Nubisk

Nubiageita, også kalt anglo-nubisk geit, er en stor melkegeiterase som ble utviklet i England på slutten av 1800-tallet. Den regnes som en av de mest utbredte melkegeiterasene i verden og er ettertraktet for melk med høyere fettprosent enn de fleste andre melkegeiter. Rasen kjennes lett igjen på de lange, hengende ørene som når godt under kjeven, og på den buede profilen som gjerne omtales som en romersk nese.

Nubiageiter er utadvendte dyr som liker menneskeselskap. De søker gjerne kontakt, følger etter gjeteren i innhegningen og reagerer tydelig på oppmerksomhet. Rasen er også kjent for å være pratsom: enkeltdyr breker høylytt når de er sultne, skilt fra flokken, eller rett og slett vil ha kontakt. Dette gjør dem underholdende å ha, men det er verdt å tenke over for eiere med naboer tett innpå.

Som en tosidig melkerase gir nubiageita et moderat melkevolum med høyt fettinnhold, noe som passer godt til ysting og såpelaging i tillegg til vanlig drikkemelk. Hunndyrene når en god mankehøyde, og bukkene er merkbart større. Rasen tåler varme godt, en egenskap som ofte tilskrives den delvis tropiske opprinnelsen. I norsk klima betyr det i praksis at kulde og fuktighet krever mer oppfølging enn selve varmen.

Hvem passer nubiageita for

Nubiageita passer for dyreholdere som ønsker en produktiv melkegeit med sosialt gemytt, og som ikke har noe imot en pratsom følgesvenn. Melken med høyt fettinnhold appellerer til dem som yster eller lager såpe hjemme. Rasen tåler varme godt, men i norske vintre er det den tette, isolerte fjøsløsningen som avgjør trivselen, ikke solskinnsdager. Eiere i tettbygde strøk bør vurdere ropetendensen nøye før de bestemmer seg.

Rasen ble skapt i England i løpet av 1800-tallet. Britiske geiteholdere krysset lokale hunndyr med bukker som kom inn via havnene som del av handelen med Nord-Afrika, Midtøsten og India. De importerte dyrene bar med seg de hengende ørene og den buede nesen som rasen fortsatt viser i dag.

Navnet speiler denne blandede bakgrunnen. Betegnelsen nubisk peker mot regionen nordøst i Afrika, selv om rasen slik vi kjenner den i dag ble satt sammen og standardisert i Storbritannia, ikke i noe enkelt opprinnelsesland. For å skille den britiske sammensetningen fra de opprinnelige importdyrene, kalles rasen formelt anglo-nubisk geit.

En fast rasetype var etablert i England tidlig på 1900-tallet, og oppdretterne fastsatte både utseendet med lange ører og buet nese, og melkeformålet som fortsatt definerer standarden. Fra Storbritannia spredte rasen seg videre til andre land, der geiteholdere satte pris på både melkekvaliteten og varmetoleransen.

I Nord-Amerika ble rasen en av de mest populære melkegeitene, registrert gjennom de store geiteforbundene og holdt både på småbruk og i større melkebesetninger. Kombinasjonen av fettrik melk, stor kroppsbygning og tilpasningsdyktig konstitusjon gjorde at den spredte seg til mange ulike klima.

Nubiageita har en stor, reist kroppsbygning med lang kropp og forholdsvis fin beinbygning for størrelsen. De to mest kjennetegnende trekkene er ørene og ansiktet. Ørene er lange og brede, henger flatt inntil hodet og strekker seg ned forbi mulen. Profilen er sterkt buet, noe som gir rasen den karakteristiske romerske nesen. Begge kjønn kan ha horn eller være naturlig hornløse, og mange oppdrettsdyr avhornes som kje.

Pels og farger

Pelsen er kort og ligger tett inntil kroppen, noe som passer rasens varmetoleranse godt, men som gir lite isolasjon i norsk vinterklima. Fargen er ikke begrenset av standarden, så nubiageiter finnes i et bredt spekter av nyanser og tegninger. Helsvart, rødbrun og gulbrun går igjen, det samme gjør flekkete og roanfargede mønstre og kombinasjoner som svart og tan. Huden og den korte pelsen krever lite stell, men de lange ørene bør sjekkes jevnlig for skitt og parasitter.

Nubiageiter er sosiale og knytter sterke bånd til dem som steller dem. De er nysgjerrige av natur, undersøker nye gjenstander og søker ofte oppmerksomhet fra gjeteren. Innad i flokken er de vanligvis rolige og kommer godt overens med andre geiter, og de aksepterer som regel andre husdyr som sau eller høns når de vokser opp sammen.

Overfor familiemedlemmer er rasen mild og tålmodig, noe som gjør den til et vanlig valg for småbruk og barneprosjekter under oppsyn. Overfor fremmede er nubiageiter gjerne nysgjerrige heller enn engstelige, selv om en tilvenningsperiode hjelper. Som flokkdyr trives de best med minst én annen geit som selskap, og kan bli stresset og bråkete hvis de holdes alene.

