Pygora

Pygorageiten er en liten fibergeit med opphav i USA. Den ble avlet fram ved å krysse pygmegeit med angorageit, to raser med hver sin styrke. Pygmegeiten gir en kompakt kropp og et rolig, vennlig gemytt. Angorageiten bidrar med den lange, glansfulle mohairullen. Resultatet er et dyr som passer på et lite jordstykke, men som likevel gir en ull det er verdt å klippe.

Pygorageiter holdes først og fremst for ullen, som spinnere og håndverkere setter pris på for mykheten og variasjonen. En enkelt geit kan bære én av tre ulltyper, fra en fin kasjmirlignende bunnull til krøllete mohairlignende lokker, og mange dyr ligger et sted mellom disse to ytterpunktene. Fordi rasen er liten og jevnt over rolig i temperamentet, egner den seg også godt for dem som ønsker geiter som følgesvenner framfor en kommersiell besetning.

Voksne pygorageiter er lavstilte og veier langt mindre enn melke- eller kjøttraser. Dermed blir håndtering, klipping og transport enklere enn med store geiter. De er sosiale flokkdyr og skal aldri holdes alene.

Hvem den passer for

Fordi gemyttet er rolig, er pygorageiten et fornuftig valg for barnefamilier, forutsatt at en voksen tar ansvar for fôring og gjerder. Den passer godt for håndspinnere, hobbyprodusenter av fiber og småbrukere med begrenset jord. De som ønsker bare ett kjæledyr, bør heller skaffe minst to geiter, for en geit alene blir stresset.

Pygorageiten er en relativt ny rase med en godt dokumentert amerikansk historie. Den ble utviklet i Oregon tidlig på 1980-tallet av Katharine Jorgensen, som ønsket å forene pygmegeitens lille kropp med angorageitens ull. Målet var en geit som en enkeltperson kunne håndtere og klippe hjemme, samtidig som den ga en nyttig mengde fiber.

Begge foreldrerasene hadde egne, lange historier før krysningen. Angorageiten, holdt for mohair, stammer fra området rundt Ankara i dagens Tyrkia og ble innført til USA på 1800-tallet. Pygmegeiten nedstammer fra små vestafrikanske geiter som ble brakt til Nord-Amerika, der den ble populær som et hardført og kompakt dyr.

Ved å kombinere disse to avlet Jorgensen fram avkom med mykere, finere ull enn ren angoraull, på en kropp på størrelse med en pygmegeit. Interessen spredte seg blant fiberentusiaster, og Pygora Breeders Association ble grunnlagt i 1987 for å registrere dyr og fastsette en rasestandard.

Standarden begrenser hvor stor andel pygme- og angoraarv en registrert pygorageit kan ha, slik at rasen holdes innenfor et fastsatt spenn i stedet for å gli tilbake mot en av foreldrerasene. I dag er pygorageiten mest utbredt i USA og holdes i hovedsak av håndspinnere og små fibergårder.

Pygorageiten er en liten, velproporsjonert geit med bredt mule, oppreiste eller lett bakoverliggende ører og en solid kroppsbygning arvet fra pygmegeiten. Begge kjønn kan ha horn, selv om enkelte dyr avhornes som kje. Det mest kjennetegnende trekket er ullen, som dekker det meste av kroppen og kan bli ganske fyldig før klipping.

Pels og farger

Pygoraull graderes i tre typer. Type A er lang og skinnende med krøller eller ringer, nærmest angoramohair. Type C er kort, fin og varm, nærmest kasjmir. Type B er en mellomting som viser trekk fra begge. Fiberen er ettertraktet for sin mykhet og tar godt imot farge.

Fargene omfatter hvit, svart, brun, grå og ulike blandede og skyggelagte mønstre. Hvit ull er vanlig fordi den er lett å farge, men fargede pygorageiter holdes også for den naturlige fiberen. De fleste dyr klippes to ganger i året, før ullen begynner å felles av seg selv.

Pygorageiten har rykte på seg for å være en av de mest jevnsinnede fibergeitene. De fleste er vennlige mot mennesker, rolige å håndtere og nysgjerrige uten å være pågående. Mange knytter tette bånd til den som fôrer og steller dem, og følger gjerne denne personen rundt i innhegningen.

Overfor familiemedlemmer, også barn, er pygorageiter som regel milde, men hornene betyr at små barn bør ha tilsyn. Overfor fremmede er de gjerne forsiktige i starten og åpner seg etter hvert som de føler seg trygge. Med andre geiter er de sosiale og trives best i en liten gruppe, der de finner sin plass i flokkens rangorden uten mye krangling.

