Nigeriansk dverg

Nigeriansk dvergegeit er en miniatyrmelkegeit som knapt når 60 centimeter ved skulderen, men som likevel gir melkemengder de fleste ikke venter av et så lite dyr. Voksne dyr veier som regel rundt 34 kilo, en vekt de fleste geiteeiere kan håndtere selv om de aldri har hatt en fullstor melkegeit. Det er kombinasjonen av lite format og jevn melkeytelse som har spredt rasen fra noen få gårdsbruk til hagegjerder og hobbybruk over hele landet.

Folk skaffer seg nigeriansk dvergegeit av to grunner som ofte flettes sammen. Noen er ute etter melken, som har høyt fettinnhold og en mild, søtlig smak. Andre er mest opptatt av gemyttet. Disse geitene er vennlige og knyttet til mennesker, de søker kontakt av seg selv, og de er som regel rolige rundt barn. En kastrert bukk blir en stillferdig følgesvenn, mens hunndyrene gjør nytten sin ved melkekrakken.

Geiter er flokkdyr, så en enslig nigeriansk dvergegeit trives ikke. Regn med å holde minst to. De er sosiale både med hverandre og med menneskene som steller dem daglig, og denne sosiale legningen er en av grunnene til at rasen er lett å ha med å gjøre.

Hvem passer rasen for

Nigeriansk dvergegeit passer for den som har begrenset plass, men som likevel vil ha fersk melk eller et dyr å stelle sammen med familien. Den lille kroppen betyr lavere fôrkostnad og enklere håndtering enn en fullstor geit. Rasen passer godt for førstegangseiere, barnefamilier og småbrukere som vil ha melk uten å holde et stort dyr. Den passer dårlig for den som bare kan holde ett dyr, eller som ønsker en geit som klarer seg alene over lengre tid.

Rasen har røtter i småvokste geiter fra Vest-Afrika. Disse dyrene kom til USA i første halvdel av 1900-tallet, og mange av de opprinnelige importene gikk via dyrehager og private samlinger. De fulgte med den større og kraftigere vestafrikanske dvergstammen som senere ble til pygmegeiten, og i en periode ble de to typene ikke skilt klart fra hverandre.

Amerikanske oppdrettere delte etter hvert linjene etter formål og kroppsbygning. De høyere, mer forfinede dyrene med melkegeitens kroppsform ble utviklet videre til nigeriansk dvergegeit, mens de kompakte og tettbygde dyrene ble pygmegeiten. Nigeriansk dvergegeit ble avlet mot proporsjonene til en fullstor melkegeit i miniatyr, ikke mot den tettbygde formen til en kjøttgeit eller et rent kosedyr.

Utover andre halvdel av 1900-tallet fikk rasen stadig flere tilhengere på gårdsbruk og småbruk, fordi den ga brukbare melkemengder fra et dyr som spiste langt mindre enn en fullstor melkegeit. Avlsregistre i USA anerkjente nigeriansk dvergegeit som en egen melkerase, og denne anerkjennelsen bidro til å fastsette størrelse, kroppsbygning og melkekarakter.

Rasen er fortsatt en amerikansk videreutvikling bygget på afrikansk opphavsmateriale. Populariteten har fortsatt å vokse i takt med at flere holder husdyr på liten tomt og i bakgården.

Nigeriansk dvergegeit ser ut som en melkegeit i miniatyr, ikke som en tettbygd kosegeit. Kroppen er balansert og bena rette, med en bygning som speiler melkegeitens form. Både hunndyr og bukker er småvokste, og helhetsinntrykket er av et ryddig og forfinet dyr. Geiter av denne rasen kan være naturlig hornløse (kollet) eller hornete, og mange eiere avhorner kje i ung alder.

Pels og farger

Pelsen er fin og ligger tett inntil kroppen, med noe lengre vintervekst når kulden setter inn, noe som er verdt å merke seg gjennom en norsk vinter. Fargen er et av rasens mest varierte trekk. Dyrene finnes i ensfargede og flerfargede mønstre i svart, hvitt, gull og sjokoladebrunt, og mange har flekker, lysere parti ved ører og mule, eller et roanmønster med spraglete hår. Blå øyne forekommer i rasen og verdsettes av mange eiere, men brune øyne er like korrekt. Ingen enkelt farge regnes som standard, noe som forklarer hvorfor et kull kan gi svært ulike kje.

Nigeriansk dvergegeit har rykte på seg for et lettstelt og hengivent gemytt. Disse geitene søker menneskelig oppmerksomhet, følger etter eieren sin og presser seg gjerne inntil for å bli klødd. Vennligheten gjelder også barn, og den lille størrelsen betyr at en geit sjelden velter et barn under lek, selv om tilsyn alltid er lurt rundt husdyr.

Overfor fremmede er rasen nysgjerrig heller enn engstelig når den først er vant til håndtering, og jevnlig kontakt fra ung alder gir de roligste voksne dyrene. Blant andre geiter er de sosiale og finner sin plass i flokkens rangorden uten mye oppstyr. De trives som regel godt sammen med andre husdyr som høns, sau og hest, og to geiter som er knyttet til hverandre, holder hverandre med selskap når ingen mennesker er hjemme.