Det trekket som definerer rasen for mange eiere, er stemmen. Nubiageiter er høylytte og vedholdende breker. De lager lyd når de er sultne, brunstige, skilt fra flokken, eller bare vil ha kontakt. Kommende eiere i boligstrøk bør planlegge for dette før kjøpet.

Den korte pelsen gjør stellbehovet lavt, men rasen trenger likevel jevnlig helserelatert oppfølging, særlig klauvskjæring og ørekontroll. Som alle geiter er nubiageiter sosiale dyr som trenger følgeskap, plass til å bevege seg, og beskyttelse mot vær og rovdyr.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels og sjekk huden for parasitter
• Skjær klauvene hver 6. til 8. uke for å hindre overvekst og halthet
• Sjekk de lange ørene jevnlig for skitt, midd og skader
• Hold pelsen tørr; den korte pelsen avviser vann dårlig ved langvarig fuktighet

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller kratt for bevegelse og fôrsøk
• Sørg for klatremuligheter som stubber, steiner eller plattformer
• La geita være ute minst noen timer hver dag når været tillater det

Miljø

Nubiageiter trenger sikre gjerder, siden geiter tester grenser og lett rømmer fra svake innhegninger. I Norge, med lange og kalde vintre, er et tørt og trekkfritt fjøs helt nødvendig fra høst til vår, ikke bare et pluss. Skygge og luftig ventilasjon er viktig om sommeren, mens tett isolasjon og tørt underlag betyr mest resten av året. Rasen tåler varme bedre enn mange andre melkegeiter, men trenger likevel fritt tilgjengelig, rent vann til enhver tid. Hold geiter i grupper, aldri alene.

Grunnlaget i en nubiageits kosthold er grovfôr. Høy av god kvalitet, beite og kratt bør utgjøre hoveddelen av det geita spiser. Geiter er naturlige krattbeitere og foretrekker busker, løv og ugress fremfor rent gress. Melkegeiter og kje i vekst har høyere energi- og proteinbehov og gis vanligvis kraftfôr i tillegg til grovfôret. Brå fôrendringer bør unngås, siden geiter har et følsomt fordøyelsessystem.

Godbiter og tilskudd

Gi fri tilgang på løse mineraler laget spesielt for geiter, siden geiter har et kopperbehov som sauemineraler ikke dekker. Rent, jevnlig tilgjengelig vann er avgjørende, særlig for melkegeiter. Godbiter som små mengder frukt og grønnsaker kan gis i moderate mengder, men de skal aldri erstatte grovfôret.

Nubiageiter er robuste dyr som med god stell ofte lever 12 til 18 år. De fleste helseproblemene i rasen er de samme som rammer melkegeiter generelt: innvollsparasitter, klauvsykdom og et lite knippe kroniske smittsomme sykdommer som ansvarlige oppdrettere tester for. Varmetoleranse er en styrke, men rasen trenger likevel parasittkontroll, vaksinasjon og jevnlig fotstell for å holde seg frisk.

Forebyggende stell

• Ta jevnlige avføringsprøver og orm etter resultatene, ikke etter en fast kalender
• Skjær klauvene hver 6. til 8. uke
• Vaksiner mot clostridiesykdommer og stivkrampe (CDT) etter veterinærens anbefaling
• Kjøp fra besetninger testet for CAE, CL og Johnes sykdom
• Gi geitespesifikke mineraler for å dekke kopperbehovet

Nubiageiter når vanligvis kjønnsmodning mellom sju og ti måneders alder, men mange oppdrettere venter til hunndyret veier rundt 30 til 35 kg og er godt utvokst før første parring. I motsetning til enkelte andre melkegeiteraser kan nubiageiter brunste over en lang sesong, og i enkelte klima nesten hele året, noe som gir fleksibilitet i planlegging av kjeing og melkeproduksjon.

Drektighetstiden er om lag 150 dager, altså rundt fem måneder. Tvillinger er det vanligste utfallet, men enkeltkje og trillinger forekommer også. Hunndyrene er stort sett omsorgsfulle mødre og klarer fødselen uten hjelp i de fleste tilfeller, selv om førstegangsfødende bør overvåkes.

Kjeene kan få die fritt hos mordyret eller tas bort og flaskefôres på varmebehandlet råmelk og melk, en praksis enkelte melkebruk bruker for å begrense sykdommer som CAE. Kjeene avhornes vanligvis i løpet av de to første leveukene dersom man ønsker hornfrie dyr. Avvenning skjer normalt ved 8 til 12 ukers alder. Bukker holdes atskilt fra hunndyrene utenom planlagt paring, på grunn av den sterke lukten de utvikler i brunstsesongen.