De er lekne, særlig som kje, og liker å klatre på stokker, stubber og lave plattformer. Lydnivået er moderat: de kaller ved fôring eller når de skilles fra flokken, men er ikke konstante bråkmakere. En geit som kjeder seg eller er alene, kan bli stresset og bråkete, så selskap og litt stimulans holder dem fornøyde.

Fordi pygorageiten er en fiberrase, tar pelsstellet en større plass i rutinen enn for de fleste andre geiter. Ullen kan filtre seg og samle rusk, så den trenger tilsyn gjennom hele vekstsesongen i tillegg til klipping to ganger i året.

Pelsstell

• Børst eller plukk gjennom ullen jevnlig for å fjerne høy, borrer og filt
• Klipp omtrent to ganger i året, før den naturlige fellingen om våren og høsten
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke
• Sjekk hud og ull for lus eller midd under stellet
• Hold ullen tørr, for våt og filtret fiber mister verdi og kan gnage mot huden

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en inngjerdet luftegård eller beite for beiting og bevegelse
• Sett fram stokker, stubber eller solide plattformer å klatre på
• Hold minst to geiter, slik at de har noen å samhandle med og holder seg aktive
• Unngå å la geiter stå innesperret i en liten binge over lang tid

Miljø

Pygorageiter trenger sikre gjerder, for geiter tester grenser og kan presse seg gjennom smale åpninger. De trenger et tørt, trekkfritt tilholdssted for natten og i dårlig vær, med rent strø. De tåler kulde relativt godt når de har full ull, men bør skjermes mot langvarig regn og vind, særlig rett etter klipping når de har lite isolasjon. Med de lange, kalde vintrene i store deler av Norge bør pygorageiter ha tilgang til et solid fjøs eller uthus gjennom hele vinterhalvåret, ikke bare et enkelt le.

Pygorageiten er et beitedyr som trives best på et fôrgrunnlag av grovfôr. Beite, løv, kratt og godt høy bør utgjøre mesteparten av det den spiser. Geiter er kresne på fôret og velger gjerne ut de mest næringsrike plantene når de får sjansen. Rent, ferskt vann må alltid være tilgjengelig, og en løs mineralblanding laget for geit bør tilbys fritt, slik at dyret får kobber og andre nødvendige næringsstoffer.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot, eple eller annen frukt og grønnsak som er trygg for geit, kan brukes som sjeldne godbiter, men de bør utgjøre en liten del av kostholdet. For mye kraftfôr fører til overvekt og fordøyelsesproblemer. En geitespesifikk løs mineralblanding, og i enkelte områder et selentilskudd, kan anbefales av lokal veterinær ut fra jordforholdene.

Pygorageiten er generelt en hardfør rase med en typisk levetid på 12 til 15 år ved godt stell. De fleste helseproblemene er de samme som rammer geiter generelt, og de lar seg som regel håndtere med rutinemessig stell, parasittkontroll og god ernæring. Den lille kroppsstørrelsen gjør håndtering og undersøkelse enklere enn hos store raser.

Forebyggende stell

• Sett opp faste veterinærkontroller og følg en lokal vaksinasjonsplan
• Overvåk for parasitter og behandle etter behov, ikke etter en fast kalender
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke
• Gi geitespesifikke mineraler for å forebygge mangler
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i flokken

Pygorageiter blir kjønnsmodne tidlig, og en geit kan bli drektig allerede i løpet av sitt første leveår, selv om mange oppdrettere venter til hun er fullvokst før første parring. Parringen tidfestes ofte slik at kjeene kommer i mildere vær. Drektigheten varer omtrent fem måneder, og geita føder som regel ett eller to kje, der tvillinger er vanlig.

Nyfødte kje er små og aktive, og de bør die kort tid etter fødsel for å få i seg råmelk. Geitemødre er stort sett oppmerksomme. Kjeene begynner å nappe i grovfôr etter noen uker og avvennes vanligvis ved to til tre måneders alder. Registrert avl følger rasestandarden, som begrenser andelen pygme- og angoraarv slik at avkommet fortsatt regnes som pygorageit.

Fordi begge kjønn kan ha horn og ukastrerte bukker har sterk lukt, planlegger oppdrettere hus og håndtering deretter. Mange holdere kastrerer bukker som ikke skal brukes i avl, siden gjeldbukker gir utmerket ull og blir rolige fiberdyr eller kjæledyr.