Det er lekne dyr som klatrer, hopper og utforsker. Nysgjerrigheten er sjarmerende, men betyr også at en geit som kjeder seg eller får for lite stimulans, tester gjerder og lås. Kastrerte bukker og hunndyr er som regel jevnest i temperamentet, mens ukastrerte bukker kan bli pågående og utvikle sterk lukt i brunstsesongen, og det er derfor de fleste som holder geiter som kjæledyr, velger hunndyr eller kastrerte bukker.

Pelsstell

• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke for å hindre overvekst og halthet
• Børst innimellom for å fjerne løs pels, med ekstra oppmerksomhet under vårfellingen
• Sjekk ører, øyne og hud ved håndtering for parasitter eller irritasjon
• Melkegeiter trenger ren jurstell og en avtørket melkekrakk

Mosjon

• Sørg for et sikkert inngjerdet område for daglig lufting og beite
• Sett opp klatremuligheter som stubber, plattformer eller store steiner til lek
• Gi tilgang til kratt og buskas der det er mulig, for geiter beiter helst kratt, løv og ugress framfor rent gress
• Hold minst to geiter, slik at de beveger seg og leker sammen

Miljø

Nigeriansk dvergegeit trenger et tørt og trekkfritt ly som skjermer mot regn, vind og snø. Geiter tåler kulde langt bedre enn fukt, så tørr strø betyr mer enn varme. Gjennom den norske vinteren bør dyrene ha tilgang til et solid, vindtett fjøs å trekke seg tilbake til, og mange velger å holde dem innendørs store deler av den kaldeste perioden. Gjerdet må være sikkert, for disse små og smidige geitene klatrer og skviser seg gjennom åpninger som ville stoppet et større dyr. Gi fri tilgang på rent vann til enhver tid og et mineraltilskudd laget for geiter.

Grunnlaget i fôringen av en nigeriansk dvergegeit er grovfôr. Høy av god kvalitet eller beite, supplert med kratt, dekker det meste av behovet til en geit som ikke melker, eller en kastrert bukk. Kraftfôr (geitekonsentrat) legges til for dyr som trenger ekstra energi, først og fremst melkegeiter og kje i vekst, og gis i avmålte mengder framfor fritt tilgjengelig. Et løst mineraltilskudd for geit, med kobber- og selennivå tilpasset ditt område, bør være tilgjengelig hele tiden, sammen med rent vann.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot, eple, banan eller solsikkefrø fungerer godt som treningsgodbiter. La godbiter utgjøre en liten del av fôret, slik at de ikke fortrenger grovfôret. Kobberbolus og selentilskudd kan trengs i områder med lavt naturlig innhold, men bruk det bare etter råd fra veterinær, siden begge mineralene er giftige i for høye doser.

Nigeriansk dvergegeit er som regel hardfør og langlevd for å være en geit, med en typisk levetid på 12 til 15 år ved god stell. De fleste helseproblemene i rasen har sammenheng med stell snarere enn arv, noe som betyr at jevn og god oppfølging forebygger de fleste tilfellene. Den største og mest vedvarende trusselen mot geiter flest er innvollsparasitter, særlig blodormen, som gir blodmangel.

Forebyggende stell

• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke
• Sjekk fargen på det indre øyelokket (FAMACHA) for å time avorming og unngå å behandle alle rutinemessig
• Hold CDT-vaksinen oppdatert etter veterinærens anbefaling
• Gi riktig løst mineraltilskudd og et fôr med balansert forhold mellom kalsium og fosfor, særlig til kastrerte bukker
• Hold strø og underlag tørt for å forebygge klauvsykdom

Nigeriansk dvergegeit blir kjønnsmoden tidlig, og bukker kan være fruktbare allerede etter noen få måneder, noe som er en grunn til at bukkekje ofte skilles ut eller kastreres tidlig. De fleste oppdrettere venter til en hunngeit er godt utvokst, gjerne rundt 8 måneder eller eldre og med passende vekt, før hun parres første gang. I motsetning til mange andre geiteraser brunster nigeriansk dvergegeit året rundt, så kje kan komme i alle årstider.

Drektigheten varer om lag 145 til 153 dager, rundt fem måneder. Rasen er kjent for store kull, der tvillinger og trillinger er vanlig og enda flere kje kan forekomme. Hunndyrene er som regel gode mødre som slikker rene og dier kjeene sine uten mye hjelp utenfra, og de små kjeene reiser seg raskt og finner juret selv.

Kjeene dier i noen uker og begynner å nappe i høy og kraftfôr etter bare noen dager. Avhorning, hvis man velger det, gjøres i løpet av den første eller andre leveuken, og bukkekje som skal bli kjæledyr, kastreres som regel etter noen uker. Regn med å holde minst to kje sammen, siden rasens sosiale behov gjelder helt fra fødselen.