Oberhasli

Oberhasli er en melkegeiterase som opprinnelig kommer fra de sveitsiske alpene. Rasen er middels stor og kjennes igjen på pelsen i chamois-farge, fra lys rødbrun til dyp rødbrun, med sorte tegninger i ansiktet, på beina, buken og langs ryggen. Geiter veier vanligvis rundt 120 pund og måler nær 28 tommer ved manken, mens bukker er noe større.

Rasen holdes først og fremst for melkens skyld. Ytelsen er moderat sammenlignet med andre melkegeiter, men melken har en mild, søt smak som mange setter pris på til drikke og ysting. Oberhasli-geiter er også pålitelige mødre og tåler kulde og ulendt terreng godt, i tråd med opprinnelsen i fjellet.

Gemyttet er blant rasens tydeligste kjennetegn. Oberhasli-geiter er som regel rolige, vennlige og knyttet til menneskene rundt seg. Derfor passer de godt på småbruk, i hobbybesetninger og i ungdomsprosjekter innen husdyrhold. De følger med på omgivelsene uten å bli nervøse eller lettskremte.

Hvem rasen passer for

Oberhasli passer for geiteholdere som ønsker en håndterlig, jevnsinnet melkegeit fremfor høyest mulig melkeytelse. Rasen egner seg godt for hobbybønder, hjemmeprodusenter av ost og ungdom i husdyrprosjekter, takket være det rolige lynnet og toleransen for kulde. De som bor i svært varme strøk, eller ønsker en stor kommersiell melkerase, bør heller sammenligne med større alpine typer.

Oberhasli har sin opprinnelse i de sveitsiske fjellområdene, blant annet distriktet rundt Bern, som har gitt rasen navnet sitt. Den hører til den store gruppen alpine sveitsiske melkegeiter som ble utviklet gjennom generasjoner for melkeproduksjon på små fjellgårder. Chamois-fargen var et gjennomgående trekk i disse sveitsiske besetningene.

Geiter av denne typen ble innført til USA på begynnelsen av 1900-tallet. I flere tiår ble de registrert sammen med andre alpine importer, ofte under den bredere Alpine-betegnelsen, noe som gjorde det vanskelig å skille ut rasens egen identitet.

Gjennom innsatsen til engasjerte oppdrettere ble dyr med det opprinnelige sveitsiske chamois-mønsteret sporet opp og avlet videre for å holde linjen ren. Etter hvert ble Oberhasli anerkjent som en selvstendig rase og ikke lenger sett på som en fargevariant av Alpine.

I dag er Oberhasli fremdeles mindre tallrik enn flere andre melkeraser. Rasen holdes av oppdrettere som verdsetter fargen, gemyttet og melkekvaliteten, og avlsregistrene legger fortsatt vekt på den karakteristiske chamois-pelsen og de sorte tegningene.

Oberhasli har en velbalansert kropp bygget for melkeproduksjon: rett rygg, dyp kropp og et godt festet jur hos geiter. Ansiktet er rett eller svakt buet, ørene står oppreist og peker fremover, og det samlede inntrykket er våkent og velstelt. Både geiter og bukker kan være hornet eller avhornet, avhengig av driftsform.

Pels og farger

Kjennemerket er chamois-fargen, som spenner fra lys rødbrun til dyp rødbrun. Sorte tegninger preger ansiktet, med to lyse striper fra over hvert øye og ned mot mulen, samt på underbeina, buken og en stripe langs ryggraden. Ørene har ofte sort kant eller sorte flekker. Bukker bærer som regel mer sort i pelsen enn geiter. Hårlaget er kort til middels langt og ligger tett inntil kroppen.

Oberhasli er kjent for et stabilt, mildt gemytt. Disse geitene er sterkt knyttet til menneskene som steller dem. Det gjør daglige gjøremål som melking og klauvstell enklere. De følger nøye med på omgivelsene, men får sjelden panikk, en egenskap som passer godt til åpne beiter og variert terreng.

Overfor familiemedlemmer er rasen vennlig og tålmodig, og den anbefales ofte til familier med barn og til ungdommers utstillingsprosjekter. Overfor fremmede er de fleste Oberhasli-geiter forsiktige i starten, men slår seg raskt til ro når de blir kjent. De trives som regel godt sammen med andre geiter og andre gårdsdyr, selv om flokkhierarki og individuell personlighet fortsatt spiller inn.

