finner sin plass i flokkens rangorden uten mye kjefting og slåssing. Bukker blir sterkere og mer pågående i brunsttiden og krever sikker håndtering. Savannageiten blander seg lett med andre husdyr på felles beite.

Savannageiten er avlet fram for å trenge lite daglig stell, men den krever likevel forsvarlig grunnleggende hold. Hovedoppgavene er å holde gjerdene tette, gi ly mot regn og kulde, og følge med på klover og innvollsparasitter. Geiter er smidige og tester svake gjerder, så dette er verdt å få riktig fra starten av.

Pelsstell

• Lite pelsstell trengs siden pelsen er kort og holder seg ren av seg selv
• Klipp klovene hver 6. til 10. uke, eller etter behov
• Sjekk pels og hud for flått, lus og sår under vanlig håndtering
• Kasjmirunderlaget felles naturlig om våren og krever sjelden ekstra stell

Mosjon

• La geitene ha fri tilgang til beite eller kratt slik at de beveger seg og fôrer seg naturlig
• Gi tilgang til utmark eller innhegning med variert terreng der det er mulig
• Ingen strukturert trening er nødvendig utover vanlig beiting

Miljø

Savannageiter trives best i varmt, tørt klima og tåler varme svært godt, men i det norske klimaet med lange, kalde vintre stiller det andre krav til holdet. De trenger et tørt, trekkfritt fjøs eller skjul gjennom vinterhalvåret, og bør ikke stå ute i vått og kaldt vær over tid, siden rasen takler varme langt bedre enn fuktighet og kulde. Rent vann og et mineraltilskudd tilpasset lokal jord bør alltid være tilgjengelig, også når dyrene fôres inne om vinteren.

Savannageiten er et effektivt beitedyr og henter det meste av kosten fra gress og kratt. På godt beite trenger voksne dyr ofte lite ekstra fôr utenom tørkeperioder. I Norge, der beitesesongen er kort og vinteren lang, må fôringen suppleres med høy av god kvalitet gjennom store deler av året, og kraftfôr legges til bare når beitet er magert eller dyrene har høyere behov.

Geiter i sein drektighet og diegiving, kje i vekst og bukker i brunst trenger mer energi og protein enn tørre voksne dyr. Rent vann og fri tilgang på mineraler er nødvendig hele året, fordi mineralbehovet varierer med jordsmonnet og kan påvirke både fruktbarhet og vekst.

Godbiter og tilskudd

Små mengder trygt kratt, løvgreiner og litt frukt eller grønnsaker kan gis som godbiter, men bør bare utgjøre en liten del av kosten. Det mest nyttige tilskuddet er en mineralblanding laget spesielt for geiter, særlig der lokal jord er fattig på kobber eller selen, siden mangler påvirker både helse og avlsresultater.

Savannageiten har rykte på seg for å være hardfør og motstår mange av problemene som rammer mykere raser. Med godt hold lever den vanligvis 8 til 12 år. De fleste helseproblemer skyldes miljø og stell snarere enn arvelig svakhet, så parasittkontroll, tørt underlag og balanserte mineraler betyr mer enn noe annet.

Forebyggende helsearbeid

• Følg en parasittkontrollplan basert på telling av egg i avføringen, ikke rutinemessig masseavdriving
• Klipp klovene jevnlig og hold binger og skjul tørre
• Gi mineraler tilpasset lokal jord hele året
• Vaksiner mot klostridiesykdommer som blodforgiftning og stivkrampe etter lokale anbefalinger
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i besetningen

Fruktbarhet og lett kjeing står sentralt for savannageiten. Geiter blir kjønnsmodne tidlig og blir drektige pålitelig, og rasen er kjent for å kje uten store problemer. Tvillinger er vanlig, og geitene melker godt nok til å fostre opp kjeene sine uten mye ekstra hjelp, noe som holder arbeidsmengde og tap lavt.

Paringen kan styres ved å sette bukker sammen med geiter i en avgrenset periode, eller ved å la en bukk gå med flokken. Bukker er kraftfulle og arbeider hardt i brunstsesongen; én bukk kan dekke en betydelig gruppe geiter. Etter en drektighet på rundt fem måneder kjeer geitene som regel uten hjelp og knytter seg raskt til avkommet.

Kjeene er aktive kort tid etter fødsel og vokser godt på morsmelk kombinert med tidlig tilgang til beite. De avvennes normalt ved tre til fire måneders alder. Fordi rasen fører hardførhet og kjøttegenskaper videre, brukes savannabukker mye på andre raser for å bedre kjøttproduksjonen i besetningen.