Rasen er forholdsvis stillegående. Oberhasli-geiter bråker mindre enn enkelte andre melkeraser, noe som er en fordel der støy er et tema. Som alle geiter er de nysgjerrige og dyktige klatrere, så sikkert gjerde og variert miljø forebygger rømming og kjedsomhet.

Pelsstell

• Børst den korte pelsen ukentlig for å fjerne løshår og sjekke huden
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke for å forebygge overvekst og halthet
• Sjekk ører, øyne og pels for parasitter under vanlig håndtering
• Hold jur og lyske rene og klipt etter behov hos melkegeiter

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård
• Sett ut klatrekonstruksjoner, stubber eller steiner som dekker geitas naturlige klatretrang
• Bruk gjerde på minst 4 til 5 fot høyde, geiter tester og klatrer på svake punkter
• Roter beiteområdene for å forvalte fôrtilgang og redusere parasittbelastning

Miljø

Takket være den alpine opprinnelsen tåler rasen kulde godt, men den trenger et tørt, trekkfritt tilholdssted for å holde seg frisk i vått eller vindfullt vær. Sørg for rent strø, god ventilasjon og skygge i varme perioder, siden varmestress er en større risiko enn kulde for denne rasen. I norske vintre med lange, kalde perioder bør geitene ha tilgang til et lunt fjøs eller skur der de kan holde seg innendørs store deler av døgnet. Hold minst én følgesgeit i tillegg: Oberhasli er flokkdyr og trives dårlig alene.

Grunnlaget i fôringen av Oberhasli er grovfôr: beite, kratt og gress- eller belghøy av god kvalitet. Kratt og bladrike planter passer godt til geitas naturlige beiteatferd. Melkegeiter og voksende kje trenger ekstra energi og protein, som vanligvis gis som en avmålt mengde kraftfôr for melkegeiter. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid, og melkeytelsen faller raskt dersom vanntilgangen er dårlig.

Godbiter og tilskudd

Gi godbiter som små mengder frukt eller grønnsaker med måtehold, slik at de ikke forstyrrer balansen i fôrrasjonen. Bruk løse geitemineraler med riktig innhold av kobber og selen for området ditt, siden mangel er vanlig der jordsmonnet er fattig på disse stoffene. En saltkilde og rent vann dekker de daglige behovene for øvrig. Rådfør deg med veterinær eller landbrukskontor før du legger til tilskudd for spesifikke helsemål.

Oberhasli er en hardfør rase som takler kaldt, kupert terreng godt. Med god stell lever mange dyr 12 til 18 år, selv om den produktive melkeperioden er kortere. De fleste helseproblemene er de samme som rammer melkegeiter generelt, og de kan for det meste forebygges gjennom rutinemessig stell, hygiene og riktig fôring.

Forebyggende stell

• Ta avføringsprøver og orm etter resultatene
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke
• Hold vaksinasjonene oppdatert etter lokale veterinærråd (CDT er standard mange steder)
• Gi løse mineraler tilpasset området
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i flokken

Oberhasli-geiter når kjønnsmodenhet i løpet av det første leveåret, men geiter parres vanligvis først når de er godt utvokst, ofte ved 8 til 10 måneders alder eller ved passende kroppsvekt. Som de fleste geiteraser er de sesongbaserte brunstdyr, med hovedbrunst i de kjøligere månedene om høsten og tidlig vinter. Drektigheten varer omtrent 150 dager, rundt fem måneder.

Geitene føder som regel ett eller to kje, og tvillinger er vanlig hos voksne dyr. Rasen er kjent for gode morsegenskaper, og geitene renser, dier og beskytter kjeene sine med lite behov for hjelp fra eieren. Kjeene reiser seg og dier kort tid etter fødsel, og det er viktig at de får i seg råmelk i løpet av de første timene for å bygge opp immunforsvaret.

Kjeene begynner å nappe i grovfôr allerede i de første ukene og avvennes som regel ved rundt 12 uker, avhengig av om de går hos mor eller flaskefores. Bukker som brukes i avl, bør velges ut fra kroppsbygning, gemytt og korrekte chamois-tegninger for å bevare rasens egenart.